Den urolige moren og Flokken

24.desember

2011-12-24T14:05:00.007+01:00

Agnete hadde sovet godt. Alt var greit. Den urolige moren hadde fortalt at det gikk an å føle det greit selv om det kunne være uvær både her og der, og det kjente Agnete at kunne stemme for henne også. Det nyttet ikke å gjemme bort at hun først var ønsket og når hun endelig kom til verden så var hun ikke ønskelig. Men, det ble så mye lettere når Den urolige moren ville bli kjent på ordentlig likevel. Og det var en god grunn for det meste her i verden, selv om den var vond.
Agnete hadde tenkt på om det var noe Den urolige moren kunne gjøre, slik hun spurte om i går, og det var det faktisk. Når hun var blitt ny på innsiden, ville hun at det skulle synes på utsiden, også.
Hun ønsket klippe håret litt penere. Kunne hennes skaper hjelpe?
Det kunne Den urolige moren. Hun klippet det lange, ujevne håret til Agnete det peneste hun kunne. Og når hun var ferdig sa hun:

- Agnete, jeg vet at det ikke er julekvelden ennå, men du skal få gaven din likevel.

Den urolige moren gikk for å hente noe. Hun kom tilbake med noe hun holdt bak ryggen.

- Lukk øynene.

Hun gjorde det og kjente noe mykt og godt rundt kroppen sin. Hun åpnet øynene. En blå kjole!

- Hvordan visste du at jeg ønsket meg akkurat en slik kjole, ropte Agnete.
- Jeg vet litt av hvert, jeg, svarte Den urolige moren. Du skjønner, det suser så inderlig utenfor her av og til og da tar jeg meg en tur ut for å være i det. Da hender det at jeg innser litt av hvert. Hun smilte. Hun kjente at Agnete smilte inni seg også. Det var fint å se og lytte så inderlig at man skjønte hverandre uten pratespråket. Helt enkelt var det dog ikke alltid. Man kunne så lett tolke feil.

Julekvelden kom. Alle hadde spist og kost seg med det de likte best og tiden var inne for å gi hverandre gaver.

Den urolige moren gledet seg til å gi Den Lille et lite badekar. Det ville den like. Hun gledet seg også til å gi sin kjære Blindemann malersaker så han kunne vise fram sin indre verden. Det skulle bli spennende å få se. De hadde fortalt henne så mye fra turen sin som de hadde tatt for hennes skyld, det var artig å tenke på at kortet hadde vært med dem hele veien og at alt endte så fint.
Hun var også glad for at Agnete hadde fått kjolen sin, hun kledde sitt nye tydelige jeg veldig godt.
Plutselig sto den lille småflokken foran henne.

- Vi har noe til deg, sa Den Lille. Den rakte frem en vakker, lysende sjøstjerne. Denne skal du få av sjøku som hilste deg på Julekortet. Den står for nye begynnelser. Det går nemlig alltid an å begynne på. Skal jeg henge den i toppen av treet?

Den urolige moren ville gjerne det.

- Så har vi med en ting fra engelen med suset fra evigheten i vingene sine. Vi hører gjerne suset når vi kommer nærmere oss selv, det sa engelen til oss utenfor kirken den natten. Det føles så fint i brystet når det skjer, sa Blindemann.
- Se her, fortsatte han. Dette er en paraply med englestøv i som du kan gjemme deg litt under om du skulle trenge det. Blindemann åpnet og lukket paraplyet og så engleskyen sto rundt dem alle. De smilte til hverandre, julstemningen var kommet og det var virkelig verdt alle tanker, alt savn, alle gledene de hadde i vente. Nå var de sammen og nå skulle de begynne på en ny begynnelse.
Den urolige moren tok Agnete på armen og sammen gikk en tur ut til stjernene. De nøt synet av evigheten der ute, dette var de en del av. Sammen med alle andre.

- Du Agnete. Hvorfor ville du ikke ha munn egentlig? Den urolige moren måtte spørre.

- Jeg vet ikke, svarte Agnete med skulderne sine. Men jeg tror det var fordi jeg var redd for å bli en nikkedukke.

Den urolige moren skjønte nøyaktig hva hun mente. Kan hende vi har mye likt, foreslo hun.
Agnete trodde det. Vi kommer jo fra samme sus, sa hun. Vi og alle andre mennesker, dyr og dukker.

- Vil du ha en munn da, spurte Den urolige moren.

Agnete nikket, det hadde hun ønsket seg lenge. Det ble så mange muligheter til å ta feil om man ikke snakket rett ut. Dessuten visste hun nå at hun ikke var en nikkedukke. Hun hadde et innvendig sus.

- Da synes jeg vi går og syr en munn. En liten munn til å begynne med, du trenger kanskje ikke gape over så mye med en gang?

Agnete klukket i sin nye himmel og jordfargede kjole. Det ble jul til slutt, med ekte stemning, med munn og med Flokken samlet.

- Håper vi kan besøke en kirke sammen en dag, sa Agnete i det de gikk inn igjen til de andre. - I kirkehuset var det så fint å være. Det føltes nesten som om paraplyen sto oppslått over huset med de vakre vinduene hele tiden. Slikt liker du og jeg.
Den urolige moren var enig. Og hun ville gjerne være med. Det hørtes ut som et fint sted for hennes egne nye begynnelser.

- God jul da, Agnete.
- God jul!

23.desember

2011-12-23T20:27:00.003+01:00

Lille julaften. Den urolige moren hadde løpt et lite julemaraton i dag sammen med sin Ekte make, det var det samme hvert år. Den urolige moren handlet og løp, Den ekte maken betalte og løp. Til slutt falt de sammen som våte vafler og da var de omtrent halvveis.
Det hadde blitt reneste tradisjonen og litt utpå kvelden måtte Den urolige moren le av alt sammen. Jaja, et maraton måtte vel til når man hverken hadde struktur og disiplin på dagsorden i førjula. Hun lo litt til da hun husket på hvor ofte de hadde løpt motstrøms i butikkene. Men, nå var det på tide å akseptere hvordan de var, man kunne ikke være andre enn seg selv, det hadde hun jo grundig gått igjennom i løpet av desember.

Midt i latteren hørte hun en lyd i døren, det var sikkert Flokkeungdommene som kom inn. Hun ropte Kom inn og Hallo, men det var ingen ungdomsstemmer som svarte.
Ingen svarte. Men en herre i pels og de flotteste barter kom slentrende, like flott som alltid. Han tok en runde på gulvet for å vise at her var han, så satte han seg rett ned ved kjøkkenbenken som om han ikke hadde gjort annet i hele desember.
Løpende, med en salto i halen på Blindemann hang en som Den urolige moren også dro god kjensel på. Det var Den Lille som var i farta og den lekte seg mot vannskålen, tiden var tydelig inne for en liten rotur. Joda, her kom puseparaden til stor jubel fra Flokken.

Inn på kjøkkenet steg til slutt en liten dukke med altfor lange ben. Med bestemte skritt og et stort hjerte hengende på brystet klatret hun alvorlig opp på bordet. Hun satte seg og så Den urolige moren rett i øynene.
Først ble Den urolige moren ble litt usikker, men så kjente hun hvor varmt og godt det strømmet fra Agnete, det var virkelig godt å se henne. Hun satte seg sammen med henne. Nå ville Den urolige moren høre, hvordan hadde hun hatt det siden sist? Var hun veldig lei seg for at hun måtte vente i vinduet så lenge, var det for sent å bli gode venner?

Og Agnete fortalte med hele seg. Hun fortalte at hun hadde hatt det bra på turen, at det hadde vært trist å innse at det var vondt å være ventejente, at hun hadde vært redd for å komme hjem og om hjertegaven hun hadde på brystet. Agnete trodde ikke at det var for sent med noen ting så lenge man ville noe.
Den urolige moren ble veldig rørt og glad. Var det kanskje noe hun kunne gjøre for Agnete, noe hun kunne hjelpe til med slik at forvandlingen fra ventejente til levejente gikk lettest mulig? Den urolige moren var ivrig etter å bli venner. Hun kjente et deilig sus inni seg, det var nesten som hun hadde fått et bankende hjerte selv der hun satt.

Blindemann hadde fått godbiter fra alle som kom for å hilse dem velkommen hjem. Han var en savnet kattemann og han kjente at livet slett ikke trengte særlig flere ingredienser enn Flokken sin, mat og sofa nå som vinter og snø hadde kommet. Ikke så rart han aldri traff Kong Vinter på turen når han var her og lagde julestemning i stedet.
Nå skulle han kose seg i varmen og bare nyte jula. Borte bra, men hjemme best var hans nye motto.

Den Lille turnet seg fram og tilbake fra raketten og inn i Flokkehuset med alle tingene de hadde hatt med. Til slutt kom den inn med noe lite og firkantet i munnen. Den la det fra seg på bordet og gikk for å hilse på mer av den morsomme julepynten som hang i passende høyder overalt.

Den urolige moren følte seg så glad! Nå hadde Agnete endelig kommet hjem. Hun hadde fortalt hvordan hun hadde hatt det og hun ville fremdeles bli kjent, så veldig fint det var! Nå skulle de bli enige om hva som passet for de begge slik at vennskapet gikk alle veier, det likte Den urolige moren. I tillegg kjente hun at hun gledet seg mer og mer til i morgen, for i morgen var det Jul!
Blikket hennes falt på det lille kortet Den Lille hadde ryddet inn fra raketten.

- Julekortet!

Alle kom løpende. Var Julekortet kommet til rette? Da var det ikke så rart at alle gikk og kjente på denne deilige Stemningen som hadde kommet inn sammen med småflokken. Den urolige moren snudde kortet for å lese høyt hva det sto:

KJÆRE FLOKKEN.

Glade jul, hellige jul
engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradisgrønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
Lønnlig i blant oss de går,
lønnlig i blant oss de går.

Julefryd, evige fryd,
hellig sang med himmelsk lyd.
Det var engler som hyrdene så,
den gang Herren i krybben lå.
Evig er englenes sang,
evig er englenes sang.

Salig fred, himmelsk fred,
toner julenatt her ned.
Engler bringer til store og små
bud om ham som i krybben lå.
Fryd deg hver sjel han har frelst.
Fryd deg hver sjel han har frelst.

Julehilsen fra Sjøku, Julenissen og engelen

22.desember

2011-12-22T17:08:00.000+01:00

Et frø var sådd. Men det var lenge til det blomstret, Den urolige moren følte at hun hadde en lang spiretid foran seg. Det var greit det. En måtte henge med i egne svinger ellers ble det utforkjøring og de hadde hun hatt nok av.
Det var to dager igjen til jul og i det siste hadde hun tenkt veldig mye på dette med å være glad selv om det var tåkete og stormfyllt. Hun hadde stilt seg selv spørsmålet i begynnelsen av desember og nå følte hun seg litt nærmere et svar.
Hun trodde det gikk an å få det til.
Kunne det være slik at alt som var utenfor henne selv ikke trengte å være fullt så viktig? At det som var inni henne, samme hvor tullete eller brysomt det kunne se ut til for andre, var viktigere? Det tåkete og stormfulle var jo egentlig ikke inni henne, men heller utenfor. Og at inni kunne det faktisk være hyggelig, hun visste jo hva hun likte, hva hun trengte sånn innerst inne, om hun skulle være ærlig.
Det dumme var at hun ofte synes at den ytre stormen eller tåken var viktigst. Det var dumt, ja. I dårlig vær fikk hun så dårlig sikt for viktige ting.

Dette var interessant. Og bare det var jo vilt og skummelt å innrømme for seg selv. Om dette var interessant, kunne det bare bety at hun selv var interessant for seg selv.
Og var hun interessant for seg selv, måtte Agnete være interessant. Og var Agnete interessant, måtte ting hun skapte eller fant på være interessante. Og om det var interessant, måtte livet være interessant. Og var Livet interessant, da hadde hun mye å gjøre i det nye året og resten av hennes liv. Og det var interessant.

Raketten hadde kjørt over fjell og daler, gjennom storm og sol i flere uker. De satt med hver sine tanker, men i det samme vinduet og de kikket etter Flokkehuset.
Blindemann gledet seg til å sitte på et fang etter å ha fått en godbit etter å ha mast passelig lenge og Den Lille gledet seg til å leke med julepynten han hadde hørt var blitt hengt opp.

Agnete gledet seg ikke. Angsten for at Den urolige moren ikke kom til å skjønne hva hun mente var så stor at hun holdt sin egen hånd i vond fortvilelse. Lenge holdt hun det for seg selv, hun ville ikke bry Blindemann med slike upassende tanker nå som de skulle være glade.
Hun forsøkte å puste rolig, men hendene levde sitt eget liv og ingenting var rolig i hele kroppen.
Raketten satte ned farten, de nærmet seg!

- Hurra, ropte Den Lille, nå er vi framme!

Blindemann sto allerede ved døren med kisten ved siden av seg. Agnete sto ikke der. Hun satt helt stiv ved vinduet uten å klare få fram en eneste bevegelse.

- Men Agnete, hva er det? Nå må du komme, vi er hjemme!

Blindemann skjønte at Agnete ikke kom til å komme. Han ropte på Den Lille.

- Jeg tror vi trenger noe ekstra. Jeg tror Agnete har fryst fast i redsel over at hun ikke vil klare å si det som det er. Hent pakken i kisten.

Den Lille var ikke vond å be.
Raketten hadde landet i hagen. Døren åpnet seg, men ingen gikk ut. To gode venner sto sammen med sin lille venn med en pakke mellom seg.

-Åpne den du, Agnete.
Hun så opp.
- Tror dere at tiden er inne, hvisket hun, det var ikke så lett å si noe. Begge nikket.

Agnete tok pakken og kjente at den var varm. Hun løsnet papiret med forsiktige hender og brukte lang tid. Hun kjente samtidig på en liten gnist av bevegelse inni seg mens hun åpnet, hva kunne dette være?

Agnete løftet noe opp. Det skinte mykt og rødt. Et vakkert julehjerte strålte mot dem med samme ro og fred som engelen hadde hatt, dette var akkurat det ekstra Agnete hadde trengt nå. Et lite hjelpehjerte som kunne banke for henne når hennes eget ikke var like kjent for henne som det skulle være. Hun pustet dypt og så på de to som ønsket henne så vel.

- Tusen takk, kjære dere. Nå skal vi hjem.

Hun hang hjertet rundt halsen. Nå kunne hun gå ut. Nå kunne hun møte Den urolige moren.

21.desember

2011-12-21T13:21:00.006+01:00

Engelen åpnet en liten veske og tok ut en krystallkule. Vet dere hva dette er?
Småflokken ristet på hodet. De gikk nærmere. Inni kulen skjedde det noe bittelite.

- Løp og hent forstørrelsesglasset, Lille!

Agnete ble utover det vanlige nysgjerrig, dette ville hun se nærmere på.
Den Lille kom raskt tilbake med forstørrelsesglasset, like nysgjerrig som de andre.

- Å, det er Den urolige moren! Hun har pyntet og gjort det fint hjemme og hun venter visst på oss!

Hun fortalte alt som skjedde i kulen til Blindemann, han så det lett for seg.

- Men julestemningen har hun visst ikke funnet, sa han.

Agnete skjønte ikke dette helt. Nå som det var så fint hjemme, snøen hadde også kommet, hvorfor var ikke Den urolige moren full av jul da?

- Det er fordi hun leter utenfor seg selv. Hun har pyntet og bakt og hørt på julesanger, men det har ikke nådd hjertet hennes, svarte engelen. Julestemningen er en følelse som kommer fordi vi vil det. Man må ønske å ta i mot julen. Å lese Julekortet var Den urolige morens valg, men hun ville ikke.

De tre små hørte nøye etter, de forsøkte å forstå hva engelen mente.

- Om man er full av tanker om andre ting er det ikke plass til julestemning. En stemning er det samme som å være tilstede her og nå. Er man ikke det, er heller ikke stemningen der.

De nikket alle tre, dette forsto de. Alle så ned i krystallkulen igjen. De så at Den urolige moren forsøkte å finne på noe hele tiden. Hun så litt trist ut også.

- Det er fordi hun savner dere, sa engelen.
- Meg også, spurte Agnete forsiktig. Hun var usikker på om hun hadde hørt riktig.
- Ja, deg også, svarte engelen og flakset rolig med vingene sine. Det suste så behagelig. Agnete ble helt søvnig.

- Jeg tror jeg vil hjem nå, gjespet Agnete. Kan du ta meg med hjem igjen, Blindemann?
Han lovet det, han ville hjem selv. Til sitt kjære kjøkken, til sin sofa og til sin Flokk. Nå var det snart jul og da var det aller best å være hjemme, snø eller ei.

- Jeg lurer bare på en ting, sa han. Hvorfor vil ikke Den urolige moren ta i mot julestemningen?
- Kanskje hun ikke har lekt nok, foreslo Den Lille. Kanskje hun har glemt hva moro er? Kanskje hun har vært i så mye alvorlig at hun ikke lytter til sitt glade hjerte lenger? Jeg har hørt at julen skal være både morsom og gledelig, kanskje hun ikke husker hvordan hun gjør det? Jeg tror det er så ille at selv skulderen hennes er lei seg. Hun klaget over at den var vond, men hun gjorde ikke noe med det.

Engelen nikket. Hun rakte fram en stor paraply.
- Her er en gave jeg vil dere skal ta med til Den urolige moren. Den kan hun holde over seg om hun trenger å gjemme seg litt fra alt hun tror hun må. Når den åpnes faller det gyllent engelstøv ut, den beste medisin mot stress og uro. Kanskje det vil hjelpe henne til å finne julefred, smilte engelen.

- Den skulle vi holdt over hele jordkloden, syntes Den Lille, da hadde nok mange flere blitt glade og kanskje også tatt bedre vare på jorda.
Den Lille hadde blitt veldig opptatt av slike ting, det var de nyes jord de gamle forvaltet og Den Lille ville helst at alle skulle klare å rydde fint etter seg så han og alle andre nye kunne gå framtiden trygt i møte.

Engelen suste med vingene og den lille småflokken hoppet inn i raketten. Nå hadde de fått en julestjerne, en hemmelig gave og en paraply.
De vinket tilbake gjennom vinduet. Nå gledet de seg veldig til å komme hjem å vise fram alt sammen.
Blindemann trykte på kjør-knappen, de var på vei hjem til Den urolige moren og Flokken igjen.

20.desember

2011-12-20T21:58:00.005+01:00

De brukte litt tid på å komme seg ned fra fjellet og bort til det fine huset de hadde sett fra raketten. Huset hadde fine, buede vinduer og lignet ikke på det de var vant til hjemmefra. Dette huset hadde et mye høyere tak. Dessuten var det pyntet med et kors på toppen.
De gikk stille inn døren og det var helt tomt der inne. Ingen av dem hadde vært på et lignende sted, ingen av den hadde sett et så flott hus. De så seg nøye omkring, og det var Agnete som først brøt stillheten.

- Jeg liker meg her. Det er som om det sitter noe snilt i veggene, kjenner dere det samme?

De to andre nikket forsiktig og fulgte Agnete lengre inn i huset hvor det sto et stort bord. På bordet lå en stor bok oppslått. De så at boken var gammel og da de bladde litt i den så de bilder av et lite barn i en stall, gjetere og en engel. Og overalt i huset var det bilder og vakre ting, det virket som hele huset hadde pyntet seg til jul.

Et julehus. Med et sus. De hadde hørt det hele tiden, det var hverken påtrengende eller irriterende. Det var bare en slags indre lyd som de delte alle tre, det var ikke annen måte å forklare det på. Det var fint.

- Jeg foreslår at vi går ut, sa Agnete, jeg føler at det er viktig vi gjør det. Hun valgte å høre på seg selv, selv om det virket rart det hun følte. Og det ble hun glad av.

