lørdag 29. mai 2010

Den snille pappan

Den urolige moren er syk. Igjen. Innimellom drar hun på seg den samme sykdommen, vond og dum som den er. Det var ikke så fryktelig mye å gjøre med det, bare spise medisiner og ligge der. Det er litt overdrevet, for de fleste gangene er det ikke så ille, hvertfall ikke verre enn at det fint går an å støvsuge litt. Og smile om Den ekte mannen lurer på om hun trenger noe. Eller svare ja om Hoppegutt spør om han skal steke en pølse til henne. Eller si takk til Mumlis når hun ordner opp i det sjuklingen selv skulle gjort.

Det er helg, men likevel ville uhumskhetene komme på besøk i så stor fart at Den urolige moren denne gangen måtte holde senga. Hun lå ganske så stille og så på en film da det banket på døra.
Det var pappaen til Den urolige moren. Han skulle være sjåfør for Mumlis og møtte opp med pynt i håret og smil i ansiktet.
Han tittet inn til sin eldste Dulldæsj og fikk raskt konstatert at tårene fremdeles renner så fort han kommer med godhånda på pannen hennes. På et sekund var hun et lite barn igjen og gråt over at verden er dum, mens faren strøk henne med den samme hånda, på den samme pannen som for veldig lenge siden.
Han satte seg på sengekanten og hørte på alle klagene, han bidro med små innspill og tanker og enda flere smil før han ga henne en klem og reiste videre på et lite Mumlis og Offa-eventyr. De var dagens vakreste tospann, syntes Den urolige moren og la seg ned igjen. Hun kjente på at det skulle bli godt å bli frisk igjen snart og tittet videre på filmen sin.

Da det hadde gått en stund hørte hun igjen et hallo ute i gangen. Inn på rommet kom det en stor pose togende med en pappa på skinner rett bak.

- Se her, sa han, her har vi urtemedisiner i alle farger og varianter, med egen flaske til å blande i. Nå skal du bli frisk!

Den syke og urolige moren ble så glad at hun registrerte enda flere tårer på vei, men hun lot de vente for nå ble det håp i henne om å slippe få dette ubehaget så ofte framover. Hun takket og klemte, og han spurtet videre på egne oppdrag. Hun blandet urter og andre deilige ingredienser som skulle rense henne og hun følte seg straks litt bedre.

Den urolige moren syntes det var godt å få være liten for en stund. Da ble det til slutt en god ting å være syk, en varm hånd på pannen var verdt alt sammen.
Det kommer som regel noe godt ut av ting til slutt og hun sluttet aldri å være takknemlig for det.

fredag 21. mai 2010

Mellom tanker og troll uti skogen

Den urolige moren har møtt et troll. Hun er sikker på det. På en av sine turer i skogen, den skogen hun har ventet på med votter i vinter, akkurat den skogen har minst et stort troll boende i seg.

Trollet lekte med henne. Det var den leken som man beveger seg i når man er usett og som man stivner brått, nesten som et tre, om noen ser deg.
Det var forrige kvelden hun la merke til han. Hun gikk oppover stien og diktet litt da hun plutselig så at han var på vei opp av jorda med bustehodet sitt. Han stivnet selvsagt i det hun slentret forbi.
Hun latet som ingenting og tok bare et lite bilde før hun gikk videre. Han hadde hvitveis og blåbærris i håret, en virkelig inspirerende ide.
Etter hodestørrelsen å dømme var dette en kraftkar, kanskje det var selveste trollhøvdingen hun hadde møtt på?

Det var ikke så mye mer å tenke på før i går kveld. Da gikk Mumlis og Den urolige moren hennes en tur igjen. De kom til samme sted og skogturmor ønsket å vise fram karen for sin datter. Men nei du, da var det store bustehodet vekk. De lette og lette, men han var og ble borte. De studerte til og med bildet hun tok forrige kvelden for å sammenligne stedet, men nei, ikke noe bustehode var å se.

Kanskje det kan være litt slik i verden utenfor skogen også? Det som kan synes være et stort troll, kan hende bare er et lekent trollhode som vil spille deg et puss?

Det spilte ingen rolle for Den urolige moren for hun er jo ikke redd for troll lenger. Hun synes bare de er søte som vil framstå som skumle der de står med hvitveis i håret.

Det er godt å gjøre trolloppdagelser, å plutselig se de i sitt rette element. Han passet jo inn der blandt trærne. Kanskje det er slik at alt har sin plass? Troll er nok mye farligere om de bor i tankene, enn i skogen.

Den urolige moren gleder seg til å se etter neste gang også, kanskje allerede i kveld? Om de treffes skal hun stå helt stille om han får øye på henne. Det er gøy å leke.
Kanskje han en dag vil snakke litt med henne?

