søndag 8. mars 2015

Kjære kvinner, damer, jenter, kjei, kjerringer, mødre og døtre.

I dag er det 8.mars, vår dag, damedagen. Javel. Hva gjør vi med den? Jeg for min del har sett filmen «India’s Daughter» og grått sminken av igjen, jeg har tent et lys for meg sjøl og for alle andre som har blitt undertrykt eller overgrepet på noen vis. Overgrep er så mangt. Og det kan skje alle, menn og eldre, dyr og spedbarn. Alle. På flere måter enn vi kanskje tenker over. Filmen handlet om en ung legestudent som ble voldtatt av flere menn på en buss i Dehli i desember 2012. En jernstang var involvert, innvollene hennes ble revet ut og tilslutt kastet de henne ut av bussen, rett på gata. Hvorfor? Svaret er nok langt mer komplisert enn at menn er svin. Selv om de var det.

Tenne lys ja. Trenger vi det? Et lys for håp her langt oppe i nord hvor «frigjøringen» har kommet så langt? Jo, jeg lar det stå tent. Selv om våren virker å komme tidlig i år tror jeg vi trenger det.
Jeg kjenner mange kraftfulle damer. Energiske, sterke, snille, morsomme og velgjørende. Likevel har de opplevd overgrep. Hva skal vi gjøre med dette? Jeg kommer ikke til å finne svar på dette. Men kanskje der går an å komme fram til noe annet, fokusere på en kraft i stedet på mangelen av den? Jeg prøver.

Jeg gikk en tur i Oslo by her om dagen, og en tanke slo meg. Alle de unge jentene var veldig like, veldig pene, veldig ivrige på å være enige og sammen. De ikke fullt så unge jentene var alene. Ikke fullt så pene, ikke fullt så livlige, ikke fullt så fargerike som de kanskje en gang var? Det fantes så klart unntak og disse unntakene skred så vakkert av sted på høye hæler eller i flotte joggesko, eller bare et rolig ansikt, det er viktig å få med, ingenting er absolutt, men det var en tendens jeg så. Mange kvinner som hadde levd en stund gikk alene med hodet lett foroverbøyd.
Hva skjedde på veien? Skjer det samme med menn? Er det i det hele tatt interessant å sammenligne? At det er viktig å se på årsaker er for meg udiskutabelt interessant, og i dag er det kvinnedagen. Derfor får kvinner all oppmerksomheten i dag. All eyes on us. Akkurat som det er noe nytt.

Jeg tar to emner på UiO, kunsthistorie og magihistorie. Der lærer man utrolig mye spennende, og jeg tror nesten det er en genistrek å ta disse emnene samtidig om man er opptatt av likeverd og menneskets fremstilling av seg selv. I kunsthistorien lærer vi om alle mennene som har bidratt til å forme oss mennesker, både pr skulptur, i malerier, i filosofien, ja, i alle sjangere. I magihistorien lærer vi om hvordan kvinnene ble brent på bål i et par århundrer langs samme tidsakse. 
Ok, ikke fullt så mange ble brent som man i ettertiden har trodd, det var også menn som måtte bøte med livet for sine evner til både det ene og det andre. Men kirkens menn hadde nok litt for mange tanker der de satt i sine klostre og hatet kvinnen som kom her og kom her, det ble skrevet og trykket bøker med nøye oppskrifter på hvordan trollkvinner måtte håndteres. For alt i alt var det en stor andel kvinner som ble dratt for retten fordi de hadde brukt naturen eller sin spiritualitet for å fremme en bedring av noe. Eller motsatt, sant skal sies, nabotrøbbel fantes den gangen også, litt ganning og maning fristet nok om ting ble for ille. Problemet var at overmakten passet på å gjøre saken politisk og dro inn et par demoniske innslag i historien for å få fart i sakene. Der det var demoner fantes ingen Gud, og siden kvinner var kjønnet som falt for fristelser, det sto jo i Skapelsesberetningen, så brenn! 