De gikk ut den vide døren og inn i kvelden utenfor. Det var ikke mørkt lenger. Det var lyst, men ikke fordi sola hadde stått opp. Det var fordi det sto en engel foran dem som lyste stor og gyllen. Det suste fra vingene og den hilste vennlig på den lille småflokken.

- Ikke bli redde, sa engelen. Jeg har kommet for å fortelle dere noe. Og for å gi dere en gave. Gaven vil dere alltid få brukt for, den vil aldri forlate dere og det er dere selv som bestemmer når eller om den skal benyttes.

Agnete, Blindemann og Den Lille nikket, de følte seg litt gylne selv der de sto. De hadde sett mye, de hadde lært mye, men de hadde aldri møtt en engel som ville gi bort gave. Så spennede og fint!
De små kroppene tok i mot varmen som skinte fra engelen og de ventet på å få høre mer.

19.desember

2011-12-19T18:20:00.005+01:00

- Nå skal vi snart hjem! Jeg føler på meg at tiden snart er inne selv om vi aldri fant julekortet. Nå er bare noen få dager igjen til jul og vi må være hjemme igjen før det, synes jeg. Det kan jo hende at det hjelper på julestemningen når vi henger sjøstjernen i toppen av treet? Hva tror dere?

Agnete og Den Lille trodde det.

- Og om det ikke hjelper kan vi jo bare åpne pakken! Da blir det nok julestemning, for det er noe ekstra!

Den Lille hoppet rundt etter halen sin i ren begeistring over idéen. Pakken de hadde fått av Julenissen lå som en glødende kjempefristelse i kisten og alle ventet på den rette anledningen til å få åpnet den.

- Eller så tar jeg på en nisselue og synger en julesang, lo Blindemann. Det setter nok sving i julegleden.

- Jeg kan vise hvordan jeg svømte ned til Sjøku, ropte Den Lille.

- Det er ikke så veldig julestemningete egentlig, sa Agnete. Men du kan jo gjøre det likevel, og da kan vi fortelle alt vi har opplevd til Den urolige moren og Flokken. Hun vil nok dåne av alt sammen!

- Når hun våkner etter dånet skal jeg fortelle Flokken at Sjøku hadde et barn og at barn betyr nye begynnelser akkurat som meg, jeg er ny. Og så vil jeg fortelle at det går an å bli glad etter man har vært lei seg, det vet jeg nå. Hva vil du fortelle Blindemann?

Den Lille hoppet etter halen hans, det var en røslig hale og ekstra morsom å turne i. Blindemann latet som han ikke så det, det var jo litt gøy med den lille kattungen som hang bak han, men det ville han ikke si. Det var hans hemmelighet. Man trenger jo ikke å si ting før man har lyst. Det kunne jo hende at Den Lille da trodde at han alltid var klar for lek og det var slett ikke tilfellet. Det måtte settes av rikelig med tid for mat og hvile, også.
Blindemann trodde han ville fortelle om bildet han hadde malt hos Julenissen. Bildet som viste noe av det han så inni seg.

Plutselig kjente de at raketten Julegris satte ned farten. Skulle de lande igjen? De trodde de var på vei hjem til Den urolige moren og Flokken selv om ikke hadde funnet noe julekort. Kanskje de ville finne det her? Håpet var slett ikke ute, så det ut til.

Julegris landet forsiktig og de åpnet døra for å smugtitte litt før de gikk ut. De så ikke så mye, det var ganske mørkt utenfor. Men de hørte noe.
Et sus. Dette måtte de undersøke nærmere.

18.desember

2011-12-18T17:26:00.008+01:00

Det ligger mange muligheter i en søndagsmorgen. Særlig om man står opp alene og får hele kaffekjelen for seg selv.
Det ble en ettertenksom morgen for Den urolige moren. Hun var full av tanker om hvorfor hun ikke kunne unne Agnete like mye som hun unnet andre hun traff på sin vei? Hun unnet for eksempel en gjest den beste plassen i sofaen, den fineste koppen og hun klarte også å angre på at hun ikke renset trakteren litt oftere. Alt dette.
Mens Agnete, som var et produkt av henne selv, unnet hun svært lite. Det vil si, hun unnet henne mye inni seg, men når hverdagen kom så ble det Agnete som først forsvant fra prioriteringslisten. Rart. Det var altså forskjell på tanker og handling. Hun skjønte med det samme at hun var edlere i tanken, om det da ikke var en gjest i sofaen, enn i handling.
Agnete var skapt av hennes egen hånd mens Den urolige morens øyne så til en annen kant. Hun så på nåla, javisst, men ikke på om det ble pent eller ei. Det var viktig at dukken kom fra hjertet. Derfor visste Den urolige moren at det var et lite rødt hjerte sydd fast på den lille, langbente kroppen.
Agnete var viktig.

Hva annet var det som var så viktig? Alt hun skulle hele tiden, hvorfor var det så om å gjøre? På veien mistet hun jo grepet om hva som betydde noe og hva som betydde mindre, var det da verdt det?

Hva bodde i livet hennes for tiden?
Hun regnet opp familien, venner, stedet hun smidde nye erfaringer på, grupper, kurser og hverdagsmas.

Ved nærmere ettertanke tok det faktisk ikke all tid. Det var Tanken om at hun hadde mye som tok plassen i henne. Det var i grunnen en oppdagelse.

Hun bestemte seg for at i dagene føre jul ville hun øve på nye tanker om hva som var viktig, hun ønsket å avsløre hva som opptok plassen henne i så stor grad at hun glemte å bli bedre kjent med Agnete, at hun glemte at det går an å ha behov selv om man ikke roper de ut og at det kan være lurt å høre innover før man hører utover. Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen.
Og hun måtte huske at det var fint å gjøre det hun tenkte.
Dette var viktig på ordentlig, det kjente hun i hjertet.
Og hun skulle øve på å unne seg selv, og kanskje også Agnete etterhvert, en god plass og en fin kopp. Hun ville så nye frø i seg selv.

Nå håpet hun småflokken kom snart. Hun savnet de alle tre. Og hun var spent på om hun ville klare å skille spirer fra ugress. Hun håpet på det og bestemte at dette skulle bli en fin dag.

17.desember

2011-12-17T22:14:00.009+01:00

Eskene sto midt på gulvet igjen. Det sto der med åpne lokk og store forventninger om å bli tømt. Det virket som det skulle skje.
Den urolige moren var virkelig i farta i dag. Hun og Den ekte mannen hadde fått unna litt hemmelighetsarbeid og de hadde fått handlet inn mel og sukker, marsipan og mange slike ting det ble noe godt ut av. Juledukene var hentet fra bakerst i skapet og julestrømpene var hengt opp ved peisen.
Joda, ting skjedde nå. Mel og sukker med følge var omdannet til favorittjulekakene, sjakkruter. I år ble det faktisk små firkanter, ikke helt helt sjakkbrett, så de var svært fornøyde med dagens kakeinnsats.

I raketten satt det et storøyet vesen som ikke klarte å holde seg lenger.

- Jeg så at Julenissen ga deg noe akkurat når vi hoppet inn i raketten, Blindemann. Hva var det?
Agnete Ventejente surret håret sitt rundt fingeren og så forventningsfull ut.
- Jeg vet ikke, svarte Blindemann, det var noe som var pakket inn. Julenissen sa at vi kunne åpne den om vi trengte noe ekstra. Jeg vet ikke hva det betyr. Men om vi trenger noe ekstra så åpner vi den.

Den Lille hoppet rundt dem og klappet de små labbene sammen, tok et par saltoer og rodde et par tak i vannskåla til Blindemann.

-Hvada? Hvada? Hvada? Hva er det dere snakker om? Er det noe morsomt?

De fortalte om pakken og Den Lille lurte på om de ikke trengte noe ekstra akkurat nå, egentlig? Den syntes ikke man trengte å vente så veldig lenge, det var jo kjedelig.

Agnete skulle akkurat til å holde et lite foredrag om venting, men Blindemann avbrøt og sa at de tidsnok ville få åpnet pakken, det skjedde da noe titt og ofte? Kanskje det skjedde noe ekstra før de visste ordet av det? Han tok med seg pakken og la den i kisten. Han kjente og klemte litt ekstra før han la den fra seg, hva kunne være i den?

Sånn!

Den urolige moren la lokket på den siste esken, nå lignet det endelig jul i Flokkehuset! I år hadde det sittet langt inne, men hun skyldte på at ting slett ikke var som det pleide med småflokken bortreist og dagene som gikk fortere enn før. Det siste var hun nesten helt sikker på. Egentlig hadde det vært fint å snakke litt med Agnete om slikt, hun hadde så mange tanker om tid.
Den urolige moren kjente et lite stikk i hjertet. Huff, hadde hun virkelig latt den lille dukken sin vente så lenge? Det hadde jo ikke vært meningen å la henne vente i over et år, det var bare at Den urolige moren hadde hatt så mange prosjekter og så mye hun måtte løpe til, så det ble liksom ikke til at hun prioriterte Agnete. Og stakkars, det var sikkert ikke så lett å ikke ha munn. Hvorfor ville hun ikke ha det, tro?
Det skulle hun spørre Agnete om når hun kom tilbake. Om hun kom tilbake. Den urolige moren håpet det, det var jo egentlig ganske mye hun ville si til den langbente ventejenta i vinduet.
Hun åpnet vinduet og hvisket ut i kvelden:

- Om noen har dalt ned i skjul der ute, fortell min lille dukke at jeg håper hun kommer hjem og at jeg har pyntet til jul!

Hun syntes hun hørte noen lønnlige små skritt, men var ikke sikker.

Det suste stille gjennom Den urolige moren igjen. Denne gangen satte hun seg ned for å høre nøyere etter.

16.desember

2011-12-16T22:05:00.000+01:00

Nisselandet så fredfyllt ut på overflaten, men inni hytter og hus var det stor aktivitet. Alle smånisser var travle, alle ting skulle bli ferdig innen julaften.
Agnete synes det var spennende å se på nissene i arbeidet, for en iver og for en glede!
Hun hadde spurt dem om hvordan arbeidet kunne gå så lett når det var så kort tid igjen til jul, hun trodde alt stresset ville gjøre de sure og gledesløse, men de hadde ikke skjønt spørsmålet. De hadde det bare gøy.

Blindemann også veldig opptatt og glad ut. Han sto og malte et bilde med halen uten å se hva han drev med, det var litt rart.

- Hvorfor gjør du sånn, du ser jo ikke hva du gjør, sa Agnete.
- Jeg ser det inni meg, svarte Blindemann. Og inni meg er dette bildet fullt av sommer og sol og blomsterbed.
Agnete så på bildet.
- Jo, det stemmer, jeg ser det. Du har malt en liten stund i gresset hvor Flokken spiller et kulespill og du klatrer i trærne med forbeina, ser jeg rett?
- Du ser rett. Ser du at alle har det bra, også?
- Jeg gjør det, svarte Agnete. Mal meg inn, ba hun.

Blindemann malte Agnete inn i bildet med sommerfugl på kinnet og blomst i håret.

Den Lille undersøkte hver eneste krok og krik. Noen ganger hoppet den på Julenissens fang for å lære mer om gaver som ikke er innpakket under et tre. Men mest av alt lekte den med nissebarn og andre nissekatter helt til det ble kveld.

Nå må vi visst reise videre, sa Blindemann etter de hadde malt og lekt og sett så mye at de lengtet etter både rakett og en liten blund.

- Det har vært kjempekoselig å ha dere her, men før dere går lurer jeg på noe, sa Julenissen med et smil. Jeg skal ikke spørre om dere har vært snille i år, for det spør ikke skikkelige Julenisser om. Alle gjør så godt de kan, særlig barn. Jeg lurer heller på om det er noe spesielt dere ønsker dere av julekvelden?

Blindemann ønsket seg ro og mat, det var liksom ikke noen nyhet. Den Lille visste ikke hva den ønsket, men den lovet å si i fra så fort den visste. Den hadde liksom opplevd så mye nå at det gikk litt rundt i det vesle hodet.
Men Agnete visste. Hun stilte seg opp på tærne og hvisket det lavt i øret på den store, rødkledde mannen:

- Jeg ønsker meg en blå kjole og en munn så jeg kan få sagt det som det er.

Julenissen så på henne og nikket, han var alvorlig nå.

- Det var et viktig ønske, Agnete.

Alle tre hoppet inn i raketten og Blindemann trykte på Kjør-knappen. De vinket til Julenissen.

- Vi sees om en uke og litt til!

15.desember

2011-12-15T20:11:00.004+01:00

Det var en liten lyd inni Den urolige moren. Et slags sus. Hun likte ikke å være overfølsom eller dramatisk utover det morsomme, men det var det vitterlig et sus hun hørte. Det var som om hun kunne skimte halen av et stort vesen som akkurat hadde vært der, men som hun ikke rakk.
Hun tenkte på eskene ute på terrassen. I dag skulle hun kanskje få de inn? Tenk om nisser og dverger skulle få komme ut å gi Flokken det de hadde å by på?
Til helga skulle hun bake og lage julegaver. Og høre julesanger. Det var ikke mange timene til Mumlis kom hjem heller. I morgen startet juleferien hennes og da skulle hun komme hjem. Hun gledet seg til at de skulle være nesten hel Flokk. Kanskje Stemningen lettere ville innfinne seg da? Om hun ikke fikk til nisser og dverger fant veien ut av esker i dag skulle hun i hvertfall få det til da, det ville hun.
Det var mange tanker rundt at de var småflokkløse, men hun hadde funnet en slags ro på at de sikkert hadde det bra, de var tydeligvis sammen og det var et tegn hun kunne tåle.

Suset. Hun kunne ikke slå det helt vekk. Det var der hele tiden og hun forsøkte etter alle kunstens regler å tyde det. Var det suset fra hele rekken av forfedre og formødre som til nå hadde endt opp i henne selv og barna hennes? Det var like underlig å tenke på hver eneste gang det slo henne. Noen hadde gått veien opp og fram hit før henne. Slekt hadde fulgt slekters gang. Og tider skal fremdeles komme. Det var rent til å bli høytidelig av. Den urolige moren var ikke redd for høytideligheten. Den var både lavmælt og mektig når den kom med harpespill og duse kanter, men den forsvant igjen rimelig raskt. Alt som skulle gjøres, alt som skulle vært gjort hadde det med å hente sopelimen og feie høytiden uhøytidelig ut døra. Det var greit. En tid for alt.

Suset kunne også være en forventning over at det snart var jul. Hun visste at det lå noe der som hun var spent på i år. Om julen egentlig var en etterlevning av en gammel og storstilt solsnufeiring eller om det var feiring av at Jesusbarnet ble født i Betlehem, betydde ikke så mye for henne. Det var uansett fint at det kom en lysende og velduftende tid, med plass for høytid og ro, midt i mørketiden. Hva skulle menneskene gjort uten jula? Det hadde ikke vært særlig trivelig. Ingen lys i vinduene, ingen mulighet for forventning, ingen unnskyldning til å få vasket rundt for de som likte slike aktiviteter, ingen grunn til å dele gode måltider på familiesamlinger.

Det spilte kanskje ingen rolle hva grunnen til julefeiring var? Det viktigste var kanskje at det kom et avbrekk fra mørketid. Hun visste ikke hva hun skulle tenke om det. Hun visste ikke mer om suset heller. Hun visste heller ikke om hun fikk tid til å julepynte.
Men hun visste at det ville bli fint å få hjem Mumlis.

14.desember

2011-12-14T11:53:00.005+01:00

- Hei, hei, hei! Velkommen til Nordpolen og Nisseland!

Rakettfarerne snublet ut døra og stilte seg opp utenfor i en bitteliten kø. Ingen ville stå først, plutselig ble de veldig sjenerte og stumme og rare inni seg. Der sto selveste Julenissen!

- Kom fram, små barn. Stå ikke der og frys, hva ønsker dere til jul?

Agnete fikk enda større øyne enn hun pleide. Blindemann tenkte at han ønsket seg litt julemat og Den Lille ble nysgjerrig på alt sammen. Den var ikke vant til store, skjeggete menn med røde klær og høy stemme, men den likte det. Mannen så snill ut.

- Det hadde vært veldig fint om vi kunne se oss litt omkring, svarte Agnete. Hun hadde fått summet seg nå. Heldigvis forsto Julenissen språket hennes og hun fortsatte:
- Vi leter etter Julekortet til Den urolige moren og raketten tok oss hit. Du skjønner, hun har mistet det og dermed kommer ikke Stemningen heller.
Agnete så ned. Hun fikk en liten tåre i det store øyet sitt, alt ble så alvorlig og ordentlig når den store mannen tittet så snilt på henne.
- Så dere vil hjelpe Den urolige moren?
-Ja, sa Blindemann. Vi vil det. Det er ikke godt å gå inn i julen med kjølig hjerte og hverdag i sinnet. Vi liker best at hun er glad og pynter og baker og ler. Og slik blir hun etter hun har lest julekortet. Hvert år. I år finner vi det ikke igjen. Kanskje det er her?

Julenissen ristet sakte på hodet. Han trodde ikke det. Alle kortene var sendt ut for lenge siden og det sto i oversikten hans at kortet var kommet fram til Flokkehuset. Men det var jo rart at det var forsvunnet. Han så på Den Lille.

- Du er visst ny, du?

Den Lille nikket ivrig. Kjempeny! Jeg liker å leke, kose og mase. Det siste har Blindemann lært meg og jeg begynner å bli skikkelig god på det.

Julenissen var ikke i den minste tvil. Han så lenge på Den Lille og smilte.

- Noen ganger er det slik at vi gjør ting helt uten å vite hva det vil bli ut av det siden. Vi starter på noe nytt eller vi fortsetter noe som kommer til oss på vår vei fra andre. Men vi kan aldri helt vite hvordan det ender. Vi er en del av en lang rekke og vår oppgave er å gjøre det beste ut av den største gaven vi har.

Den Lille skjønte ikke helt hva han mente.
- Jeg er nok litt for liten til å forstå det du sier, men kanskje jeg forstår mer om jeg får lekt litt først?

Julenissen lo høyt.

- Jo, det er en tid for å forstå gaver som ikke er innpakket under et tre og en tid for lek. En tid for mat er det også. Ikke sant, Blindemann? Nå tar vi oss en matbit, her er både stek og reker. Kom alle sammen, etterpå leker de som vil.

Blindemann var svært enig. Den Lille også. Agnete gikk bakerst og følte en liten hviskende fred snike seg inn til hennes lille dukkehjerte. Her var det godt å være. Hun gledet seg til å utforske stedet. Hun gledet seg! Fine, snille Julenisse, om hun skulle tørre å si at hun ønsket seg en blå kjole og en munn til noen, så var det til han. Hun satte seg til bordet og klemte Blindemann i labben.
Han klemte hånden hennes tilbake.

13.desember

2011-12-13T12:27:00.004+01:00

De var reist fra varmen og alle fargene. Det var greit, alt til sin tid. De hadde dessverre ikke funnet noe julekort, men de hadde absolutt funnet noe annet.

Den Lille hadde besøkt Sjøku og lært litt om nye begynnelser, og med seg hjem hadde han fått en vakker, lysende sjøstjerne til å henge i toppen av juletreet. Agnete og Blindemann synes det var en fin gave og de gledet seg til å vise den til Den urolige moren.

Nå var de i farta igjen. Raketten hadde fløyet en god stund og fargene hadde langsomt forsvunnet under dem. Utsikten var tonet over i hvitt og de skjønte at det slett ikke ville bli varmt der de landet neste gang.