Har du møtt et troll i det siste?

onsdag 19. mai 2010

Famlende forståelse


En venn sa for en stund siden at hun burde velge det som føles rett i magen. Den urolige moren har begynt å lære at det som føles riktig for henne, kanskje slett ikke er rett for andre. Det kan til og med være riv ruskende galt.
Som Morer flest har hun har forsøkt det der med å gjøre alle til lags, noen får is og andre får kake. Selvfølgelig. Tilpasning og justeringer er lærdom en får øvd på ofte i en familie. Og man blir litt god på det. Men hva når det er hun selv som må tilpasses seg selv?

Tilgivelse, det har hun lest om i media. Ukeblader og tv har fortalt henne at det er viktig for sjelefreden. Tilgi.
Men hva betyr det egentlig?

Blindemann mener at det betyr å legge ting bak seg, ha fred i hjertet. Og det synes Den urolige moren høres så fint ut. Men hun klarer ikke det alltid. Svært sjeldent, faktisk. Ikke før hun har såkalt tilgitt, så er hun sint eller lei seg igjen. Hun klatrer opp i sin indre mast og hytter med neven mot Gud og Hvermann.
Blindemann foreslår at hun kanskje ikke har gått dypt nok i det? Da blir hun sint igjen, hvorfor skal hun gå så dypt i ting at hun ikke forstår de lenger? Hvorfor kan ikke tilgivelse komme like lett som sult og juleglede? Hvorfor må det være så vanskelig å føle noe fint og opphøyet, var det ikke alle forunt kanskje? Var det bare de flinkeste som klarte å tilgi på ordentlig slik at hjertet ble rent som gull etterpå?

Det er klart at det kommer an på hva det gjelder. Det er lett å tilgi Blindemann når han har knust alle de nye lysestakene hennes, selv om de var de fineste hun noengang har hatt. Han er jo blind, den lille vennen og kan ikke se hvor han går.
Men så lett er det ikke i alle saker nei. Kanskje hun ikke har forståelse nok for den andre parten. Noen ganger vil hun ikke, enda det pleier å være hennes spesialitet. Særlig på andres vegne.

Hun skjønner at hun må jobbe veldig med å kunne tilgi, om hun samtidig skal kunne beholde seg selv. Det er der utfordringen ligger.
Hvordan gjør mennesker dette? Hun bestemmer seg for å være sint helt til hun er klar. En ny famlende forståelse av at en ikke alltid kan tilfredsstille alle og samtidig ha orden i egne sysaker, er født.

Blindemann sier at det er greit. Han sier at hun må få fred med sin egen rolle i vanskene først. Hun er veldig glad hun har en katt som er så storsinnet på hennes vegne. Han er tilgitt så lett som en plett for alle fremtidige ødelagte lysestaker. Så klart!

onsdag 12. mai 2010

Brevet


Et lite brev i natten
var alt det skulle blitt
i stedet fikk du skatten
som bor i hjertet mitt

Langt inne i magien
der heks og trollmann bor
der lever mange rare
i en forundret mor

Du vet, nå er vi eldre
Men livet er jo nå
jeg ville bare vise
at himmelen er blå

at gresset det er grønnest
at julen er så fin
at ungene er best
at jeg er bare din

at Blindemann er klokest
at smilet er litt skrått
om dagene er onde
og staven drysser grått

Det hele skulle peke
på det som ville skje
om tryllestav fikk leke
Om du vil være med

Jeg skrev og tegnet hjerter
på himmelvognas vei
med gullstøv i min penn
Et brev det ble til deg

Du fanget meg med blikket
da du og jeg ble vi
jeg ville gi tilbake

Hilsen i fra Mi

mandag 10. mai 2010

Hva gjør du?

Blindemann ligger på en bok. Det er Den urolige moren sin skolebok. Som hun nesten ikke har åpnet. Hun snur seg bort da Blindemann kommer for å få den oppmerksomheten han fortjener, hun orker nemlig ikke synet av pensumboka og det den symboliserer. Hun skulle ha fått det til, men klarte det ikke.
Den roper at hun kunne gjort mer for å få det til. Og at nå er hun en sånn en. En som setter seg mål og ikke når dem.
Det er vondt. Blindemann kommer og stryker litt på beinet hennes, kanskje det vil hjelpe litt mot følelsen av å være annenrangs i dag?
Det hjelper litt. Det er alltid godt med godhet.

Er det slik at man måles ut i fra det man gjør?

