fredag 7. juli 2017

Mim på ferie

Fredagskveld i juli. Og få dager igjen til en reise jeg har sett fram i mot med mye glede og litt uro. Mest det første. Egentlig har denne våren hatt mange datoer og frister å se fram i mot. Nå er de fleste kommet og gått. Det er helt greit. For nå er det ferie! Og i år skal jeg være med på langtur. Ikke et vondt ord om Sverige, overhodet ikke, vi er så glad i Stugan i Småland, men det finnes altså mer av Europa. Har jeg hørt.

For noen år siden trodde jeg ikke at jeg var noen. At jeg ikke kunne noe, og at evnen til å lære og utvikle meg var forsvunnet med årene og kreftene. Jeg trodde også at kroppen min var et fengsel hvor all denne tragedien bodde og denne børa fikk jeg pent bære enten jeg ville eller ikke. Jeg fantes ikke lei meg da familien reiste verden rundt, angsten var større enn ønsket om å være med. Jeg pustet faktisk lettet ut hver gang de dro, takk og lov at det ikke var meg som skulle utsettes for livet på den måten! Dessuten hadde jeg en avtale med meg selv om å ha mer enn nok med børa mi.
Etterhvert skjønte jeg at det å leve er rimelig individuelt og at livsveien skapes med de skrittene man tar. Man velger med andre ord livet hvert sekund man lever fram til man dør. Det var kjekt å innse. For meg betydde det at det ikke spiller noen rolle at jeg har blitt en middelaldrende dame med grått i håret. Det betydde ingenting at jeg ikke hadde utdanning, jeg fikk heller bruke tid på å finne ut om det var sant at jeg ikke hadde evner eller krefter igjen. Det betydde at jeg kunne velge hva jeg ville bruke tiden på. Og ikke bruke tiden på. Det betydde også at jeg kunne begynne å gi slipp på litt av hvert.

Jeg har fått mange ønsker innvilget så langt. Jeg er min egen julenisse, for å si det sånn. Det har vært fint å se etter mulighetene som passet for meg. Kanskje har jeg måttet tilpasse litt her og bruke Langbein-metoden litt der, men at det er noe fint i livet for alle om man ser med hjertet kan jeg skrive under på. Det skjønte jeg ikke når jeg bar børa. Ikke for det, det går fremdeles med noen sjokolader, og jeg må arrestere tanker og holdninger som hører børa til, hver dag. Men det er greit. Man er underveis og så videre.

Denne våren gjorde jeg ferdig bacheloroppgaven min, det trodde jeg i alle fall ikke ville skje. I april holdt jeg pusten og meldte meg på masterprogrammet for kunsthistorie for å fortsette fóre meg med kunst noen år til. Dette har jeg ikke pustet ut i forhold til enda, for meg er det stort! I tillegg begynner jeg terapiutdanningen som jeg gleder meg vilt til! Jeg eier sannelig mindre og mindre skam. Jeg har lagt igjen noen kilo av børa i løypene omkring også. Jeg får høre at jeg er flink, men det er jeg ikke enig i, jeg tror bare mer og mer at jeg er noen. Eller rettere sagt: God jul, Mim!

Alle disse endringene gjør en jo litt medtatt til tider. Derfor er det greit å ta ferie nå. Man har aldri ferie når man bærer bør. Da er man så opptatt av den at man ikke har tid til så mye annet. Men i år skal jeg og min lille familie på bobiltur til Europa. For meg er det første gang. Vi tar bare med oss tryggheten, sa Ektemake. Og tryggheten bor i hjertet mitt. Den bor i å ha sine rundt seg, i å kjøre med forståelig fart så sansene mine får med seg hvor i verden jeg er, tryggheten bor i å ha et fast sted å koke kaffe, i eget sengetøy, i lavendelplanten jeg insisterer på å ha med, og den bor i å le av min datters humor. Den blir kjekk å ha når vi har kjørt noen hundre mil i varmen. Tryggheten bor også i at jeg hører til på den samme jorden som alltid, i det samme universet som alltid. Og den bor i det herlige faktum at jeg faktisk skal hjem igjen etter et par uker. Men da med en liten bit av Europa under vesten. Det skal bli fint.

Jeg kommer helt sikkert til å legge ut mange bilder på Instagram, men ikke av alle tårene min sønn og jeg er enige om at jeg kommer til å hyle ut hver gang jeg entrer et nytt land. Han gleder seg til at jeg skal bli glad. Og til alle kosekaféturene som ikke pappa er like flink til å prioritere når de fyker verden rundt. Jeg gleder meg til å kjenne at vi er sammen om å putre omkring fra land til land. Gleder meg til å se den kunsten jeg har tatt eksamen etter eksamen i. Jeg gleder meg til at alle fire skal gå på rekke gjennom Paris' gater med nye, sterkt fargerike crocs (hihi), og jeg gleder meg til å si natta når alle sover i samme rom. Hva mer? Jo. Å bli litt mer ny, litt mer forstandig, litt mer av alt som kan fylle opp plassen der børa satt. Dagene går jo likevel. Sann!