- Jeg lurer på hvor vi kommer, de ser ikke lovende ut med tanke på deg og din manglende snøglede, Blindemann.
Agnete likte å tulle med Blindemann om slike ting, han var jo så streng med hvor håpløs vinteren var. Hun synes ikke snøen var så verst. Den var ren og ny, den var ryddig og uskyldig. Hun kunne lage ting av den om Den urolige moren ville ta henne med ut og den betydde også at det snart var jul. Det var i hvertfall en av de vanligste tegnene på at Julen var i anmarsj.
Det var ikke kommet noe snø hjemme da de dro, kanskje den fremdeles ikke hadde kommet? Da sto det nok dårligere enn dårligst til med julegleden der hjemme, hun håpet snøen var kommet. Hun likte ikke at Den urolige moren var misfornøyd.
Agnete tenkte at det hadde vært veldig kjedelig å sitte å se ut av vinduet hjemme nå, utsikten der var ikke like spennende som alt hun fikk med seg på denne turen. Dessuten var det ikke så moro å vente på at Den urolige moren skulle få lyst til å bli kjent med henne.
Nei, når hun kom hjem igjen skulle hun slutte å vente. Da skulle hun gi beskjed om at hun trengte noe mer enn en plass i vinduet. Hun ønsket mer. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle få sagt det, men hun skulle nok finne på noe.

Den Lille lekte i kisten. Den hadde sannelig ingen problemer med å vite hva den ville, heller ingen problemer med å gjøre Verden til sin. Blindemann viste heller ingen tegn på at han syntes verden var problematisk. Det virket som begge tok livet som det kom. Blindemann småskadet seg ganske ofte. Han gikk rett på ting, han snublet og møtte fremmede katter og hunder han ikke kjente størrelsen på nesten hver dag. Han hadde til og med flyttet til et nytt sted uten å vite hvor noe var. Likevel ble han ikke redd. Han ristet litt på hodet, kjente seg ferdig på smertene, ble kjent med de nye erfaringene i seg selv og gikk videre. Som regel gikk det jo bra.
Slikt imponerte Agnete. Hun så jo at han var fornøyd om han i tillegg fikk lønn for maset sitt og om han fikk ligge på rommet til de voksne i Flokken om natten. Han hadde funnet ut hva han likte, var ikke redd for å like flere ting og siden tok han livet som det kom uten å tenke mer på det. Den Lille likeså. Den løp etter Blindemann og hermet så godt den kunne. Lekte og lærte, slo seg og erfarte. Slik var det å være ny.
Det var i grunnen ikke så dumt det Den Lille gjorde. Å finne seg et forbilde og se i andre det man egentlig hadde selv, som kanskje trengtes å se og studere litt på før man fant eget eierskap.

Agnete var en tenker. Dukker uten munn ble gjerne det.
Forbildet hennes hadde munn. Og han hadde veldig gode gnier. Og Den urolige moren ga han mange klemmer og godord. Han hadde hedersplass samme hvor han var og han fikk lov til nesten alt. Agnete ønsket hun var som han. For Blindemann var den fineste, snilleste katten hun kjente. Hun var glad i Blindemann. Det hadde hun til felles med Den urolige moren, det var godt å tenke på.

Ute var det hvite kommet adskillig nærmere. De var i ferd med å lande, og hun så med store øyne på hvor de var kommet.

- Blindemann og Lille! Nå må dere komme og se! Vi har landet og nå skal vi ut å hilse på noen!

12.desember

2011-12-12T21:47:00.007+01:00

En splitter ny dag. Den urolige moren var stadig overrasket over at de bare kom og kom. Perlene på den berømte snoren ble små i forhold til alle dager som kommer i jevne drag med sirlig nøyaktighet. Hun var glad for det. Det var ingen nevneverdige ting å klage på ved tidens gang. Om man da så bort i fra hva den gjorde med hud og hår og slike ting.
Det var stadig ting å fylle dagene med og i dag var intet unntak. Innimellom sneiet hun bortom tanken på at hun kanskje fyllte opp tiden så til de grader for å slippe å tenke på alt som skulle vært tenkt på, men det hadde hun jo ikke tid til å dvele ved, så hun fortsatte dagene som hun pleide.

I dag hadde Den urolige moren vært på ukas viktigste avtale. Altså, sett bort fra den med Den ekte mannen i sofaen om kvelden, den var også viktig. Særlig nå som mange var så inderlig bortreist.

En av avtalene i dag var med en liten gruppe mennesker hun møtte med ekstremt jevne mellomrom. De målte tiden mellom møtene med linjal og de var rimelig trofaste mot tiden de delte. Damene i gruppen er av den sjeldne sorten. Nydelige mennesker med levende ansikter og innholdsrike ord. Den urolige moren setter pris på slikt, hun reiser alltid fra møtene med ro eller uro i hjertet. Bevegelse, kalles det visst på riktigsk.
Sammen kaller de gruppen for Fyrstikkfamilien. Det har noe med lystenning å gjøre. Møter og lys kan ikke verdsettes nok, og i dag var det nesten så julestemningen hadde banket på. Men bare nesten.

Den ekte mannen hentet sin kone i varm bil etter at de var ferdige med sitt og han tok henne med til et varehus. Den ekte mannen var slett ikke dus med store butikker, så det var rett og slett et hverdagslig under som utspant seg i ettermiddagen.
Når lys var tent i Den urolige moren fikk hun nemlig rak rygg og urokkelig tro på at de burde titte på ting sammen. Da gjerne i butikker. Hun mente han kunne se det som når hun er med på fotballkamper. Han så tvilende ut, men ble med og sammen fikk de en fin tur. Kanskje det var julekalenderen i vinduet som hadde gjort de så ekstra vennlig innstilt om dagen?

Det de glemte i hyggen var julegaveinnkjøp og andre typiske nødvendige ting føre jul. I år var alt slikt ute av sinnet. Eskene sto fremdeles på terrassen, like urørte. Og i dag var de halvveis i førjulstiden. Tolvte desember. Lite hadde skjedd på julefronten. Lite. Men ikke ingenting. For Den urolige moren hadde jo sydd gardiner av sengeteppet som hadde feil farge for god søvn og noen flere gardiner av fine, røde pledd. Fargen var passende i stua i stedet, hun var svært fornøyd med fornyelsen da den skjedde. Det andre hun hadde vært fornøyd med var at de hadde bakt pepperkaker. Men det var omtrent en kakeboks siden nå.

Nei, det skulle skjerpes. Hun hadde fått litt håp av all lystenningen.
I morgen skulle hun gjøre noe julete. Helt sikkert. Det var jo tross alt den første dagen i resten av hennes liv i morgen, også. Og hun skulle dra med seg Den ekte mannen. Det ville nok gå bra, hun følte på seg at hun hadde en hel annenomgang til gode.

11.desember

2011-12-11T14:16:00.002+01:00

Den urolige moren satt og så ut vinduet. Hun så ikke etter noe spesielt, det var nok bare at glassruten lå som en trygghet mellom henne og verden, vinduet gjorde at hun nesten kunne være med. Den urolige moren ble liksom aldri helt fortrolig med alt som skjedde der ute. Ikke med størrelsen heller. Verden virket så stor og uforutsigbar.
Hun hadde ikke vært så mange steder egentlig. Hun hadde vært mest opptatt av å holde på seg selv der hun var.

I det siste hadde hun tenkt mye på det. Hun hadde fått mer og mer lyst til å se hva som lå der ute, hva denne store kloden inneholdt. Hun hadde jo lest endel. Sett bilder. Jo mer fargerikt og frodig, jo mer likte hun bildet.

I dag ville hun tenne mange lys. Hun hadde det ikke så bra for tiden med tanke på at både Blindemann og Den Lille var borte. Ja, Agnete også. Hun følte på seg at mye ville føles lettere om hun tente lys. Kanskje de lettere ville finne hjem om hun tente så mange at hele huset skinte?

Hvor var de? Var det noe hun hadde gjort som gjorde at de ikke ville være hjemme lenger? Hun hadde både skinkesteik og reker til store og små kattepuser om de ville ha. Hun hadde ikke så mye til Agnete, men Agnete ville ikke ha noe likevel. Hun sa hvertfall ingenting om det.
At dukken ikke hadde munn var ikke Den urolige morens sak lenger. Agnete ville ikke ha munn den gangen hun ble sydd, så da fikk hun slippe det. Da var det ikke bare å komme her å forvente at noen skulle forstå hva hun ønsket sånn ut av det blå. Kattene hadde forstått det, de hylte ut sine behov med innlevelse og diksjon så ingen skulle være i tvil om hva de ville. Da slapp noen å anstrenge seg for å forstå.
Nei, dukken fikk sitte å se, det fikk holde. Hadde hun ikke fått den beste utkikksposten kanskje? Den urolige moren følte seg snill når hun tenkte på det. Hun hadde kanskje selv behov for den gode plassen, men hun sa ingenting om det. Nei, hun satt i sitt eget vindu og brydde ingen. Da trengte ikke Agnete gjøre det heller.

Nei, æsj. Nå fikk det være nok å savne og tenke på alt som ikke var. De kom nok snart alle sammen.

Den urolige moren gikk ut for å måke litt snø igjen i tilfelle det kom noen med kalde hender og små føtter. Det var dessverre lite farger ute nå, men hun kunne jo lage seg noen indre bilder av vakre steder mens hun forsøkte seg på en bred og framkommelig vei inn til huset sitt.

10.desember

2011-12-10T21:42:00.015+01:00

Den Lille hadde hørt historien om menneskene og havet. Den hadde også lært om å være trist. Det var mye på en gang, men det var Den Lille vant til, så ny som den var i verden.

Etter noen svømmetak hit og dit for å titte nærmere på korallene var den endelig klar for å høre litt mer på Sjøkus fortelling. Hun hadde lovet at det ikke skulle bli like trist som den forrige historien. Det var helt greit for Den Lille.

Sjøku ba Den Lille om å tenke på hvor fint det er at noe blir født og hvor fint det er med nye begynnelser.
Det var lett for kattungen, den begynte på noe nytt hver dag, hver time.

- Nye begynnelser gir håp, i dem kan vi gjøre ting på nytt eller på en annen måte.

Det hadde Den Lille hørt om før. Rett før de reiste med raketten hadde jo Den urolige moren sunget noe om at det var den første dagen i resten av hennes liv. Det var sannelig ikke verst så gammel som hun ofte klagde over at hun var. Egentlig trodde Den Lille at Den urolige moren sa slikt for at Den ekte mannen skulle si at hun fremdeles var ung og pen. Mennesker er sannelig rare.

Havdyret var enig i det. Hun forsatte.

- For veldig mange år siden ble en liten gutt født og det er mange som sier at julen er en feiring av hans fødsel. Gutten het Jesus og det ble skrevet mange historier om han. Historiene står i en bok og vil du høre mer om han er mulighetene store for det i kirker. Jesus brukte livet sitt til å vise kjærlighet og nåde, og det var godt for de han møtte.

- Jeg håper han opplevde mye godhet selv også, svarte Den Lille, som synes dette var spennende. Så rart at folk husker på denne gutten enda, det er tross alt lenge siden han ble født.

- Det er kanskje ikke så rart siden menneskene minner hverandre om hans fødsel hver eneste jul. Det som er rarere er at vi liksom blir snillere i jula når når vi blir minnet om den fødselen. Det blir gitt gaver mellom mennesker og fra de rike til de som ikke har så mye. Det jeg lurer på er om menneskene også kunne hatt godt av å huske på hverandre og korallene litt oftere. Ja, kanskje gjennom hele året? Hva tror du?

Den Lille trodde det. Den trodde at menneskene trengte kjærlighetsforbilder og bestemte seg for å hjelpe Jesus med å minne folk om kjærligheten og nåden så fort den husket det. I hvertfall mellom alt annet som skulle oppleves. Det viktigste er nok å ønske det, trodde Den Lille. Da blir valgene deretter. Det vet jeg som ønsker å bade, og da velger jeg det så fort jeg kan.

- Det fine er at vi kan alltid bestemme oss for nye begynnelser, sa Sjøkua. Klarer vi ikke det vi vil, kan vi bare prøve igjen. Og igjen.
Jeg har forresten en liten ting til deg som du kan ta med deg hjem for å minne de som vil om håpet som ligger i nye begynnelser.

Sjøku rakte Den Lille en vakker, lysende sjøstjerne.

- Denne kan dere feste i toppen av juletreet, så kan Den urolige moren fortsette å minne seg selv om sine første dager. Lykke til videre på ferden mot julegleden!

Den Lille takket for gaven og svømte mot stranden igjen. Nå kom Agnete og Blindemann til å bli glade. Alle trengte gode håp og nye begynnelser enten de var mennesker med historier eller gamle kattepuser og stumme dukkebarn på leit etter Julestemninger i en rakett.

9.desember

2011-12-09T15:26:00.012+01:00

Vi lander her!

Agnete så ut av vinduet. Vannet utenfor var veldig blått. Hun hadde alltid likt alle farger, men etter hun så jordkloden på avstand kunne hun ikke skjønne hvilken farge som kunne toppe den vakre blå. I all hemmelighet ønsket hun seg en blå kjole, men hun visste ikke hvordan man strikket, så det fikk bli med ønsket. Blått er fargen for kommunikasjon hadde hun hørt, og det trenger jeg å lære. Kanskje jeg etterhvert også ville fått en munn?

Lenger kom hun ikke i tankerekken før raketten landet. De løp mot døra alle tre, spente på hvor de hadde havnet.
Utenfor skinte sola varmt og godt.

- Dette er virkelig noe annet enn høsten og vinteren hjemme, sa Blindemann. Lurer på hvor vi er? Ser du noen hint, Agnete?

Agnete trakk pusten og lot sola skinne på sitt lille dukkeansikt. Hun satte seg rett ned og så på Den Lille som løp omkring. Agnete kunne opplyse om at dette het Strand, men Den Lille hørte ikke etter, den var i ren gledesrus over hvor mye dette lignet på kassen hjemme på badet.

- En strand? Så fint, mente Blindemann. Her kan vi godt være en stund. Ser dere et julekort forresten?

Det var da Den Lille fikk øye på havet.

- Se, enkjempebøttemedvann! Jegvilbade!
Agnete dro kisten ut av raketten og sørget for at Den Lille fikk med seg svømmebriller og svømmeføtter.
Så løp den avsted mens sanden sto som en liten sky bak. Akkurat som hjemme.

Agnete og Blindemann bestemte seg for å kose seg når de likevel var på en varm strand. I kisten fant de solbriller også, nå kunne de slappe av litt mens Den Lille tok seg et bad.

Den Lille hoppet uti. Det var deilig å få strukket på labbene og tatt noen skikkelige svømmetak. Den muligheten hadde vært svært begrenset i vaskebøtta til Den urolige moren.
Den svømte nedover og så seg omkring. Nå hadde ikke Den Lille sett så mye i livet, men den var sikker på at dette måtte være usedvanlig fint selv til Jordklode å være.

-Ja, sa en stemme, dette er virkelig det vakreste stedet på jorda. Du har nå kommet til Det store Korallrevet. Velkommen skal du være.

Den Lille snudde seg og så rett på et stort vesen og hennes lille barn. Den var litt lik en ku, så badekatten ble ikke redd. Ikke en ku som Hoppegutt likte, men likevel var det noe. Den Lille syntes det var noe mildt over vesenet.

- Er du en ku, spurte Den Lille.
- Jeg er en sjøku, så det var nesten. Men jeg er like snill, svarte det store vesenet.

Nå ville Den Lille gjerne vite om det var morsomt å være sjøku.
Da fortalte sjøkua historien om havet og menneskene. Om forurensing og om store ankere som ødelegger de vakre korallene og om menneskets lyst til å ha mer etter at det egentlig er nok. Den Lille syntes historien var trist.

- Nå vet jeg hva det vil si å være lei seg, sa kattungen. Tenk at mennesker ikke vet hva de gjør, det er så trist. Jeg er veldig trist nå.

Ja, svarte sjøkua, nå er du det, men om du har litt mer tid kan jeg fortelle deg mer som kanskje ikke er så trist. Og før du drar skal du få en liten gave til reisen deres. Jeg tror den vil hjelpe dere mot målet.

Den Lille ble glad igjen, og tid var det nok av. I hvertfall to uker.

8.desember

2011-12-08T21:11:00.009+01:00

Hoppegutt og Den urolige moren hadde hatt en skikkelig travel dag i går. De hadde handlet og klippet håret, kjøpt en bærepose full av kubbelys og sittet på kafé. De hadde virkelig kost seg. Og de var enige om at det i alle fall ikke sto på varehusene når det kom til forsøk på julestemning. Overalt hang det store og små julekuler og røde sløyfer. De fikk høre diverse julemusikk og butikkene konkurrerte om å ha den fineste pynten i vinduene. Julestemning ikke kan kjøpes for penger, akkurat som mye annet verdifullt, men det virket faktisk midlertidig på julestemningen.
Da de kom hjem tok de seg en klementin og kikket på all snøen som var kommet. Huset var nesten helt hvitt av alle fnuggene og det lignet mer på et pepperkakehus enn det pleide. Pepperkakehus med et tykt lag glasur.

Men huset var mer enn hvitt. Det var stille, også. Ingen maste på mat, ingen tok all plassen i sofaen, ingen løp rett i peisesettet fordi de feilberegnet hvor kjøkkendøra var. Og ingen danset piruetter på stuegulvet. Til og med plassen ved vinduet var tom. Merkelig.

Den urolige moren fikk urolige tanker og bestemte seg for å lete etter masekoppene om de ikke var kommet til i dag. Det var ille nok at Mumlis var på skolen sin og at Hoppegutt hadde mange jern i ilden om ikke hennes kjære Blindemann og hans noe mindre lykkekompanjong heller ikke skulle være hjemme.

Og hva med Agente? Var hun lei av å være ventejente kanskje? Hun hadde visstnok sittet i vinduet i ganske nøyaktig et år, men tiden hadde liksom aldri kommet til å bli bedre kjent med henne. Det var litt ille å tenke på nå. Den urolige moren kjente hun fikk behov for å forsvare seg selv, kjære vene hun hadde jo vært så travel. Dessuten hadde ikke Agnete munn og ingen kunne vel forvente å snakke med en som ikke svarte? Agnete var liten, som et barn. Og alle visste at voksne ansvarlige mennesker ikke snakket med dukker som bare ventet. Ja, slik var det. Ingen forventet at Den urolige moren skulle bli kjent med en dukke som bare hadde store øyne og rar kropp. Okei, så var hun et produkt av Den urolige morens sjel, men slikt brydde ikke aktive og travle mødre seg om. Så det så.
Den urolige moren kjente hvordan skyldfølelsen slapp det verste grepet om brystet hennes.

Tankene vendte tilbake til de to andre forsvunnede. Kanskje de bare hadde tatt seg en ekstra lang tur i skogen? Eller kanskje Den Lille hadde danset seg helt av kjente steder og Blindemann måtte være med for å få den på den rette sti igjen?
Hun bestemte seg for å ta på seg støvlene og gå ut for å lete.

Hun gikk i skogen og på veiene mellom alle husene. Hun så på trammer i tilfelle Blindemann hadde valgt feil hus og hun letet på lekeplasser i tilfelle Den Lille ville ha det moro der.
Ingen var noen steder.
Det var ingen å dele nyheten om snøen med. Agente hadde sikkert sett snøen fra vinduet om hun hadde vært hjemme, og hun ville forlangt å få gå ut å bli kjent med den, det trodde Den urolige moren. Men Agnete var ikke her.

Nå kom den ekle følelsen i magen igjen. Det var akkurat som om Den urolige moren hadde glemt noe. I kveld fant hun det visst ikke ut, det var like greit å gå hjem til kubbelysene og tenne noen ekstra i tilfelle noen hadde gått seg vill i mørketiden.