Hun var i et selskap for en liten stund siden. Det var et hyggelig selskap, men som i selskaper flest hvor du ikke kjenner så mange blir hovedspørsmålet for kvelden: Hva driver du med?
Noen sa at de jobbet med data, andre var godt inn i transport, varehandel, hårklipping, salg, tullball, barnepass, fotografering og mye mer.
Den urolige moren fikk også spørsmål om hva hun gjorde. Og som vanlig svarte hun med et smil, et sikkert blikk og indre beskjemmethet at hun gjorde ingenting. Hun svarte det litt som en demonstrasjon, fordi det er ikke så lett å gjøre ingenting, men hun svarte det også fordi det alltid tok litt tid å komme på at hun går på skole og at hun skriver. Og at hun forsøker å leve. Hun pleide å komme på det i stillhetspausen som ofte fulgte ingenting-utsagnet.

- Puh, sa Stemningen.
- Puh, sa Den urolige moren.

Vel, om hun ikke klarte å få til alle fagene, så lever hun jo og hipp hurra for det. Og om andre snakker lettere om det de gjør enn henne, tror hun at de er langt mer bak selskapsansiktene sine. Kanskje de gjør som henne selv og Blindemann? Altså, ingenting. Bortsett fra å spise, sove, puste og forsøke manøvrere seg fram i denne jungelen av ting man bør klare. Og faktisk klarer innimellom. Og mislykkes med, det er bare å innse det.

Men dumt var det med det faget. Skikkelig dumt.

Neste gang hun skal i selskap og ikke vil gi bort sin sårbarhet skal hun svare at hun sitter i skrivegruppa til De engste og angsteliges forening og at de snart skal ha årsmøte i skogen. Det er da noe det, og?

fredag 7. mai 2010

Is og vårsommerknis

Igjen er Den urolige moren et isspisende vesen. Hele vinteren igjennom husker hun ikke en gang på at hun liker is, for da heter det bare en kald masse som ligger i frysedisken og hviler. Som en bjørn i dvale ligger de der helt i ro og bare venter på at våren skal komme med isønskende urolige mødre som hiver de opp i handlevogna, dessverre mot bedre vitende. Isen består jo av både meieri og sukkerprodukter som bør få denne opplyste kvinne til å rygge ut av isomrrådet med varsomme skritt. Det bør stå NEI på plakaten, det bør egentlig utvises stålkontroll og viljestyrke mot denne lokkingen som den sunne og vårfriske budeia på mjølkegarden kan misunne.

- Hurraaa, roper det i isdisken, Den urolige moren hører det. Hun kikker nedi og kan konstatere at disken er fyllt opp med fargeglade små og kalde raringer. Mange er igjenkjennelige fra i fjor, de fleste faktisk. Som gamle bekjente smiler de mot henne, de er like sikre vårtegn som hvitveis og motorsykler.

- Hurraaa ja, svarer hun. Jeg tåler dessverre ikke sånne som dere, men ligg pent og vent på et lykkelig barn eller en glad russ, de vil nok spise dere tidsnok.

- Men vi vil være med deg i vogna diiiii, roper de så søtt tilbake og Den urolige moren blir sjarmert av de små skøyerne. De kan jo ikke vite hva de er laget av og at utseendet betyr mer enn det som finnes på innsiden.

Den urolige moren ser seg omkring. Ingen vil tenke over det eller vite om at hun er svaklig til sinns om det blir med en ut i posen. Det fargerike utenpå kan hun jo gjemme i søplekassen utenfor så slipper hun å bli minnet på sine svakheter siden. Slurp og slikk, bort vekk. Og nam!

Og anger.

Endelig er det mer vårsommer enn vårvinter og denne samtalen komme hun nok til å ha flere ganger i løpet av de neste månedene. Hun ønsker seg selv lykke til og er glad for at hun tross alt har tomater og salat i posen med hjem, også. Fine tomaten. De er litt mer ekte venner, tross alt. For de er laget av like vakre ting inni som utenpå.
Akkurat som en hun kjenner som kjører motorsykkel og skal dele litt vin med henne i kveld.

Goood fredag!

mandag 3. mai 2010

Til ungdommene

I måneskinn gror ingenting
det sies vakkert så.
Men i en mors urolige sinn
der gror det jammen nå.

Det gror opp tanker om et liv
som var så nytt i verden
Vinden bøyde nok et siv
et sted på Jordeferden.

Du unge liv som ikke er
som Tiden hentet hjem.
Lys vil tennes for deg her,
vil lose deg helt frem.

Månen lyser når vi drar
når tiden vår er inne
Det gode sier at vi har
Livet med som minne.

Månen lyser på en mor
vil hjelpe til i sorgen
finner fram til enkle ord:
En ny dag gryr i morgen.