Det var dumt at kvinnen så og si forsvant fra liturgien. Den godeste, frommeste jomfru Maria, Jesu mor, var jo den som gjorde opp for den fristelsessvake Eva, du husker kanskje hun som ødela alt for Adam og for alle andre mennesker for all framtid? Jeg for min del tror mange kirker ville ha hatt godt av en sterk fargerik kvinneskikkelse som viste vei for oss fortapte Eva’er. Da hadde i alle fall jeg løpt til kirken og for å glede meg over forbildet. 
(Jesus var forresten framstilt både som kvinne og mann i samme kropp før de fant Maria som hans motstykke og romerne gjorde skikkelsen hans til Apollos bilde, en skikkelse som passet bedre i krigføring.)

Misunnelse fantes den gang også. Som skulptøren i det gamle Grekenland ble undertrykt fordi han hadde evnen til å skape liv av stein, har også kvinnen fått smake på maktfordelingsprinsippet, og fått sin livgivende kroppsdel oppkalt etter en av de minst respekterte følelsene; Hysteria. Så jeg undres igjen: Hvor ble det av respekten for at vi faktisk er likeverdige? Har vi klart å spasere oss gjennom en hel verdenshistorie uten å klare se at vi er likeverdige? Joda, det ble begravet en og annen høvdingkone i sin flotteste skrud, og mange av oss har hørt om amazonene. Men blant den gjengse bondekone, fiskerkone, borgerkone (legg merke til oppbygningen av substantivet), har det ikke vært rare likeverdigheten.
Simone De Beauvoir mente at vi får noe ut av å være mindre kraftfulle, vi slipper å ta ansvar selv, vi slipper å bære den tunge byrden av å være et overhode, slike ting. Jeg er enig med henne, men jeg tror ikke mange norske kvinner i dag kjenner seg helt igjen i dette. Det tas for tiden ansvar så bokstavdiagnosene hagler ut av legekontorene. Som De Beauvoir sa: Man fødes ikke til kvinne, man blir det.


Men så. Jeg tror jo at kjærlighet er svaret på alt. En dyp og ektefølt empati mellom mennesker. Er jeg et barn av 70-tallet, så er jeg. Jeg tror på at om vi ser det sanne i oss selv, så ser vi det i andre. Dette er lett å si, men innholdet er i kortversjon slik:
Du står opp om morgenen, sier til deg selv at du er som du er, ikke at du er den vakreste i verden, du har da speil (dette vakker-tyranniet kan du gjerne kaste på dynga for min del), men du er som du er og DET HOLDER.  Du har noen egenskaper som er fine, noen som ikke er like fine, og DET HOLDER. Har du ikke barbert beina, nappet øyebryn, sminket deg, tatt på smilet i dag, ta det til fredag, DET HOLDER. Vi tror ikke på alt som blir oss servert i nyhetene, sport og massedrap i Syria har ikke samme viktighet, vi tror på vårt eget hjerte og DET HOLDER. Skjønner? Vi holder i massevis. Men det er vanskelig å forstå innimellom, vi har en historie å slåss mot. Men historier er til for å forandres.
Vet du hvem du kan å hjelp av, når dagene er onde? Medsøstre! Vi kan være solidariske overfor hverandre, gjøre hverandre kraftfulle, energiske, stå sammen i et kvinnefellesskap som rommer alt det vi er: Helt vanlige mennesker som blir berørt av urett. Jeg tror vi beholder våre farger ved å selv se dem. Og jeg er med på at det koster for alle å være seg selv i et samfunn som mer og mer baserer seg på likhet, men lell, å se seg selv og sin neste i samme ånd er ganske så fint.
Mitt ønske for dagen er følgende: Ikke se deg selv som vakker, ikke se deg selv som et svar på andres ønsker, ikke se deg selv som noe annet enn det du er: Et helt vanlig menneske som lar deg berøre av alle tidligere kvinners kamp, alle nåtidige kvinners kamp, alle fremtidige kvinners kamp. Det begynner med oss.

Sleng beina på bordet og syng en sang. Eller noe sånt. Gratulerer med dagen!