7.desember

2011-12-07T21:44:00.006+01:00

Agnete og Blindemann kjørte sakte rundt Jordkloden. Agnete synes den var så pen der den hang og hun ønsket å dvele lenge ved synet. Dette var noe å fortelle om når hun kom hjem, selv om hun ikke var så opptatt av fagre ord slik til hverdags.
- Beundring er en uting, det kan fort bety at noe eller noen er bedre enn noe annet og det er jeg i mot, men denne kloden er virkelig noe for seg selv, Blindemann!
Det var fint for Agnete Ventejente å ha slik oversikt, dette var virkelig noe annet enn utsikten fra vinduet.

- Der nede er hjemmet vårt, sa Agnete. Der bor vi. Der bor alle mennesker og dyr og dukker, og der er all naturen vi er glad i. Og avhengig av.
- Hva mener du, spurte Blindemann, tenker du på trærne? Den urolige moren og jeg er veldig avhengige av trær.
- Ja. Jeg tenker på trærne, på havet og på luften. Og jorda. Vi trenger alt de gir oss for å overleve. Hva skulle vi gjort uten for eksempel vannet? Vi er heldige som har det i springen. Den Lille er i hvertfall veldig glad for det. Den Lille blir glad av vann og glede er vi visst også avhengige av, smilte Agnete.
Blindemann smilte tilbake.
- Det er jammen lettere å se nærmere på ting når de er langt unna. Fortell meg om alt du ser.

Og Agnete fortalte om hvor blå planeten var, om skyene som beveget seg rundt den, om hvor liten den så ut og om at det ikke sto noen under for å holde den oppe.

Plutselig kom en lyd fra bakenden av raketten. Der sto bagasjen og det virket som lyden kom fra kisten. Den som Agnete tok med i tilfelle de ville få brukt for noe de ikke visste de manglet.
En lyd. Det ville de ikke høre nå.

- Hva var det?

Blindemann visste ikke hva det var. Men han var jo en rolig og røslig katt, så han foreslo at de kunne finne det ut ved å se etter. Ting ble ofte mindre skummelt om de gikk fra fantasi til virkelighet. Sammen gikk de bort og løftet på lokket.
Der satt en liten tass. En liten glad tass som likte vann og tydeligvis også raketter.

- Har du sett! Der sitter jo Den Lille! Har du sittet der hele tiden? Men var ikke du opptatt med en dans hjemme på gulvet da? spurte Agnete.

Den Lille hadde ikke tid til å svare, det var jo så mye som skulle undersøkes, så mye som skulle læres. Nå hadde den hvilt nok for hele desember, så nå ville den finne på kjempemange morsomme ting.

- Hvorskalvi, hvorskalvi, hvorskalvi??

Den Lille ble helt ferdig med å se seg om i raketten på en-to-tre, det var bare å komme seg videre til større og morsommere plasser, syntes den.

Agnete visste ikke om hun skulle si Farvel eller På gjensyn til Jordkloden, og valgte begge da Blindemann trykte på kjør-ganske-fort-knappen.
Så var de avgårde igjen for å finne flere gleder, akkurat som den glade blindpassasjeren hadde ønsket.

6.desember

2011-12-06T08:33:00.001+01:00

Det var så stille. Den urolige moren skjønte ingenting. Flokkehuset var da aldri stille. Men det var det nå. Riktig så deilig var det. Hun kunne høre seg selv tenke. Hun kunne legge seg utover sofaen om hun ville og ikke bli forstyrret. Her var det ikke en uro eller høy lyd i sikte og kaffen smakte utmerket.
Hun stjal en pepperkake av den altfor tidlige julebaksten og tenkte på alt hun hadde gjort i denne høsten, på alt Mumlis hadde opplevd og på alt Hoppegutt hadde vært med på. Hun tenkte på Den ekte mannens dager og på Blindemannens nye hverdager. Det var nok en overgang for han da Den Lille hadde flyttet inn.
Hun hadde hørt rykter om at det var stress og stri for flere der ute. Særlig nå for tiden. Julen var jo i anmarsj. Det kjentes ikke slik ut og Den urolige moren var overhodet ikke i svinsehumør. Ikke var det snø og ikke hadde hun tid til å tenke på klementiner og kakebakst fra hjertet.
Var det slik hun ville ha det? Hun skulle snakke med Blindemann om det når han kom inn. Jammen hadde han vært lenge ute. Han kom nok snart.
Det var stille ja. Det kunne bli litt kjedelig. Heldigvis var det nok å gjøre utover dagen, men hun savnet Mumlis som var tilbake på skolen sin. Det var alltid godt å ha henne hjemme, heldigvis var det snart ferie.

Merkelig. Den Lille hadde ikke badet i vannskåla i hele dag. Det var tørt på kjøkkengulvet.
Så deilig at den endelig har lært seg å drikke ordentlig, tenkte Den urolige moren mens hun satte seg for å planlegge klokkesletter å gjøre sine forskjellige oppgaver på. Pepperkaken var for lengst fortært sammen med en pepperkake til og om hun fortet seg ville hun rekke å se på kjærestejulekalenderen som de endelig hadde fått hengt opp da hun ryddet til Flokkefesten.
Det var en lang snor med klyper på og under klypene kunne de henge lapper. Det var jammen trivelig å få en skriftelig melding av sin kjære annenhver dag. Det var hyggelig å skrive en, også. Da fikk hun skrevet ned de usagte fine tingene hun ellers ikke fant tiden for å si.
Den ekte mannen var veldig flink til å si gode ting. Hun løp ut til bilen mens hun frydet seg over meldingen i dagens luke.

Og langt oppe, langt borte suser en liten rakett av sted. To små vesener er på leit etter det forsvunnede Julekortet og Julestemningen. Heldigvis for Flokken er de veldig bestemte på å få det til. Fart har de i hvertfall der de farer av sted på vei mot ukjente dager og netter.

5.desember

2011-12-05T14:10:00.001+01:00

Den urolige moren tok et godt tak i haugen med klær. Nå skulle de komme seg ut fra vaskerommet og inn i klesskapene samme hva. Det var en gigantisk haug. Det var så ufattelig kjedelig å putte ting inn i klesskapet at som regel latet Den urolige moren som om hun glemte det.
Men nå hadde hun vært flink. Den ekte mannen kom til å få sjokk. Hun var imponert selv, også. Hun hadde nemlig tatt en bestemmelse.

- I dag er det første dagen i resten av mitt liv. Og siden alt er så nytt i dag, feirer jeg det med å gjøre noe jeg virkelig ikke liker. Da har jeg liksom overvunnet noe før frokost. Det er vel en god start, Blindemann?

Ingen Blindemann svarte. Den urolige moren la ikke merke til det. Hun la ikke merke til noe annet enn hvor rasende flink hun var.

- Hei og hå, sang hun, jeg tror jammen jeg rer opp sengen med det samme.
Den Lille bestemte seg for å være med på det. Sengeoppreing var gøy.

- Er noen fugler i sikte? Blindemann og Agnete gjorde seg klare.
- Nei!
- Er det noen stjerneskudd i veien?
- Nei!
- Har du husket forstørrelsesglasset?
- Nei!

Agnete åpnet raketten og løp inn for å hente det. Hun holdt på å snuble i Den Lille som nå svingte rundt på gulvet med halen sin. Agnete skrittet over med de lange dukkebeina sine for å ikke forstyrre piruetten.

- Den katten altså, alltid glad og leken. Hvordan går det an? Kanskje det er fordi han er et barn som ikke har kjent på livets alvor enda, undret hun. Men så kom hun på at det var jo feil. Den Lille hadde reist fra moren sin for å kunne bo med Flokken i stedet og det var ikke lite i et liv som kun var noen få måneder gammelt. Dessuten kunne en liten vondt i hennes liv være en stor vondt for Den Lille, det gikk liksom ikke å måle følelser. Vondter og godter opplevdes ulikt, det hadde hun tenkt på da hun så hvordan Flokken kunne reagere helt forskjellig på den samme tingen.
Det var så mye å lure på. Hun skulle tenke mer på det senere, nå gjaldt det å finne forstørrelsesglasset.

Ute benyttet Blindemann anledningen til å ta farvel med trærne.

- Ha det fint så lenge da, trærne mine. Det vil nok komme litt snø på dere mens vi er borte, men det skal dere ikke tenke på. Den blir jo borte igjen når Våren kommer.

Heldigvis, la han til. Blindemann var mest glad i å oppleve sine venner grønne og fine. Når han tenkte etter var det litt rart at trærne og gresset ikke var fullstendig tildekket av snø, i dag var det tross alt den femte desember. Det pleide å bety vinter. Om han traff Kong Vinter ville han spørre hva som oppholdt han. Blindemann lurte egentlig på mange jordklodeting, det trengte ikke handle om snø. Han lurte også på hvordan fuglene fant fram til Syden og om menneskene ville klare å ta vare på jorda så de kunne ha et fint sted til å ta vare på seg selv. Slike ting.

Agnete hørte at Den urolige moren var opptatt. Kanskje hun skrev, det gjorde hun mye for tiden.
Den Lille var tydeligvis ferdig med dansen, nå var den i allefall borte. Hun løp ut med forstørrelsesglasset i votten og hoppet opp i Julegris.

- Nå kan vi reise, Blindemann. Trykk på kjør-knappen!

Det gjorde han. Det begynte å putre og riste litt, så fór de av sted.

De vinket til Flokkehuset. Snart ville de komme tilbake. Og da hadde de kanskje med seg noe fint til Flokken.

Den urolige moren løftet hodet. Hva var det for en lyd? Nei, det var sikkert bare Den ekte mannen som drev med noe rart. Hun vendte blikket ned mot skjermen og fortsatte med det hun drev med.

4.desember

2011-12-04T02:48:00.001+01:00

Det hadde vært en stor dag. Flokken hadde hatt en jubilant blandt seg. Hoppegutts liv var utvidet med enda et år og det var stolthet innblandet som vanlig. Den urolige moren fikk aldri nok av å beundre sine barn samme hvor storaktig det kunne virke. Hun var en ekte fan. Og hun gledet seg til å feire med alle små og større Flokkemedlemmer.

Det var en fin dag for Blindemann og Agnete, også. Det skulle holdes dåp for raketten og de hadde grublet vel og lenge på hva den skulle hete. Det var klart at en del av navnet måtte avspeile hva slags tur de skulle på. I tillegg skulle den hete et ord som bare var koselig.
Agnete hadde vært ute med dåpsbøtta og malepensel litt tidligere for at alt skulle være klart. Hele huset sto på hodet i rydding, hun hadde hørt at Den urolige moren ropte ut beskjeder i hytt og pine. Hun måtte nesten smile, rydde var virkelig Den urolige moren flink til.

- Bær ut juleeskene, hørte hun da klokken nærmet seg gjestetid for Flokkefesten, vi får ta resten av pynten en annen dag!

Jo, det var full fres. Men ute var endelig Agnete klar, Blindemann var også klar. Han ble fort det når huset fyltes opp av gjester på to ben. Han var god på å hilse pent, ellers trakk han seg gjerne tilbake. Den Lille løp omkring med kakesmuler rundt munnen og virket rimelig klar den også.

- Du kaster vannet på raketten så sier vi navnet i kor, er du enig?
Blindemann var ikke så god på å treffe ting så han overlot den høytidelige vannkastingsseremonien til Agnete.
-Det gjelder å forte seg så ikke Den Lille havner i dåpsbøtta, svarte Agnete. Det hadde kanskje ikke vært så dumt, så full av rusk og smuler som den er, men nå kjører vi på!

De hadde funnet på navnet da de så Flokkebarna åpne julekalenderen samme morgen. Det var i grunnen ikke så vanskelig å finne på ting om man bare la listen lavt nok.

- Kjære rakett, du skal hete Julegris!

Tenk, de skulle reise for å finne Julestemningen i en Julegris, så fint! Alle gjestene inne trengte visst ikke å reise særlig langt for å finne noen stemning, der var det sang og prat og kaffe og latter. Alt var vel.

- Blindemann, i morgen reiser vi. Det blir veldig spennende, lurer på hva vi kommer til å finne? Håper ikke raketten finner på noe tull, jeg er ikke så tøff oppe i været.

Blindemann var sikker på at turen ville gå fint, han la labben på Agnetes vott.

- Jeg tror alt vil gå greit. Det gjør jo alltid det tilslutt. Jeg tror vi har med oss slike som vinker fra sine skjul.

- Ja, smilte Agnete, da vil det gå bra. Nå ser vi litt på stjernene før vi legger oss.
- Fortell om stjernene, sa Blindemann.

Og da gjorde Agnete det.

3.desember

2011-12-03T17:32:00.001+01:00

Den Lille hoppet opp og ned fra vinduskarmen. Opp med mjau og bråk, ned med med brede labber og høy haleføring. Rett på Den urolige moren som forsøkte å sove litt ekstra. Blindemann, den luringen, hadde gjemt seg under dyna i håp om at Den Lille ikke ville oppdage han. Dessverre uten hell. Fordi Den Lille fant alle sammen hvor de enn var, virket det som. Rusk og småting som Flokken hadde glemt eller mistet under større ting var hunhan også god på å finne.
I går fant den for eksempel vaskebøtta til Den urolige moren. Hun hadde satt den igjen på kjøkkengulvet da hun måtte ut på et mindre kveldstokt med Mumlis.
Da de kom hjem igjen så de at noen hadde vært aktiv på egenhånd med julevasken. Like greit å få det unnagjort, det var jo tross alt bare tre uker igjen til jul.
Det var Den Lille som hadde vært vaskekone. Dryppende våt og oppstemt sto det lille vesenet og ventet på dem i gangen.
Egentlig var de var mest glade for at Den Lille hadde valgt en bøtte med såpevann i stedet for toalettet som den valgte sist. Det var mulig de måtte vurdere et lite badekar i julegave, så opptatt som det minste familiemedlemmet var av det våte element.
Men nå var den ferdig med hoppeleken sin. Hunhan hadde klart å finne Blindemann og klart å vekke Den urolige moren så da var dagen i gang. Det var jo bra siden de hadde litt å gjøre før den store Flokkefesten i morgen. Alle juleeskene sto tross alt fremdeles på gulvet.

Agnete hadde funnet fram en ekstra kjole og to skjerf. Etter en tur på loftet hadde hun også pakket ned et stort verdensromkart i tillegg til Den urolige morens ønskestav og kisten. Hun visste ikke helt hva det var i kisten, men hun var overbevist om at den ville komme til nytte. Til slutt dro hun med seg et lass kattemat og en stor vannskål. Det skulle tatt seg ut å glemme det. Nå var hun klar.

Den urolige moren ble opptatt med alt mulig denne dagen. Ikke mange av de tingene hun skulle gjøre ble noe av, alle andre ting bare skjedde liksom. Det viktigste i dag var å få tak i smellbonboner og kakefyrverkeri, det ble ikke fest uten, og det hadde hun heldigvis fått til. Julepynteskene kunne jo gjestene sitte på om hun ikke klarte å få de unna i tide.
Den Lille løp som vanlig rundt føttene hennes, nå med noe i munnen. Hun synes den var så flink til å bære, riktig søtt var det å se på.

- Hva er det du bærer på, har du funnet noe ute i dag?

Den Lille hadde akkurat begynt med utetrening. Den skulle bli kjent med trær og vind og gress nå før snøen kom. Flokken synes den var kjempeflink til å trene på det, også.

Men var det ikke et postkort minstemann bar på? Den urolige moren bøyde seg ned for å se. Jovisst!

- Det der er jo Julekortet som kom så tidlig, så rart at du skulle finne det da, Lille?

Den Lille løp ut igjen med kortet, den ville vise hvor den hadde funnet det. Men Den urolige moren hadde funnet noe annet som opptok henne, hun hadde allerede glemt både kort og katt.

Agnete var på vei inn igjen etter å ha lastet alle tingene inn i raketten når hun møtte Den Lille som suste forbi i full fart. For en rar liten katt, nå bar den på noe igjen. Hun måtte smile inni seg. Det var i grunnen mye å smile over for tiden. I morgen skulle de ha fest og dagen etter det skulle de på tur i rakett for å finne Stemningen og Julegleden.
Dette blir spennende, håper vi også finner Julekortet, trallet hun mens dagen langsomt gikk mot kveld.

2.desember

2011-12-02T10:54:00.001+01:00

Gråværet hadde blåst bort. Nattevinden hadde tatt med seg alt som skygget for desembersolen som skinte lik en kjempejulelykt langt der oppe.
Agnete Ventejente satt på sin plass og visste om solen først av alle. Hadde hun hatt munn og stemme ville hun ha ropt ut en værmelding, ropt at det var klar himmelsikt for alle engler der oppe om de ville dale ned på jorden og ned til sine skjul.
Tenk om det. Da ville hun nok sett det. For Agnete så nesten alt.

Den urolige moren våknet av den vonde skulderen sin. Au, au. Det var da svært som den plaget henne for tiden. Noen innvendige fornuftsstemmer sa noe om trening, men det hadde hun ikke tid til. Og når det ikke var tid så visste hun ikke hva hun skulle gjøre med vondten, så da ble til at hun brukte den metoden hun kjente best.

- Å late som det ikke er så vondt kan ha sine fordeler om man ikke er av den kroppsselvhjelpende typen, sa hun til Blindemann mens hun satte over den første kaffekoppen. Den metoden har fungert så lenge at den fungerer nok litt til. Hun smilte til sin venn mens hun helte opp matskålene hans med dagens første mat og drikke. Det var så koselig å høre lydene fra en spisende og morgentrøtt katt. Ikke mye slo det. Mens hun sto der kom hun plutselig på at hun hadde glemt å henge opp den årlige julekalenderen til Den ekte mannen og seg selv! Ikke engang det har jeg hatt tid til, sukket hun mens hun ventet på at kaffen skulle bli ferdig.

Blindemann gjespet, han hadde hatt en herlig natt siden Den Lille ikke fikk lov å forstyrre han om natten. Han, eller hun, Flokken var ikke kommet til enighet om hvilket kjønn Den Lille hadde, var også våken. Veldig våken. Hunhan satt i vannskåla og rodde med de små labbene, det var ingen tvil om at den lekte båttur ved siden av sin eldre onkel Blindemann som spiste sin frokost med stoisk ro.

Den urolige moren så ut vinduet mens det suste i trakteren, hun ble faktisk litt oppstemt av at det var så fint vær der ute. Skulle hun kanskje begynne å tømme alle juleeskene med pynt i dag for så å finne gode plasser til alt sammen? Den Lille hoppet opp og ned og var klarere enn klarest.

- Kanviikkebegynnemedengang? Hurraforjulepyntingoghvaerjulforresten, ropte Den Lille mens den tok en salto sammen med et lite rusk som egentlig skulle vært i støvsugeren, men nå havnet under sofaen der det hørte hjemme.

Blindemann hadde spist ferdig og bestemte seg for å gå ut i været. Han gjorde det ofte for tiden. Han samlet ivrig på uteturer nå før snøen kom og gjorde verden hans mindre, så han gikk fra hele morgenmøtet.
På stua kjente han at Agnete ville noe. Hun så på han med snakkeblikket sitt, så han tuslet bort og satte seg på gulvet under vinduet hennes.

- Hva er det, Agnete? Har du sett noe?

Blindemann likte å høre om hva Agnete så. Han hadde ikke synet selv derfor var det alltid spennende å høre på hennes beretninger. De kunne lett forstå hverandre, helt uten snakkespråket.

- Jo, du skjønner, begynte hun, Den urolige moren har mistet kortet fra Julen og da kommer ikke Stemningen hit og Flokken er ikke glade og det er jo desember og ingen hjerter gleder seg!
- Det var alvorlig, svarte Blindemann. Det ligner ikke min Flokk i det hele tatt. Hvorfor er det slik da?
- Jeg vet ikke. Jeg tror rett og slett de har så mye å gjøre inni seg og utenpå at de helt har glemt hva som er viktig. Jeg vet at kortet fra Julen må letes fram og at de må lese det. Jeg som ser så mye ser ikke kortet her i Flokkehuset i det hele tatt. Jeg tror vi må lete andre steder.

Blindemann tenkte så det knaket mellom de hakkete ørene. Han så på de fulle eskene og bort på Den urolige moren som sto og strøk seg på den vonde skulderen mens hun fortet seg å tenke på noe annet. Den Lille vekslet mellom å øve mer på å mase og på å fly som en liten vind rundt føttene hennes.
Da kom ideen.

- Agnete. Jeg foreslår at vi låner Den urolige morens rakett og drar av sted for å finne Julekortet. At gleden er borte går ikke an. Det er jo nærmest en katastrofe. Jeg foreslår at vi reiser den femte desember, for vi må ikke gå glipp av Flokkefesten den fjerde. Vi må jo pakke litt og døpe raketten og slike ting før vi drar, er du enig?

Agnete var enig. Hun var glad for at hun hadde delt sin bekymring. Den ble liksom bare halv nå som de bar den begge to. Hun syntes forslaget om å reise med rakett for å lete etter julekortet var veldig god. Hun var nok ikke så rakettvant, men det ville hun sikkert bli. I morgen skulle hun pakke og døpe.

Hun så etter Blindemann da han gikk ut. Himmelen lyste fremdeles blått og klart. Plutselig så hun en vinkende bevegelse bak et lite tre. Hun smilte inni seg. Noen hadde likevel dalt ned i skjul.

1.desember

2011-12-01T10:38:00.001+01:00

Det er i dag. 1. desember! Den urolige moren har virkelig gledet seg. På avstand. I august for eksempel, da var det enda lenge igjen til jul. Alle flotte juletanker hadde fritt rullet seg i rødt og gull med en liten kvast granbar på toppen. Det var så fullstendig trygt og stressfritt å glede seg til julekaker og klementiner. Da var det fremdeles en deilig julefantasi.
I julefantasien var det kaldt og hvitt ute og lunt, rent og ryddig inne. Det fantes for eksempel ikke oppvask på kjøkkenet og sko utover hele gangen, det var ikke regninger uten dressur i posthylla og fulle avtalebøker i lomma. Det var bare tanker om alle eskene med julepynt og juleminner, alle de kreative påfunnene med granbar og julenek og julekuler hun gledet seg til å finne på, og selvsagt alle julesangene som skulle lalles med på. Fantasien hadde faktisk vært så livaktig god at hun bestemte seg for at julefølelsen var velkommen ekstra tidlig i år. Derfor hadde Flokken bakt pepperkaker på et usedvanlig tidlig tidspunkt til dem å være i et tappert forsøk på å lokke og lose Stemningen trygt inn litt før den pleide.
Men dessverre, juleduften hadde kun hjulpet midlertidig på deres ujulete neser og opptatte sinn.

Jul, jul, jul. Den urolige moren sukket dypt og hentet en kaffekopp som hun dyppet et lite og uvirksomt pepperkakehjerte i.

Det årlige postkortet fra Julen hadde forlengst kommet. Det hadde dumpet ned i postkassen og var et sikkert tegn på at Julen snart sto for alles dører, med alt det den innebar.
Julekortet fikk henne alltid oppunder taket av julefryd, kortet betydde startskuddet for ei tid som Den urolige moren hadde en stor og barnlig glede av og kortet kunne gjerne komme til Flokkens postkasse veldig tidlig, ja gjerne i august.
Men når det kom i år hadde ikke Den urolige moren interessert seg for hva som sto på det. Ikke i det hele tatt. Hun hadde bare sett på kortet, ristet på hodet og lagt det til side sammen med noe annet hun heller ikke smilte av.

Blindemann gikk forbi henne der hun satt og stirret ut på stormbøyde trær og tåkelagt horisont. Han så at hun tenkte på noe, så han lot henne få sitte i fred. Dessuten hadde han en liten tornado hengende i halen. Blindemanns nyeste strategi var å la Den Lille Nye henge der og leke, han visste jo i all sin klokskap at små og nye katter ikke eide den store fintfølelsen for hvordan ekte Herrers haler skulle behandles. Altså med den største andektighet, beundring og respekt.
Den Lille på sin side, ante ikke noe om hva fintfølelse var, det hadde den ikke lært ennå. Kattungen visste kun at den likte å ha det moro og at den spiste alt som luktet godt. Særlig det samme som de store vesnene spiste på sine store tallerker. Oioi, det luktet alltid spennende fra de tallerknene, så det gjaldt å mase på den riktige måten. Det var det andre regelen Blindemann hadde lært den når den kom hit til Flokkehuset for et par uker siden. Det første var at han, selveste Herr Blindemann alltid skulle spise først siden han hadde den fineste halen og de flotteste bartene. Et viktig punkt. Det andre var at det skal lønne seg å mase. Så det drev Den Lille og øvde veldig mye på.

Agnete Ventejente satt som vanlig på post i vinduet med vinterskjerfet surret rundt halsen. Herfra observerte hun det meste som foregikk og det syntes hun, var ikke lite. Hun måtte tenke på hvorfor alle gjorde som de gjorde og hun måtte undre seg veldig over de svarene hun fant.
I dag undret hun seg veldig over at Den urolige moren bare satt og så ut vinduet med en halvspist pepperkake i hånda når det var 1. desember og alle ting. Juleeskene på gulvet sto halvåpne, kun adventslysene var funnet fram. Rart.
Det var så mye å lure på og Agnete lurte ganske mye på leken og gleden til Den Lille, hvordan gikk det an å være så glad for den minste ting? Svinge seg i gardinene med stort engasjement bare det blåste litt i dem og etterpå fant den seg en god arm å ligge på sånn helt uten å virkelig være sikker på at det passet for armen. Trengte noe, gjorde noe med det. Forunderlig.
Agnete var vant til å vente til Riktig Tid, om den kom, og da med blikket sitt forsøke å formidle hva hun hadde av behov. Stemmeløshet krever stor kreativitet.
Men nå hun undret hun seg ekstra fra sin utkikkspost: Gikk det an å være glad og fornøyd samtidig med at alt var så tåkete og stormfyllt?

Agnete bestemte seg for at hun ville finne ut av alt sammen. Her måtte noe gjøres. Hun bestemte seg for å finne ut hva det sto på kortet de hadde fått av Julen og kanskje til og med finne ut hvor Stemningen bodde og hvorfor den ikke ville komme til Flokkehuset i år.
Det så kanskje mørkt ut akkurat nå, men Agnete var ikke av de som ga opp i første sving.

I morgen ville hun snakke med Blindemann om det hele.

Snart den fine tiden..

2011-11-08T16:11:00.001+01:00

Det er snart den tiden. Den tiden som Den urolige moren ikke har så mye i mot.

Førjulstiden!

Selve Julen er som tidligere nevnt ikke like interessant. Eller, det kan jo hende den blir det i år. Slikt kan man aldri vite i et dynamisk liv hvor intet står stille og intet er grodd, men i følge utsikten fra november ser det ut til at førjulen fremdeles er best.

Høsten hittil har mest bestått av arbeid og hvile. Om hverandre. Den urolige moren er ganske stolt av hvor flink hun har blitt til å kombinere disse tingene som før kun lignet noe komplett uforståelig. Uforståelig som russisk, som mattestykker, som Den ekte mannens arbeid, som at himmelen er blå. Men hvilegåten er altså noenlunde løst, hun er veldig stolt av det.
For tiden går hun på kurser, er med på å arrangere flere konserter, hun strikker, hun lærer seg nye ting som er lurt, hun rydder igjen, hun lever og hun ser på filmer og tenker ut nye ting å gjøre. Minst.
Og hun smugtitter på kjæresten sin.
Det går nemlig an og det kan være ganske spennende.
Hun smugtitter litt på framtiden, også. Det er også spennende.

Dessuten er det ikke mange dagene igjen til julekalendertider nå. Den urolige moren gleder seg til alt som skal gjøres. Førjulen er heldigvis helt forståelig og magisk og det er tiden da alt kan liksom alt skje. Det synes i alle fall Den urolige moren. Snart, snart!

Høst

2011-10-06T23:25:00.004+02:00

Den urolige moren og byen var venner for tiden. De delte den samme sola og de sang på den samme sangen. Sangen fra det evige veiarbeidet, fra biler og fra hæler mot tørr og kjølig asfalt. Hun likte det.
Da hun dukket fram fra bakken, opp fra sin ubestridte uvenn T-banen idag, som forresten oppførte seg noenlunde, ingen strømstans, ikke for full av folk, ikke noe tullball, gikk hun mot sitt mål med ganske lette skritt.

Hun passerte Teateret som sto der slik det pleide og i dag fikk hun indre bilder av kostymer, rød fløyel og fine stemninger. Det var så inspirerende å være avstandsvenner med et teater, ingen forpliktelser, bare morsomme tanker med seg selv i hovedrollen.
Det er ikke alltid slik, bare så det er sagt. Noen ganger blir hun mutt fordi hun ikke svinger og gestikulerer på gulvet der inne på ordentlig, iført tunge kjoler og parykker. Hun kan til og med finne hele bygget provoserende fordi det står der og minner om uoppfyllte drømmer og da nekter hun å svinge kroppen mer enn nødvendig fordi T-banen har gjort henne uvenner med alt.

Men ikke i dag. I dag hilser hun honnør mot høvdingene på forsiden, som også er hennes venner i solen, og hun gleder seg til at Flokken med venner skal dit på besøk om en stund.

Det tørre høstløvet spraket deilig under skoene og Den urolige moren hadde det akkurat passe fint. Det er det beste.
Høsten gjør henne så passelig og det er deilig å krype inn i alt som er koselig, mykt og varmt på kveldene. Tepper, sofakroker og skygger. Lysene hun tenner blir liksom så mye tydeligere derfra.

Jo, høsten er slett ikke verst. Blindemann har sagt noe om at julen ligger i enden av høsten og derfor synes hun den er verdt å få med seg. Han er enig, julen betyr mange Flokkemedlemmer i sofaen og mye godt i skåla.
Men enda lenge skal Den urolige moren og hennes trofaste kumpan fortsette å kose seg i høstløv, i skrått regn og i lav sol. Vel, kanskje ikke så mye i regnet, men heller da enda mer i lav sol.

På utstilling

2011-09-10T09:30:00.002+02:00

Det er så mange ting Den urolige moren kan tenke på. I det siste har hun tenkt veldig mye på Mumlis, festivaler og politikk. Hun har tenkt på det å snu på livet og hun tenker mye på at hun har snakket med en snill politimann. Noen ganger tenker hun så mye at hun ikke har lyst til å tenke mer, det iler liksom både lyn og torden oppi der og det kan hun godt si høyt, er ikke så moro.

Hun skulle hatt hengekøye til tankene og bademadrass til lynet og tordenet. Det hadde vært fint. Der kunne de ha slappet av i fint vær og få brus med sugerør, blitt uthvilte og fine til hun hadde trengt de igjen, for eksempel til noe fornuftig.

I dag skal ikke Den urolige moren tenke så mye. Hun skal på kunstutstilling i stedet. Å se. Ta inn. Og det blir litt rart, for mellom alt som er å se på, henger hun selv. I rammer.

Det skal bli veldig spennende. Hjemme venter Blindemann på å få høre hvordan alt gikk. Noen må tross alt passe matfatet.

Oppvaskveier

2011-08-29T14:14:00.005+02:00

Jeg savner og tenker for mye, sa Den urolige moren høyt mens oppvaskvannet sprutet om henne. Noen dråper fant kinnet og noen traff en liten herre som tålmodig satt ved sin faste plass langt der nede ved tøflene hennes.

- Nå er det rett før du drukner meg i all selvmedlidenheten din, jeg synes du skal ta det litt mer med ro der oppe! Du vil jo helst ikke knuse noe, det er jeg sikker på!

Blindemann fulgte nøye med på alle bevegelser, jammen var det fres i matmor i dag.

- Men jeg synes ikke at det er noe moro å ta oppvasken, svarte hun. Jeg synes ikke det er noe morsomt å vente, heller.
- Hva venter du på da?

Blindemann visste jo så mye om det å vente, det var faktisk en del av livet slik han så det. Han ventet for eksempel på mat, på at noen skulle åpne døra om morgenen og på at noen skulle komme hjem å synes at han var den flotteste skapningen på fire ben. Ja, slike ting. Hver dag måtte det som regel ventes. Så hva var problemet?

Den urolige moren satte seg på en stol og så ned. Det var kanskje slik? Kanskje var venting en del av livet. Men akkurat nå synes hun seks uker var lenge.

- Visste du at det er seks uker til at du skal sitte og være i veien når Mumlis skal kle på seg sokkene sine? Visste du at det er seks uker til at du får en ekstra varm kos og at det er like lenge til vi får se det vakre ansiktet hennes? Ikke skal Fredrik Bil kjøre inn på grusen og ikke skal vennene hennes parkere sko i gangen. Ikke på seks uker! Og har du tenkt på hvor langt unna hun er?!

Nei, Blindemann hadde ikke tenkt på det, ikke i det hele tatt. Han levde i det berømte nuet og fant det spennende nok.

- Er det ikke slik at man har barna sine til låns, spurte han. At de er her for en stund. Da kan vi lære de ting og uting, vi kan se på dem og gi de mange klemmer. Etter en stund vil de ha livet mer for seg selv og da reiser de til det de selv har valgt, til sitt eget liv. Som kanskje er en morsom skole, akkurat som Mumlis valgte seg. Jeg vet jo ikke, jeg ble aldri far selv, men jeg har jo vært onkel for utallige små som reiste da de ble passelig klare. Livets gang, er det noe som heter. Dessuten er jo jeg her med nesten frisk labb og med matlysten på topp og alle ting. Det er absolutt nok å ta seg av, vil jeg mene.

Jo. Den urolige moren skjønte det. Men hun tenkte og savnet likevel. Snart skulle hun ikke savnevente på høstferie og Mumlis mer, da ville hun godvente i stedet. Men først måtte hun bli ferdig med å søle oppvaskvann overalt.

Blindemann får vondt

2011-08-13T23:57:00.002+02:00

Den urolige moren hadde hatt ærender, mange ærender som helst skulle helst skjedd i går. Derfor løp hun rundt og rundt og registrerte overhodet ikke den lille bylten i rosebedet. Først etterpå skulle hun huske at hun hadde hørt lange skrik og rop tidligere på dagen, men nå var hun mer opptatt av bilnøkler og beskjeder.
Og da hun endelig var klar med alt som syntes viktig, tok hun en snartur innom Hytta i Hagen hvor Den ekte mannen drev med sine ting innendørs, vel fornøyd med det.
De ga hverandre klem, utvekslet flere beskjeder og sa På gjensyn i kveld!

Da så hun det.

En liten Blindemann lå helt stille i rosebedet med maur og bille på nesa. Det var det som var så feil. Han liker ikke maur og bille på nesa si. Da tar han de bort. Men ikke nå. Den urolige moren skjønte med en gang at det var noe veldig galt og tok det lille hodet i hendene og børstet forsiktig vekk alle uvedkommende. Han lå så stille og lot det skje. Han som alltid insisterte på å være selvstendig på slikt.
Den ekte mannen kom. Han skjønte også fort at husets lille mester ikke hadde det bra, så sammen forsøkte de å få han i bevegelse for å få litt oversikt over hva som hadde skjedd. Heldigvis begynte Blindemannen å røre litt på hodet, bevege litt på halen, gi en liten lyd. Det var bra. Da var han i allefall her! Men han ville ikke sitte. Eller si noe. Han ville ingenting.
Da ble de veldig urolige. Hoppegutt kom også. Han fikk alvor i ansiktet og strøk sin lille venn forsiktig på hodet. Sammen bestemte de seg for å ringe til Dyrlegen, selvom Dyrlegen ofte hadde bedt de vente å se alt ann, når de ringte. Rådet hadde alltid vist seg å være det rette, men igjen falt de på at det beste var å ringe likevel. Og finne tepper. Og lykke-ting som bringer hell og sunnhet.

Dyrlegen var heller ikke denne gangen enig i at Blindemann trengte ambulanse. Han hørte på det de fortalte og sa at de kunne vente til morgendagen med å komme. Blindemann som nå hadde karret seg over på teppene virket litt mer våken, men han viste tydelig at han ville være i fred.
Litt etter da Mumlis kom hjem ble de enige om at han hadde ligget lenge nok i sola, nå måtte han inn. Det hadde begynt å kveldes, ingen ante hva slags skummelheter som kunne være på ferde rundt en vergeløs katt? Mumlis bar den lille bylten inn som en gullkrone på fløyelspute og alle var enige om at det var vakkert båret.

Den urolige moren undret seg på om de ville finne alvorlighetsgraden om hun åpnet en boks tunfisk? Hun åpnet kjøkkenskuffet og fant boksåpneren, det er jo deres lille hemmelige matsignal i hverdagen. Hun satte seg for å lage matlyder i håp om at livsgleden ville våkne i sin lille venn.
Og der kom han! På tre labber, haltende og slapp. Halen subbet i gulvet og helhetsinntrykket var heller labert. Men retningen var klar. Mot tunfisken med en helts verdighet og innsats. Og det gikk unna. Nesten hele boksen havnet på rett sted. Da visste de at han ville holde ut til morgendagen rant.

Morgenen kom og Dyrlegen ble på ny oppringt. De hadde nye utfordringer. Blindemann liker jo ikke å kjøre bil! Han blir så lei seg av det at han skader seg selv, vill og fælen kaster han både opp og ned og hyler som den siste time er kommet. Nei, det måtte bli til at Den ekte mannen måtte hente bli-veldig-rolig-sprøyte og sette den selv på sin yngste kattesønn. Så da gjorde han det.

Og Blindemann vet enda ikke hvordan han ble kvitt en tykk stripe med pels på armen. Han vasker og vasker, det er så rart der. Smerten er heldigvis til å håndtere nå etter hjelpen kom, det er alle glade for. For Dyrlegen fant ut at noen har vært veldig slem mot en uskyldig liten blind katt. Eller. Dyrlegen sa at Blindemann er en røslig og sterk kar som kommer til å leve lenge, og det er akkurat slikt en urolig mor med Flokk vil høre, men hun fant at et stort dyr, kanskje en hund eller en rev hadde bitt helten veldig flere steder og at det var gått infeksjon i det. Fy til store tenner i liten arm!

Så nå vanker det reker og fisk, bacon og kylling til alle måltider. Og alle i Flokken tror at Blindmann kommer til å ha vondt i armen litt lenger enn han trenger. For heldigvis går det ann. Å ha det godt litt lenger enn man egentlig trenger.

Landsbyreisen

2011-07-02T19:47:00.006+02:00

Den urolige moren var på reisefot. Til en Landsby hun ikke visste at fantes enda. Dit var det både kort og langt på en gang og det var akkurat slike reiselengder hun likte.
Allerede første kvelden på reisen hadde hun innsett at hun trengte et kart, så hun rotet rundt i sitt eget sinn for å finne fram et før hun sovnet.

Neste dag var hun klar for å arbeide og frokosten ble inntatt sammen med en god porsjon tanker om at hun hadde arbeidet hardt med seg selv i det siste. Kanskje hun egentlig ikke ville trenge denne Reisen, når alt kom til alt? Kanskje hun egentlig bare kunne reise hjem, arbeide kunne hun jo derfra, også? For det var en arbeidsreise hun hadde begitt seg ut på. Hun hadde vært på en i fjor også og den reisen hadde gitt henne nok bagasje med hjem til å rydde i helt fram til nå.
Hun tok med tvilen og kaffekoppen og gikk til kurs og fellesskap med blandede følelser.

Da kvelden og regnet kom la hun seg i sengen med en forståelse av at hun mest sannsynelig ville komme hjem nok en gang med innholdsrik koffert og at Valg ville bli et av morgendagens stikkord.

Neste dag sto sol og sommer på frokostmenyen. Men varmen og lyset fulgte dessverre ikke med inn i arbeidsrommet. Der inne sto nye innsikter og smertefulle livsløgner i kø. De reiste seg som troll og truet med å trampe henne ned om hun forsøkte å utfordre dem. Som hun gjorde. Og kampen ble mørk og opprivende, troll har det ikke med å gi opp så lenge de får bo i mørket. Men Den urolige moren kjempet.

Hun hadde vakre våpen: Landsbyen rundt henne hadde manifistert seg tydeligere og tydeligere siden hun kom fram og beboerne i den sto utenfor i et hav av tente lys og ventet tålmodig.

Den nye lærdommen handlet så altfor vel om å bli venn med seg selv, om å velge bort den store klumpen og Den urolige moren syntes alt var veldig, veldig skummelt. Hvem var hun om ikke trollene skulle bo i henne mer?

Den urolige moren hadde alle aldre og syntes oppgaven med å kaste troll i sola var håpløs. De var tunge og lite håndterbare. Akkurat som hun selv var. Første store oppgave handlet visstnok om å strekke ut en hånd, et kinn i lyset. Det virket umulig.

Men etter timer i kamp kom endelig vendepunktet. Engler ville ikke la henne være alene og hvisket henne fra mange kanter at det ikke var den andre siden som var skummel, det var portalen ut til lyset som måtte utfordres. De må ha drysset tryllestøv over henne, for på magisk vis ble Tillit tent i hjertet hennes og trollene rullet hodeløse ut gjennom portalen og i lyset der de sprakk langsomt og stille.

Om kvelden kunne Den urolige moren tusle ut til stjerne, og hun fikk hilsner fra sine lysende venner fra svunnen tid. Hun takket for alle gode sjeler og gledet seg til å lyssette tomrommet hun nå eide selv.

Av alle ting man kan lære seg er gleden over at man eier seg selv i et varmt fellesskap den aller største for Den urolige moren. Hun pakket bagasjen, takket for seg og reiste hjem med en ny stappfull og glad koffert.
Det var godt å komme hjem.

For nå skulle hun ut til framtiden. Og forbi.

Løslatelse

2011-06-17T12:34:00.004+02:00

Det har vært bevegelse. Noen hopp, noen bølger, noen stikk. I små elver har prikkende forventningsfisker svømt forbi, og innimellom har skarpe trommevirvler avgitt lyd og vibrasjoner, både lavt og drønnende høyt i kroppen, i brystet, i hjertet til Den urolige moren.
Hun har kjent på dette en stund. Men disse bevegelsene i kroppen, de er man jo så vant med. De kommer og så holder man de ut til de forsvinner. Pytt sann! Kroppen bare gjør ting, det er ikke noe å bry seg om.

Før en helt vanlig dag opprant, en dag med helt vanlige gjøremål og plikter på agendaen. Disse miraklene, altså. De oppstår liksom oftere på en tirsdag eller onsdag med ubetydelige klokkeslett enn på søndag klokka elleve. Det virker som de bare møter opp uten forvarsel og banker på i håp om at noen åpner.

Hun kjente at noen banket på inni henne. Hun satte seg rett ned. Inni seg. Utenpå foretok kroppen den handling den var begynt på. Kan hende var hun midt i en setning, kan hende hun ikke var det. Uansett ville hun lett kunne ende den uten å la seg forstyrre av den indre høytidsstund som nå var i ferd med å utfoldes, hun var jo vant med at kroppen sendte signaler i hytt og pine uten hennes tilstedeværelse. En liten vondt, en liten prikk av en følelse som ikke skulle fødes helt fram fordi hun lot verden utenfor overdøve den indre.

Bank, bank, bank!

Den urolige moren så seg omkring inni seg. Hvem kunne dette være? Hun var ikke redd. Ikke så veldig hvertfall.

-Hallo?
-Hei.
-Hvem er du?
- Jeg er din sjel.
-Oi, har jeg en slik, det var hyggelig! Hva kan jeg gjøre for deg?
- Det er nok mer andre veien, jeg er her for å gjøre noe for deg.
-Oi, igjen! Jeg føler egentlig at det går rimelig greit om dagen, jeg er et opptatt menneske som iler og piler omkring. Jasså, sjel? Hva skal man med sjel i ilepiledager?
- Mm. Jeg spør deg tross din tvil om min nødvendighet: Hvordan ser din grunnmur ut, på hva bygger du ditt hus?

Den urolige moren syntes virkelig at spørsmålet var utidig nå som hun var midt i sommergleder og treklemming, blomsterplukking og kjolesnurring. Hun ristet litt på hodet og bestemte seg for å snakke litt med Blindemann om det. I morgen skulle hun det. I dag måtte hun ilepile.

- Takk for besøket, Fru Sjel. Jeg skal tenke på det der med bygging og sånt. Er man ikke vant med å sjele seg, så er man ikke. Ttt, som man sier her i jordeverden.
- Ja, ting tar tid. Men ikke ta for lang tid, da. Tiden har det med å sluke gode forsetter. Vi snakkes!
- Javel, sukket Den urolige moren. Vi gjør jo det. Nå vet jeg jo at du finnes.

Blindemann smattet og strakk seg høylydt fra sofakanten. Små blinde katter vet når urolige mødre trenger en godlyd. Han var klar når hun ble det samme.

Mi Melankoli

2011-06-06T00:21:00.002+02:00

Det har blitt sommer. Tenk på det. Den urolige moren tror knapt sitt eget termometer for tiden, det oppfører seg virkelig eksemplarisk.
Hun bryr seg ikke så veldig om det er ligge-å-sole-seg-vær eller ikke. Det det er grønt på trærne, det er liv i skogen og hun har funnet fram kjolene sine. Det holder.
Blindemann er forøvrig mer enn fornøyd der han tasser med høye kneløft over hageslangen og over alle sandalene som ligger strødd i gangen. Sandalene er forresten et glimrende hint over hvem som er hjemme til enhver tid, en enkel måte å holde telling på. Hun kunne nesten tenke at de ble strødd utover gulvet for å hjelpe en mor med å holde styr på hvor mange det blir til middag, men egentlig tror hun mest at sommerføttene i huset er litt vel travle.

Forsommertider er i tillegg til travle tider, også melankoliens tid. Særlig i år. Hoppegutt har vært konfirmant, hvilket er veldig rart og koselig og høytidelig for moren hans. Og Mumlejenta var iført rød russedress i en ganske lang måned. Det var virkelig moro for en urolig mor å følge med på, hun gledet seg med ungdommenes feiringer og det fikk virkelig sving på melankolske og varme tanker både underveis og i etterkant.
Og nå er det over. Den urolige moren må nesten ta en kaffekopp på terrassetrappa over akkurat det faktum. Det er over. Og selv er hun blitt førti år. Førti. Tilogmed snart førti og et halvt. Jammen godt hun har fått litt sølvstriper i håret ellers hadde hun knapt trodd det. Var hun ikke akkurat et barn med ørsmå blikk mot livet?

Tiden flyr. Og Tiden kommer.
Det er det som er det fine. Tiden kommer nå.
Og nå. Og nå. Den bare kommer og kommer med mer Tid og Den urolige moren har så lyst til å fylle den opp med noe. Fylle den med ting hun liker spesielt godt. Hun roper på Tiden mens hun utsetter å henge opp dagens klesvask og hun ber den om å få så mye som mulig av Gyllen Tid i sitt liv. Tiden svarer selvsagt ikke. Den er opptatt med å fortsette. Hvilket, konstaterer hun for seg selv, må være et godt tegn.

Den urolige moren ser mot tretopper og himmel. Hun har fått selskap av en sommerdoven katt som maler ut en spådom om at det nok alltids vil bli en råd med alt.
Hun tror sin venn. Hun tror også at alt vil finne sin Tid.

- Men du Blindemann. Nå er nå. Og nå går vi og henter oss litt is. Det er jo også en tid for is med jordbær på!

Han snubler lykkelig etter henne inn, sklir på noen sandaler og er så enig, så enig.

G-L-E-D-E

2011-05-11T09:10:00.002+02:00

- Det skal ikke stå på meg, sa Verden gjennom radioen gjennom den femte ekstatiske sangen om at Gleden er overalt.

Den urolige moren var nesten overbevist. Nei, det sto ikke på innsatsen fra musikkverden. Beskjeden var såre enkel og grei: Gleden er der om du åpner øynene og ser den.
Altså, hun skjønte at den ikke manifisterte seg sånn ut av det blå som et stort hjerte med vinkende armer eller som en fe med fugler i håret og med trylleglitteret som ei støvsky rundt hodet. Nei, hun skjønte at det handlet om noe litt mer gjettelek-aktig, noe litt mer abstrakt.
Det var forskjellige type Gleder. Eller, det var forskjellige måter å ta den i mot på. Noen gleder var mer opplagt. Å vinne noe eller få noe man trenger uten å ha spurt etter det, den gleden er klar som en sommerdag. Andre gleder er litt mer trofaste. Her ville hun framheve gleden over ting som skjedde om og om igjen. Ja, for eksempel en sommerdag her, også. Hun ble aldri lei om hun opplevde sommerdagene veldig mange ganger på rad.
Så var det de som Den urolige moren møtte innimellom; de litt mer sjenerte gledene.
Gledene som kom fra mennesker som ville Den urolige moren godt. Da ble hun sjenert og forsøkte, uten hell, og skjule den litt. Den voksne masken ble hentet fram, gjerne sammen med et solid Takk i enden. Men inni! Saltoer og glad løping med dertilhørende latter, flagg og musikkorps og hjertedryss.

Andre gleder kom fra følelsen av en samhørighet med et tre eller en katt og fra alle de små tingene som enkelt bare skjedde i livet hennes og som hun oppfattet som, ja Gledeligheter. For eksempel hadde hun ikke fått bot på bilen selv om hun hadde utfordret klokkeslettet betydelig opp til flere ganger. Hun hadde funnet neglelakken hun likte best på tilbud mang en gang og hun hadde blitt hørt på da hun leste diktet sitt høyt. Det var en glede som gjorde henne så sjenert at hun nesten måtte ta det fram i enerom. Og så glad at hun nesten ropte inn i stjernekikkerten til Hoppeungdom for å nå ut til hele verden med det.

Hun bestemte seg for å kjenne på minst tre gleder hver morgen og skrev det på en lapp for å huske hvor godt det er å glede seg, sjenert eller ei.

Skogtur

2011-04-10T01:29:00.086+02:00

I dag skulle Den urolige moren på skogtur. Hun hadde gledet seg til akkurat denne dagen i hele vinter. Dagen da hun skulle besøke sin familie i skogen. Tause, trygge trær som aldri sviktet.
Hun pakket ned en boks med mat, en liten termos med kaffe, en appelsin og en skrivebok. Og noe å sitte på. I tillegg hadde hun pågangsmot og sprut i føttene, så dette lovet bra.

Ved døra sto Blindemann for å ønske henne god tur. Han ba henne hilse trærne og det lovet Den urolige moren at hun skulle gjøre.

Porten til skogen sto der akkurat som sist i høst da de sa farvel og på gjensyn. Hun gikk igjennom og trasket i vei mens sekken slo mot ryggen. Akkurat i samme takt som føttene. Etter en stund som ikke var så veldig lang egentlig, bestemte hun seg for at hun snart var framme. Sola varmet og hun begynte å tenke på termosen som sikkert ville opp og fram. Snart, tenkte hun, snart finner jeg et fint sted.
Men nei. Snøen lå tett inntil skogkanten og ville ikke slippe henne inn til alle trærne. Hun satte en prøvende fot på brøytekanten, men den viste seg å være like råtten som formen hennes, så hun fortsatte videre på veien.

- Snart finner jeg Stedet, jeg vet det, sa hun til seg selv.

Føttene var nok ikke like fulle av sprut, og klokken nærmet seg Lenge. Hun gikk og gikk. Plutselig dukket det fram et veikryss, rett rundt den siste svingen. Veikrysset hadde mange skilt. Hit og Dit, sto det. Den urolige moren var ikke opptatt av det, hun var bare opptatt av at hun var Her og Framme.
På den ene siden av krysset lå det store trestammer, det sikreste tegnet på at hun var framme. De strakte seg over den råtne snøen og inn til et lite smug. Gresset var tørt og trærne sto tett inntil henne.

- Hei, sa hun sjenert. Skal hilse fra Blindemann.

Trærne sa ingenting. De bare sto. Hun så seg omkring i sin skjermede lille verden. Her ser ingen meg fra veien. Og det er fint, jeg liker ikke å bli sett mens jeg spiser appelsin og skriver om ting.
Hun la ned underlaget og viftet bort noen små fluer. Jasså, flere enn henne likte seg her? Hun tok fram termosen og så at det var flere som hadde hatt ærender der inne. Sikre tegn lå slengt overalt, søppel og ubehageligheter gjorde henne utrygg, hun kjente at hun ikke likte seg så godt som først antatt. Dette var rart, skogen hadde jo vist henne med tømmerbro og alle ting? Ubehaget ble overveldene og hun kastet termosen i sekken og dro med seg underlaget, løp over gresstuster og over broen. Ut i sola igjen. Nå merket hun at det var en stund siden sist hun hadde trukket pusten.
Mens hun fyllte lungene og lot sola skinne bort småfluer og søpleenergier, så hun at det var en liten skråning midt i krysset som var pyntet med røsslyng og blåbærris. Stedet var tørt og om hun satte seg ville hun bli garantert sol i ansiktet, lenge. Gleden over at Skogen ikke hadde sviktet, som jo egentlig er utenkelig, var stor og hun slang seg ned i farger og dufter mens hun smilte med hele seg.
Mens termosen kom opp igjen begynte hun å tenke på det som hadde skjedd.
Hun hadde kommet, hun hadde sett første mulighet til å gjemme seg, hun fant grunner til hvorfor det var fint, og så satt hun der i ubehaget.

Dette var verdt en tanke til.

Hun hadde funnet ut at hun skulle høre på hva kroppen sa, hun gjorde det hun hørte og så fant hun det riktige stedet.
En liten refs fra familien må jeg tåle, når enden blir så god, men jammen var det rart at Skogen ville vise meg noe allerede første turen. Hun hadde fortsatt og smile, nå var appelsinen borte og noen forbipasserende hadde sett at hun åt den uten at hun engang hadde tenkt på det. Dette er spennende, tenkte hun. Lurer på hva jeg skal oppleve neste gang jeg kommer?
Dette gleder jeg meg til å si til Blindemann. Av en eller annen grunn tror jeg ikke han blir forundret.

Den urolige moren fortsatte å prise skogens ro og uro en stund til, så gikk hun hjem igjen. Med nye ting i sekken.

Aprilsmil

2011-04-01T14:54:00.005+02:00

Den urolige moren bryr seg ikke om den nyankommede snøen, å neida! Hun snur seg vekk fra vinduet, ser i stedet på det blomstrete gulvteppet hun daglig frydes over i påvente av at det skal blomstre ute i stedet. Hun hvisker til Blindemann at hun lar seg jammen ikke lure. Våren lovet henne sin tilstedeværelse uansett hva Kong Vinter måtte finne på av krumspring i siste liten ,han måtte jo vise muskler så ingen skulle være i tvil om hans styrke. Den urolige moren hadde lyst å rope ut vinduet at hun visste godt hvor sterk han var, men hun gjorde det ikke siden hun ikke så ut av vinduer. I dag.

Det er blitt april. Hun liker april. Nå kan godt tiden bremse litt, måtte våren og sommeren vare lenge, lenge! Hun tenker selvsagt på is ved vannet og furutopper mot blå himmel, men også på at hun og Den ekte mannen har sitt eget jubileum i sommer og det er fint å tenke på nå som startskuddet for varmere tider er gått.

I tillegg til april er det fredag i dag. Og i tillegg til fredag er det noe som involverer 22 menner på gress og en ball, som skjer. Den urolige moren har enda ikke forstått det morsomme i det, men siden Den ekte mannen insisterer på et engasjement får hun bli med han til valplassen i dag. Hun og Blindemann kunne kanskje tenkt seg sofa og lys og kos og sånt, men det var egentlig mest fordi hun skulle gjøre det rent og pent til helga i dag og det har hun overhodet ikke gjort, så da blir det å se på uorden et annet sted.
Hun kan gjøre fornuftige husting i morgen. Tror hun. Eller en annen dag i april.

Så derfor: God helg til alle, nyt den med eller uten ball.

Dikt til en venn

2011-03-28T00:34:00.001+02:00

Natten lager lite støy

natten bare er

akkurat som Blindemann

når han vil ligge her.

Natten lyder ingenting

den brer seg om den lille

Og mørket favner kattebror

som snorker søtt og stille.

Hva drømmer du, min vakre venn?

Om sommer og et tre?

Husker du på fuglene

fra da du kunne se?

Hvor reiser du i kveld, min venn?

Hva ser du for ditt indre?

Jeg undrer på hvor målet er

hva natten din skal lindre.

Jeg ser deg røre labbene

og pusten din er tung

det er en god stund siden nå

at du sprang vill og ung.

Kanskje er det minner

som natten byr deg nå

for barten din den viser meg

nå har vi begge to blitt grå.

Det gjør jo ingenting, min venn

og natten er vår kilde

hvor vi henter kraft og ro

hvor dagen tegner bilde

Kjære gode Blindemann

om natten kan du se

legg halen under hodet ditt

og drøm om fuglene.

Men er det ikke...?? Jo, så sannelig!

2011-03-26T11:43:00.003+01:00

Hei, kjære Vår! Så kom du i år, også! Den urolige moren klappet hendene sammen og smilte stort ut av vinduet. Hun hadde sittet på knærne i hagemøblene ganske lenge nå, de hadde bodd på kjøkkenet siden i høst og nå satt hun bakfram i dem så hun fikk full oversikt over hagen og himmelen. Det hadde skjedd svært lite på smelterfronten denne vinteren, hun hadde mange ganger tenkt at denne ventingen hadde vært forgjeves, men neida! Her var frøken Vår kommet og Den urolige moren åpnet vinduet for å få sluppet henne inn. Værsågod, kjære Vår, skal det være en kopp kaffe?
Våren svarte på det ved å komme inn og sette seg ned ved hagebordet sammen med Blindemann og Den urolige moren.

-Vi har ventet lenge, sa hun mens hun fant fram sin fineste kopp. Ikke sant vi har det, Blindemann?

Blindemann, som var svært våken og klar for alt som måtte komme av servering nikket enig, jo nå var han blitt helt skranten av all innesittingen, han var ikke så sterk i høy snø lenger. Ivrig kjente han seg fram til en av Vårens solstråler og la seg ubeskjedent rett i den. Kanskje Våren ville være snill å finne fram både gress og trestammer igjen?
Våren lovte det og pekte på hyttetaket som sto der ute og skinte i lyset, våren ville gjerne vise hva hun kunne være i stand til på en ganske kort stund.

-Jeg er sterkere enn Vinter akkurat nå og det skal bli en fornøyelse å sende han til sin hviletid. Nå er det min tur igjen. Det er mange steder å dra min varmere vind over, men ha tålmodighet. Jeg lover å gjøre alt jeg gjorde i fjor. Hun smilte til Blindemann og han var svært fornøyd med svaret.

- Nå mangler det bare noe ekstra godt i skåla mens vi venter på at Den ekte mannen skal måke fram grillestedet, oioioi så mye vi har i vente! Jeg tror jammen vi må lage en vårfeiring med den aller første, Uroligmor? Hva synes du?

Den urolige moren som hadde ligget litt lavt i seremoniterrenget i det siste syntes det var en strålende ide og begynte med en gang å tenke på vårlige sysler de kunne feire Vårens tilbakekomst med. Kaffekoppen hvilte godt i hånda og livet var godt å leve.

Agnete Ventejente

2011-02-15T11:39:00.002+01:00

Den urolige moren har holdt bånd på seg lenge. Våren, hennes venn som kommer når den kommer, er så langt unna og hun vet ikke hvordan hun skal la være å bli utålmodig. Våren må komme når den vil, har hun sagt til seg selv i flere måneder nå. Det går ikke å skynde på en vår, og masing er iallefall dumt. Den eneste som lider under det er henne selv.

Men nå vil hun. Hun vet ikke hva hun skal gjøre med all snøen som insisterer så inderlig på sin tilstedeværelse. Det er liksom bare å måke den unna. Se den dale. Fargeløs og kald.

Fram til nå har hun oppført seg vennlig og respektfullt. Hilst når hun har kommet ut, men ikke mer. De har vært klar over hvor de skal være begge to. Blindemann er av samme oppfatning. Han fnyser når han må ut og er lite snakkesalig for tiden. Han venter på våren, på at Den urolige moren skal henge opp klær ute og ta en kaffekopp i sola. For ikke å snakke om grilltider. Dette har han visst nevnt på før.

Den urolige moren har sagt til Blindemann at hun egentlig ikke er klar for våren, ikke egentlig, selv om hun savner seg gal etter den. For hun vil jo gjerne ta den innover seg når den først kommer. Og at dette er læretid. Som vanlig. Men Blindemann bryr seg ikke nevneverdig om alle gode argumenter. Han ber henne konsultere Agnete som ikke har opplevd noen vår før. Hun henter Agnete og viser henne hvor ille det er der ute siden sist.
Men Agnete synes det er vakkert. Hun synes det ser moro ut og har lyst til å gjøre noe med alt det hvite som daler ned og kan formes til de fineste ting. Leke. Har ikke Den urolige moren hørt om snølykt? Og at hvitt inneholder alle farger?
Akkurat det synes Den urolige moren må være umulig, men hun hører hva Agnete mener.
Og jo, kanskje det er moro, kanskje det er alt mulig. Hun er ikke klar for det. Hun er klar for Vår.

- Bare vent du, Agnete, jeg skal vise deg hva som er fint jeg, bare vent litt til.

Og akkurat det var jo Agnete flink til. Nå ville hun vente på våren hun, også. Men de kunne kanskje leke litt først?
Den urolige moren himlet med øynene. Hun visste hva hun måtte.

- Blindemann, finn lua. Vi skal ut.

Ulltanker

2011-01-28T14:08:00.003+01:00

Det der å tilhøre en familie er ganske flott. Finere enn flott, tenkte Den urolige moren da hun entret dusjen med en høysåte på hodet.

Veien til den konklusjonen gikk gjennom en tankerekke som begynte da hun undret seg på hvor hårbørsten kunne ha gjort av seg. Etter en kort inspeksjon av skap og kurver kom hun på at den hadde hun jo sendt med den Italiafarende som dro med snytefilla i den ene hånda og bagen med hårbørsten i den andre for å spille for mennesker som likte å løpe fort på ski og som helt sikkert likte høre fin musikk etter krafttaket.

Stakkar, han var akkurat så elendig at Den urolige moren ønsket han mange gode tanker om deilige sommerkvelder i håp om at tanken på sjø og måkeskrik, grillbein og kaffe på trampolina ville hjelpe i kroppens hans.
Tankerekken gikk videre til at hun var så glad for at han hadde hårbørsten, han ble så fin da han gredde håret sitt bakover og slikt trengte man verktøy til. Dessuten hadde pakkingen gått litt fort for seg som vanlig og da ble de begge så hyggelige mot den andre i tilfelle de tok med seg noe den andre trengte. Det lød kanskje som:

- Skal du ha tannkremen?
- Neida, jeg kjøper en ny.
- Men jeg kan kjøpe ny!
- Ja, det kan jeg, og!
- Deodoranten da? Og den og den og den?
- Bare ta det med, nå må vi løpe!

Det å dele alt mulig var i grunnen veldig koselig. Hun delte sminkesaksted med Mumlis og teatertid med Hoppeungdom, sofasliteri med Blindemann og Fjolla og nysgjerrighet med Tormod Fisk. Og mange andre ting. Hun delte latter og diskusjoner, en kaffekopp, dyne og ferier. Og alle delte sokker siden det alltid var tomt.

Men hva delte hun med Agnete? Hun hadde tenkt endel på det de siste dagene. Og hun hadde fått litt svar. Det var ikke hårbørste, selv om det sikkert hadde vært lurt. Det var, av naturlige grunner, ikke plassen i blomsterkurven.
Et uventet svar kom svevende fra en tryllestav og inn i hodet hennes. Det var gleden over strikkede plagg! Det hadde hun plutselig kommet på. Agnete likte det, det visste Den urolige moren. Det var noe av det første Agnete hadde gitt uttrykk for.

- Hurra, sa Den urolige moren. Jeg liker strikkegensere, strikkekjoler, strikkesokker, leggvarmere og vanter. Til og med strikkede eggevarmere var herlig.

Blindemann som hadde pels var ikke det minste forundret. Han mjauet et lite Gratulerer og stusset litt over frisyren til matmor før han sovnet litt igjen.

Så fint at jeg sendte med den hårbørsten. Ellers hadde jeg aldri kommet på tanken på ull, tenkte Den urolige moren og håpet det ble mandag fort.

Agnete Utenmunn

2011-01-25T17:38:00.006+01:00

Den urolige moren har fått seg en liten følgesvenn. Hun aner ikke hva hun skal gjøre med den såkalte vennen, hun vet faktisk ikke om hun vil se på den heller, langt mindre vet hun hva hun skal si. Men den er nå der. Skapt av henne selv.

Agnete heter vennen som sitter i vinduet i stua og ser ut i luften. Hun sitter blandt grønne planter og i skinnet av alt som skjer i stua. Og hun har god utsikt. Hun venter. Venter i vei på at Den urolige moren skal komme å snakke sannheter med henne.
Agnete er tålmodig. Det er visst ikke mye valg, siden Den urolige moren tar sin tid.
Og dette vites, derfor har det begynt å prikke og stikke ubehagelig i brystet til dukkens skaper. Eller. Når sant skal sies, og det skal det jo, er det ikke helt avgjort hvem som har skapt hvem, men det er i Den urolige moren det vrir seg hver gang hun ser mot vinduet der Agnete troner i en stor blomsterkurv, dinglende med beina, stille ventende på at noen skal snakke sannheter med henne.

- Snakk da, sier Blindemann.
- Jeg vet ikke hva jeg skal si, svarer Den urolige moren. Du skjønner, det må være helt sant ellers forstår hun ikke hva som blir sagt.
- Er det så vanskelig å snakke helt sant da, undrer Blindemann fra sin vante plass oppe på sofaryggen der han har ligget seg til en liten grop med tyngden sin. Han gjesper og skjønner ikke hva som kan være så vanskelig med det. Man er den man er, kan det være noe rart eller dumt med det? Han trodde ikke det.

- Det var jo du som lagde henne og nå har hun bodd her i snart to måneder, det bør være nok tid til å finne noe sant å si?

Den urolige moren liker ikke at Blindmann sier slikt, da høres hun så uærlig ut og det er ikke noe fint. Den urolige moren har ment hun liker ærlighet, det er jo trygghet på mange måter. Men den type sannhet som Agnete vil høre er vanskelig. Agnete vil nemlig vite hvem hun er. Og det kan bare Den urolige moren svare på. Slikt bør man ikke lyve om.

- Jeg synes du skal begynne å øve litt, sier Blindemann.

Han er lykksalig over at han bare er en enkel katt som ikke trenger annet enn god mat, en tur ut om han føler for det og en klem fordi han er som han er.

- Kanskje jeg kan begynne å tenke på det, hviske litt i smug? Jeg kan i allefall fortelle om skogen, det tror jeg hun vil like. Alt i skogen er jo sant.

- Gjør det, sa Blindmann, fortell om trærne og jorda, om vannet og sola, det ville jeg ha likt om jeg måtte vente. Fint at du er i gang forresten.

- Jo takk, holder du meg litt i hånda innimellom?

- Alltid, sa Blindemann og la seg godt inntil henne. Det alltid ordner seg nok til slutt for både dukker og damer, det er jeg sikker på.

Det ble en god klem tilbake. Bare fordi han var han.

Savne, savne!

2010-09-29T03:14:00.006+02:00

Den urolige moren savner seg selv
Hun savner seg særlig når dag blir til kveld
Dagen skal leves og våkes og stris
Den venter på storm som skal roes til bris
Den urolige moren savner liv og magi
Som Det Virkelige ikke får taket i

Verden som snakker har regler for alt
For oppskrift på kjoler og på rett og galt
En pluss en er bestemt alltid to
Som den gang de sammen bygde sitt bo
Men, da frøet kom så skjedde det
en pluss en ble ikke to, men sannelig tre!

En og en ble plutselig tre
Hvordan forklarer Verdens logikk henne det?
Hvordan forklarer man fantasi?
Lyst til lek og naturtrylleri?
Hvor løper drømmer og hvor hviler ro?
Er det bare bak do som lykken kan gro?

Hun forstår ikke at jern i luften kan fly
At stjerner kan tennes og morgenen gry
Likevel tror hun i det villeste sinn
At trøsten og håpet gjerne vil inn
De styres ikke av regler og tall
eller av trekantens graderte og beregnede fall

Den urolige moren åpner på kisten
Der ligger jo både Gleden og Gnisten!
Nisser og hekser og flaggermus
og hjerter og latter og Soppehus

Hun gir sin hånd en liten klem
Og håper magien vil finne hjem til henne igjen.

En liten beskjed

2010-08-29T19:53:00.004+02:00

Om å utfordre i vitners nærvær

2010-08-01T12:23:00.001+02:00

I sommer fikk Den urolige moren en utfordring. Er underveis, en medbloggerinne, ønsket at Den urolige moren skulle skrive og dele av seg seks fine ting om sin egen person.
Og det klarer hun. Særlig om hun kan skrive at hun er flink til å rote og rydde det opp igjen, sette over kaffen og oppvaskmaskinen, det blir fire ting. Mate Blindemann og Tormod Fisk, er også to ting. Altså seks fine ting.

Men det skal ikke gå sport i å ikke klare å være hyggelig mot seg selv på en skikkelig måte. Det er noe oppbrukt og litt fiskeaktig (ikke vondt ment, Tormod) ved det, etter hennes mening. Derfor skal hun gjøre det på en måte som hun blir glad for etterpå:

1. Hun er flink til å lage middag av det hun finner. Det er på kanten til å være moro og får fram en annen kreativitet enn å lage kjøttkaker i brun saus. Om det blir godt er en annen sak, men hun håper i det lengste at smaken skal stå til ideen om hva det skulle bli.

2. Hun er flink til å sette seg på trappa for å nyte sola. Det er hun stolt av. Det er ikke så lett å bare sette seg om pliktene hyler i skyggen. Men det klarer hun riktig så godt.

3. Hun er flink til å holde oversikten, særlig å se konsekvenser av andres handlinger. Sine egne og, men det er liksom ikke alltid så interessant.

4. Hun er relativt ærlig. Det er ikke brennsikkert at alle elsker henne for den egenskapen, men selv synes hun det er fint. Og trygt.

5. Den urolige moren er stolt av at hun som regel ser det positive i de mest håpløse tilstander, oppgaver og opplevelser. Alt handler om perspektivet og hun vandrer rundt til hun finner en brukbar posisjon.

6. Litt lik den forrige, kanskje, men en fin ting kan ikke sies for ofte og så videre: Tilslutt er hun stolt av at hun klarer å vaske fram tanker som gjør livet til et lettere sted å være. Ikke alltid så klart, kanskje ikke med engang heller. Men innen en viss tid så har hun funnet en løsning som er tilpasset henne selv og kanskje også for de rundt henne, så det ikke blir så verst likevel. Det er hun veldig glad for.

Ferdig!

Den urolige moren sender stafettpinnen videre til den godeste Unge Gangsøy as, som tror på et liv føre døden.
Imponerende holdning, synes Den urolige moren. Lykke til!

Midtsommernatt

2010-06-23T00:01:00.027+02:00

Midtsommer og lyse netter

skummel hatt og rotefletter

blomsterkrans og sopelime

flaggermussus og heksetime

Vil du leve, vil du med

dit hvor heksene får fred

dit hvor dansen virvler vilt

og hvor lengslene blir stilt

Nå er sommertimen slagen

her er natten, der er dagen

La din vakre vilje skje.

La deg selv få følge med

La ditt eget liv få gynge
La din kropp få gledessynge
Finn din hatt og følg så med
med smilehyl vi flyr avsted.

Sommerfuglens ønske

2010-06-09T01:46:00.001+02:00

Noen ganger

er det som om

noe klebrig

legger seg som tykk isolasjon

utenpå.

Vil det si

om beskyttelsen får bein

eller vinger

til å forsvinne med

så forsvinner det

klebrige

også?

Den snille pappan

2010-05-29T00:56:00.000+02:00

Den urolige moren er syk. Igjen. Innimellom drar hun på seg den samme sykdommen, vond og dum som den er. Det var ikke så fryktelig mye å gjøre med det, bare spise medisiner og ligge der. Det er litt overdrevet, for de fleste gangene er det ikke så ille, hvertfall ikke verre enn at det fint går an å støvsuge litt. Og smile om Den ekte mannen lurer på om hun trenger noe. Eller svare ja om Hoppegutt spør om han skal steke en pølse til henne. Eller si takk til Mumlis når hun ordner opp i det sjuklingen selv skulle gjort.

Det er helg, men likevel ville uhumskhetene komme på besøk i så stor fart at Den urolige moren denne gangen måtte holde senga. Hun lå ganske så stille og så på en film da det banket på døra.
Det var pappaen til Den urolige moren. Han skulle være sjåfør for Mumlis og møtte opp med pynt i håret og smil i ansiktet.
Han tittet inn til sin eldste Dulldæsj og fikk raskt konstatert at tårene fremdeles renner så fort han kommer med godhånda på pannen hennes. På et sekund var hun et lite barn igjen og gråt over at verden er dum, mens faren strøk henne med den samme hånda, på den samme pannen som for veldig lenge siden.
Han satte seg på sengekanten og hørte på alle klagene, han bidro med små innspill og tanker og enda flere smil før han ga henne en klem og reiste videre på et lite Mumlis og Offa-eventyr. De var dagens vakreste tospann, syntes Den urolige moren og la seg ned igjen. Hun kjente på at det skulle bli godt å bli frisk igjen snart og tittet videre på filmen sin.

Da det hadde gått en stund hørte hun igjen et hallo ute i gangen. Inn på rommet kom det en stor pose togende med en pappa på skinner rett bak.

- Se her, sa han, her har vi urtemedisiner i alle farger og varianter, med egen flaske til å blande i. Nå skal du bli frisk!

Den syke og urolige moren ble så glad at hun registrerte enda flere tårer på vei, men hun lot de vente for nå ble det håp i henne om å slippe få dette ubehaget så ofte framover. Hun takket og klemte, og han spurtet videre på egne oppdrag. Hun blandet urter og andre deilige ingredienser som skulle rense henne og hun følte seg straks litt bedre.

Den urolige moren syntes det var godt å få være liten for en stund. Da ble det til slutt en god ting å være syk, en varm hånd på pannen var verdt alt sammen.
Det kommer som regel noe godt ut av ting til slutt og hun sluttet aldri å være takknemlig for det.

Mellom tanker og troll uti skogen

2010-05-21T17:13:00.003+02:00

Den urolige moren har møtt et troll. Hun er sikker på det. På en av sine turer i skogen, den skogen hun har ventet på med votter i vinter, akkurat den skogen har minst et stort troll boende i seg.

Trollet lekte med henne. Det var den leken som man beveger seg i når man er usett og som man stivner brått, nesten som et tre, om noen ser deg.
Det var forrige kvelden hun la merke til han. Hun gikk oppover stien og diktet litt da hun plutselig så at han var på vei opp av jorda med bustehodet sitt. Han stivnet selvsagt i det hun slentret forbi.
Hun latet som ingenting og tok bare et lite bilde før hun gikk videre. Han hadde hvitveis og blåbærris i håret, en virkelig inspirerende ide.
Etter hodestørrelsen å dømme var dette en kraftkar, kanskje det var selveste trollhøvdingen hun hadde møtt på?

Det var ikke så mye mer å tenke på før i går kveld. Da gikk Mumlis og Den urolige moren hennes en tur igjen. De kom til samme sted og skogturmor ønsket å vise fram karen for sin datter. Men nei du, da var det store bustehodet vekk. De lette og lette, men han var og ble borte. De studerte til og med bildet hun tok forrige kvelden for å sammenligne stedet, men nei, ikke noe bustehode var å se.

Kanskje det kan være litt slik i verden utenfor skogen også? Det som kan synes være et stort troll, kan hende bare er et lekent trollhode som vil spille deg et puss?

Det spilte ingen rolle for Den urolige moren for hun er jo ikke redd for troll lenger. Hun synes bare de er søte som vil framstå som skumle der de står med hvitveis i håret.

Det er godt å gjøre trolloppdagelser, å plutselig se de i sitt rette element. Han passet jo inn der blandt trærne. Kanskje det er slik at alt har sin plass? Troll er nok mye farligere om de bor i tankene, enn i skogen.

Den urolige moren gleder seg til å se etter neste gang også, kanskje allerede i kveld? Om de treffes skal hun stå helt stille om han får øye på henne. Det er gøy å leke.
Kanskje han en dag vil snakke litt med henne?

Har du møtt et troll i det siste?

Famlende forståelse

2010-05-19T21:36:00.001+02:00

En venn sa for en stund siden at hun burde velge det som føles rett i magen. Den urolige moren har begynt å lære at det som føles riktig for henne, kanskje slett ikke er rett for andre. Det kan til og med være riv ruskende galt.
Som Morer flest har hun har forsøkt det der med å gjøre alle til lags, noen får is og andre får kake. Selvfølgelig. Tilpasning og justeringer er lærdom en får øvd på ofte i en familie. Og man blir litt god på det. Men hva når det er hun selv som må tilpasses seg selv?

Tilgivelse, det har hun lest om i media. Ukeblader og tv har fortalt henne at det er viktig for sjelefreden. Tilgi.
Men hva betyr det egentlig?

Blindemann mener at det betyr å legge ting bak seg, ha fred i hjertet. Og det synes Den urolige moren høres så fint ut. Men hun klarer ikke det alltid. Svært sjeldent, faktisk. Ikke før hun har såkalt tilgitt, så er hun sint eller lei seg igjen. Hun klatrer opp i sin indre mast og hytter med neven mot Gud og Hvermann.
Blindemann foreslår at hun kanskje ikke har gått dypt nok i det? Da blir hun sint igjen, hvorfor skal hun gå så dypt i ting at hun ikke forstår de lenger? Hvorfor kan ikke tilgivelse komme like lett som sult og juleglede? Hvorfor må det være så vanskelig å føle noe fint og opphøyet, var det ikke alle forunt kanskje? Var det bare de flinkeste som klarte å tilgi på ordentlig slik at hjertet ble rent som gull etterpå?

Det er klart at det kommer an på hva det gjelder. Det er lett å tilgi Blindemann når han har knust alle de nye lysestakene hennes, selv om de var de fineste hun noengang har hatt. Han er jo blind, den lille vennen og kan ikke se hvor han går.
Men så lett er det ikke i alle saker nei. Kanskje hun ikke har forståelse nok for den andre parten. Noen ganger vil hun ikke, enda det pleier å være hennes spesialitet. Særlig på andres vegne.

Hun skjønner at hun må jobbe veldig med å kunne tilgi, om hun samtidig skal kunne beholde seg selv. Det er der utfordringen ligger.
Hvordan gjør mennesker dette? Hun bestemmer seg for å være sint helt til hun er klar. En ny famlende forståelse av at en ikke alltid kan tilfredsstille alle og samtidig ha orden i egne sysaker, er født.

Blindemann sier at det er greit. Han sier at hun må få fred med sin egen rolle i vanskene først. Hun er veldig glad hun har en katt som er så storsinnet på hennes vegne. Han er tilgitt så lett som en plett for alle fremtidige ødelagte lysestaker. Så klart!

Brevet

2010-05-12T13:40:00.001+02:00

Et lite brev i natten
det var alt det skulle blitt
i stedet fikk du skatten
som bor i hjertet mitt

Langt inne i magien
der heks og trollmann bor
der lever mange rare
i en forundret mor

Du vet, nå er vi eldre
Men livet er jo nå
jeg ville bare vise
at himmelen er blå

at gresset det er grønnest
at julen er så fin
at ungene er best
og at jeg er bare din

at Blindemann er klokest
at smilet er litt skrått
om dagene er onde
og staven drysser grått

Alt sammen skulle peke
på det som ville skje
om tryllestav fikk leke
Om du ville være med

Jeg skrev og tegnet hjerter
på himmelvognas vei
med gullstøv i min penn
Et brev det ble til deg

Du fanget meg med blikket
da du og jeg ble vi
jeg ville gi tilbake

Kjærlig hilsen Mi

Hva gjør du?

2010-05-10T15:13:00.002+02:00

Blindemann ligger på en bok. Det er Den urolige moren sin skolebok. Som hun nesten ikke har åpnet. Hun snur seg bort da Blindemann kommer for å få den oppmerksomheten han fortjener, hun orker nemlig ikke synet av pensumboka og det den symboliserer. Hun skulle ha fått det til, men klarte det ikke.
Den roper at hun kunne gjort mer for å få det til. Og at nå er hun en sånn en. En som setter seg mål og ikke når dem.
Det er vondt. Blindemann kommer og stryker litt på beinet hennes, kanskje det vil hjelpe litt mot følelsen av å være annenrangs i dag?
Det hjelper litt. Det er alltid godt med godhet.

Er det slik at man måles ut i fra det man gjør?

Hun var i et selskap for en liten stund siden. Det var et hyggelig selskap, men som i selskaper flest hvor du ikke kjenner så mange blir hovedspørsmålet for kvelden: Hva driver du med?
Noen sa at de jobbet med data, andre var godt inn i transport, varehandel, hårklipping, salg, tullball, barnepass, fotografering og mye mer.
Den urolige moren fikk også spørsmål om hva hun gjorde. Og som vanlig svarte hun med et smil, et sikkert blikk og indre beskjemmethet at hun gjorde ingenting. Hun svarte det litt som en demonstrasjon, fordi det er ikke så lett å gjøre ingenting, men hun svarte det også fordi det alltid tok litt tid å komme på at hun går på skole og at hun skriver. Og at hun forsøker å leve. Hun pleide å komme på det i stillhetspausen som ofte fulgte ingenting-utsagnet.

- Puh, sa Stemningen.
- Puh, sa Den urolige moren.

Vel, om hun ikke klarte å få til alle fagene, så lever hun jo og hipp hurra for det. Og om andre snakker lettere om det de gjør enn henne, tror hun at de er langt mer bak selskapsansiktene sine. Kanskje de gjør som henne selv og Blindemann? Altså, ingenting. Bortsett fra å spise, sove, puste og forsøke manøvrere seg fram i denne jungelen av ting man bør klare. Og faktisk klarer innimellom. Og mislykkes med, det er bare å innse det.

Men dumt var det med det faget. Skikkelig dumt.

Neste gang hun skal i selskap og ikke vil gi bort sin sårbarhet skal hun svare at hun sitter i skrivegruppa til De engste og angsteliges forening og at de snart skal ha årsmøte i skogen. Det er da noe det, og?

Is og vårsommerknis

2010-05-07T14:26:00.000+02:00

Igjen er Den urolige moren et isspisende vesen. Hele vinteren igjennom husker hun ikke en gang på at hun liker is, for da heter det bare en kald masse som ligger i frysedisken og hviler. Som en bjørn i dvale ligger de der helt i ro og bare venter på at våren skal komme med isønskende urolige mødre som hiver de opp i handlevogna, dessverre mot bedre vitende. Isen består jo av både meieri og sukkerprodukter som bør få denne opplyste kvinne til å rygge ut av isomrrådet med varsomme skritt. Det bør stå NEI på plakaten, det bør egentlig utvises stålkontroll og viljestyrke mot denne lokkingen som den sunne og vårfriske budeia på mjølkegarden kan misunne.

- Hurraaa, roper det i isdisken, Den urolige moren hører det. Hun kikker nedi og kan konstatere at disken er fyllt opp med fargeglade små og kalde raringer. Mange er igjenkjennelige fra i fjor, de fleste faktisk. Som gamle bekjente smiler de mot henne, de er like sikre vårtegn som hvitveis og motorsykler.

- Hurraaa ja, svarer hun. Jeg tåler dessverre ikke sånne som dere, men ligg pent og vent på et lykkelig barn eller en glad russ, de vil nok spise dere tidsnok.

- Men vi vil være med deg i vogna diiiii, roper de så søtt tilbake og Den urolige moren blir sjarmert av de små skøyerne. De kan jo ikke vite hva de er laget av og at utseendet betyr mer enn det som finnes på innsiden.

Den urolige moren ser seg omkring. Ingen vil tenke over det eller vite om at hun er svaklig til sinns om det blir med en ut i posen. Det fargerike utenpå kan hun jo gjemme i søplekassen utenfor så slipper hun å bli minnet på sine svakheter siden. Slurp og slikk, bort vekk. Og nam!

Og anger.

Endelig er det mer vårsommer enn vårvinter og denne samtalen komme hun nok til å ha flere ganger i løpet av de neste månedene. Hun ønsker seg selv lykke til og er glad for at hun tross alt har tomater og salat i posen med hjem, også. Fine tomaten. De er litt mer ekte venner, tross alt. For de er laget av like vakre ting inni som utenpå.
Akkurat som en hun kjenner som kjører motorsykkel og skal dele litt vin med henne i kveld.

Goood fredag!

Til ungdommene

2010-05-03T17:27:00.002+02:00

I måneskinn gror ingenting
det sies vakkert så.
Men i en mors urolige sinn
der gror det jammen nå.

Det gror opp tanker om et liv
som var så nytt i verden
Vinden bøyde nok et siv
et sted på Jordeferden.

Du unge liv som ikke er
som Tiden hentet hjem.
Lys vil tennes for deg her,
vil lose deg helt frem.

Månen lyser når vi drar
når tiden vår er inne
Det gode sier at vi har
Livet med som minne.

Månen lyser på en mor
vil hjelpe til i sorgen
finner fram til enkle ord:
En ny dag gryr i morgen.

Å henge høyt

2010-04-28T20:54:00.000+02:00

Egentlig er ikke Den urolige så sliten at hun må klage. Det er bare det at hun trenger å si høyt at hun vil ha en kos i tilfelle Noen hører det og kunne tenke seg å legge et lite eller større teppe over henne og stryke panna hennes litt med det samme. Og kanskje koke en kopp kakao?

Ja, det er den dagen. Dagen da ingen omsorg er for stor og ingen klem for liten. Da tårene spretter for det minste og Den urolige moren er seks år i hjertet sitt og sikkert nok til bryderi og skjensel. Hun har med rødmende kinn funnet ut at denne trangen til omsorg kun er et forsøk på å hente verdi når hennes egen tro på seg selv svikter.

Hun må filosofere litt. Tenk om hun hadde blitt satt på en øde øy med en gruppe mennesker og alle sammen hadde et talent eller en egenskap som resten av gruppa trengte for å overleve? Da hadde ingen snakket om sin egenverdi. Da hadde alle vært sin verdi. For ikke å snakke om hvor viktig det ble å være ulike. Så fint!
Hun håper at den øya egentlig er verden i miniatyr.

Det er mer som er verdt å tenke på, synes hun. Loven om naturlig utvelgelse. I den sitter vi igjen som litt av noen vinnere, med tanke på at mennesket har vært på jorda i rundt 200 000 år og har valgt til seg og utviklet de beste eksemplarene hele veien. I tillegg vant du og jeg kampen foran 100 millioner andre sædceller. For en lykke og en mening i at det ble akkurat oss!

Den urolige moren føler plutselig utrolig heldig og utvalgt. Hun håper at følelsen vil vare lenge og at Noen vil minne om det, om hun skulle svikte seg selv mer.

Har du også tenkt over din plass i historien?

Tusledagen

2010-04-26T17:03:00.002+02:00

Noen ganger er det godt å føle seg alene. Å føle at den veien man går på til daglig, den som hun ofte er livredd for at skal være helt tom, faktisk er litt tom innimellom. Den urolige moren synes den er det i dag.
Hun rydder litt plass til seg selv, for å finne ut hva hun selv kjenner uten tilførsel av andres meninger og energi. En fylle-batteriene-dag.
Den urolige moren tror det er sunt. Sunt som torsk med gulerøtter og purre.

Hun tenker på ungene sine. Har de har det bra, om det er noe hun kan hjelpe de med og skal hun skal lage posevafler til de i dag? Den slags tanker. Hun tenker på dem ellers og så klart, men på alene-dager virker det som hun klarer å friske opp litt og se litt annerledes på ting som kan ha kjørt seg litt fast.

Hun tenker på om Blindemann har fått alt han mener han trenger og på om hun skal fjerne neglelakken før den ser altfor ille ut. Hun tenker på at det er godt å gi seg selv en gåtur og på at det ikke er så farlig som det var.
Og så tenker hun på hekser og trollmenn, på kjempegryter med hemmeligheter og på svarte katter på taket av et slott.
Det siste tenker hun mest på fordi Fjolla satt på taket og hylte da hun kom hjem her om dagen og det var så hyggelig. Alle skulle hatt en hylhilsende katt som ropte ut hei så du var sikker på at du var velkommen hjem.
Særlig på alene-dager.

Det er greit. Hun tusler videre med den ene hånda si i den andre og synes ikke livet er så verst. Hun begynner å få veldig lyst til å finne ut mer om hvordan man blir en heks på ordentlig. Da er det fint at hun allerede er gift med en trollmann.

Har du dager da det er greit å holde sin egen hånd?

Våronn

2010-04-25T12:44:00.002+02:00

Den urolige moren har raket. Hun har raket seg stiv og støl og glad. For en terapi, for en glede i å dra riva fram og tilbake over tørt og gammelt gress. Noen steder er det helt knitrende og støvete, andre steder er det fremdeles vått som i ei myr. Da må hun ha tålmodighet så gresset, og mosen, får tid til å tørke opp litt. Hun regner med at det er i orden i morgen.
Hoppegutt lever i høyeste grad opp til navnet sitt nå. Den ekte mannen og han selv har satt opp trampolina og smurt alle fjærene så det ikke skal sviiike og bråååke så skjærende inn til Den urolige moren når hun skal steke pannekaker som skal sendes ut til den eller de som står der og øver på fram-og-tilbakesaltoer og andre krumspring.

- Hei, Vår! Er du kommet for å gi nytt liv til småkryp og planter og bjørner og en urolig mor med Flokk?

- Ja, nikker Våren, jeg har det. Jeg glir forbi dere alle med poesi og lysegrønt håp i blikket. Det er lett å være meg, alle blir så glade når jeg kommer. Flaggene blir heist og barna jubler i joggesko og tynnere jakker, ungdommen ler i natten og noe rusler rundt i meg og holder hender. Det er fint.

- Ja, det må være fint, tror Den urolig moren. Det er vel ikke mange årstider som er så besunget og etterlengtet som deg. Mange store diktere har vært i arbeid om våren på grunn av din inspirerende energi. Og sommeren er din etterkommer. Det blir også et deilig gjensyn. Det gjelder virkelig å være på tå hev om man skal ha velkomstseremoni, du. Sommeren lister seg liksom innpå deg og overtar ledelsen helt umerkelig. Men jeg vet det, skjønner du. Jeg vet når sommeren er kommet. Det er når du har tatt med deg siste rest av snøen og når bladene på trærne har vokst seg store og grønne. Det er når Den ekte mannen og jeg har veldig lyst til å sitte ute hele natten. Det er når Hoppegutt begynner å sove ute og Mumlis kjører scooter med flagrende hår og håndkle i ryggsekken. Og bakgrunnsmusikken er summing, det er det sikrest tegnet, summing.

- Det er sant det. Hver årstid har sin sang, og du kan jo glede deg over midtsommerfesten som skal komme om en stund. Nå må du rake videre og jeg må feie foråret unna. Vi snakkes enda en stund.
Ha en vårete og fin dag!

Den urolige moren vinket og lovet at hun skulle gjøre sitt beste angående dag og finheten i den og gikk for å sjekke om blomsterløkene også hadde funnet det for godt å hilse på våren.

God vårdag!

Demonstrering

2010-04-22T10:39:00.000+02:00

Den urolige moren lar seg absolutt inspirere. Det er ganske så mange inspirasjonskilder rundt henne for tiden, men ungene hennes tar førsteplassen. Mumlis er flink til å demonstrere. Før jul var det klimaet som fikk hele hennes engasjement, nå er det sirkusdyra. Fysj og fy så vanskelig det må være å være en elefant og stå i en trailer eller noe annet trangt bare fordi mennesket vil underholdes. Moren hennes sier seg enig.
Den som var ung igjen og kjente samme brennende iver etter å gjøre en forskjell! Altså, visst kan hun kjenne en brennende iver, det er ikke det. Det er bare det at hun får seg ikke til å sette seg inn i saker på samme måte som sin unge datter.

Hoppegutt har blitt ungdom på ekte. Han spiller spill som bråker og høres slemme ut så Den urolige moren hans har lagt fram et forslag om han bør lytte til et koselig hørespill med henne etter hver økt for å balansere det hele litt. Det var visst ikke aktuelt. Han demonstrerer fram sin frihet som ungdom ved å si neitakk, det passer ikke og så må Den urolige moren sitte alene med hørespill og armekrok og kommentering av alle morsomheter så ingen går glipp av noen poenger. Blindemann vil høre da, om han ikke er opptatt selv med å demonstrere.

Han demonstrerer nemlig daglig foran skåla si, og han har et bredt utvalg paroler og han er ikke redd for å bruke dem. Det er ingen i Flokkehuset som er i den minste tvil om hva han mener om påsiklet mat og halvtomme fat.

Den urolige moren har et par demonstrasjoner gående selv i det stille. Den ene er mot vedtatte normer som ikke er til annen nytte enn å miste seg selv og den andre går på at alle skulle hatt minst en dose klem fra en de er glad i hver dag.
Det er mulig at hennes Kjære ekte mann ikke synes at hennes demonstrasjoner er så stillegående, at hun ikke er så forsagt i sine meningsytringer som hun muligens kan være beskjeden nok til antyde her, men det tåler han fint. Han er jo så FIN!
Ellers kan han jo bare demonstrere?

Har du demonstrert bittelitt for hva du tror på i det siste?

Småfeiring

2010-04-19T10:57:00.005+02:00

Det er ryddetid og gjøretid. Den urolige moren fyker omkring og gjør noe hele tiden. Hun synes det er kjempegodt å få ting unna av flere grunner, men mest er det deilig fordi det betyr at våren er her på ordentlig.

I går fikk hun med seg Den flinke og ekte mannen sin på å rydde ut vinterklær. Det var litt av en sjau og Den urolige moren ante ikke at de hadde så mye i ull og forede stoffer. De hadde en helt egen avdeling for skjerf, den var virkelig imponerende og det var nok hun selv og Mumlis som måtte bære ansvar for at de hadde skapet fullt.
Et par vanter og et titalls skjerfer fikk henge, det er jo ikke helt glovarmt ute enda. Særlig ikke for Hoppegutt som sykler i vilden sky om morgenen i grader som gjør selv de sterkeste ungdomsnever kalde.

Det er litt terapi i dette med å rydde ut vinteren. Hun føler at et halvt års støv og inneenergier finner veien ut av døra og det gjør henne veldig glad. Hun får kjempelyst til å se på Huset med det rare i på barne-tv og så frø i små søte krukker av alt sammen.

En annen ting som er veldig vårete, er å henge ut tøy. Når sola skinner og tørkestativet lokker med bar bakke og fine, rette snorer som roper om å få hengt håndklær og sengetøy på seg, da er det bare å lystre. Hun er så sirlig med det tøyet, alt skal opp på vakreste vis og hun vet at det er bare hun som bryr seg. Den sirligheten kommer nok til å gi seg sånn utover, men nå er det andakt over det hele. Undres på hvorfor?

Blindemann som hadde blitt med ut og klatret veldig i et tre med forlabbene, mente at det kunne ha noe med høytid og seremonier å gjøre. Den urolige moren kunne si seg enig i det for inni henne var asfalten feid og hornemusikken gjallet fram og tilbake på veien foran huset. Det var sikreste tegn på at det var høytid i emming.

- Takk, snille vene Vår for at du er her igjen og jeg får være med, tenkte Den urolige moren og gikk inn igjen til Den ekte mannen og hans vårgleder med 22 menn, en ball og Neiiii og JA! i skjønn forening.

Har du ritualer og seremonier for å hilse Våren velkommen?

I gorillaens rike

2010-04-16T17:41:00.002+02:00

Den urolige moren har lest en bok etter råd fra seg selv. I går vandret hun opp og ned bokhyllene for å høre om det var noen av bøkene som ropte på henne. Det var det. Det er alltid det. Og alltid har ropeboka noe å lære henne som hun er mottagelig for.
Boka som fant henne handlet om å behandle kroppen sin med respekt og kjærlighet og det var akkurat passe provoserende og akkurat passe interessant.
Forfatteren mente at vi behandler bilene og gjerdestolpene våre bedre enn våre vandrende templer og det var litt sjokkerende, syntes Den urolige moren. Hun leste videre for å forstå mer.

Han mente at vi hadde mistet av syne hva vi opprinnlig likte av mat og at vi var hjernevasket til å like en del ting som vi ikke tåler. Wow. Det kjentes riktig ut. Han mente videre at vi kunne spise så mye vi ville av det vi likte, forutsatt at vi kjente hva vi opprinnelig likte, den gang vi var mer i pakt med oss selv. Altså for fryktelig lenge siden, tenkte hun. Han hadde sansen for at vi en gang var nær gorillaer i slekt, hva spiser den for å holde seg frisk? Frukt og frø og grønt og nøtter og slikt som er vakkert. Ikke bearbeidet mat som marinert kjøtt og modnede oster.

Den urolige moren er jo så glad i det opprinnelige, det første og selve ur-jeg'et. Det har noe ekte ved seg og hun kjenner at det er moro når han spør om hvordan hun føler seg etter å ha spist bearbeidet mat og hvordan hun føler seg når hun har spist noe rett fra naturen. Og at man aldri skal være på diett for da kjenner man bare lengsel og tap etter noe man vil ha. Gjett a!
Om ikke annet ble Den urolige moren glad for å ha funnet boka og hun skal lese den ferdig for å se om hun finner noe spennende å øke livskvaliteten med.

I dag er det fredag og det betyr å ligge i armekroken til den hjemvendte og sette vin på bordet til den opprinnelige gorillamammaen. Hun er nemlig helt sikker på at gorillaene koste seg med vin innimellom.

Ha en fin fredag i ditt tempel, håper det vil fylles med velbehag.

Den urolige moren og bøkene

2010-04-15T10:25:00.004+02:00

Den urolige moren elsker bøkene sine. Historiene som bor mellom ordene har alltid fascinert, helt siden hun leste sin første bok alene. Boka om lille larven Aldrimett. Det er mulig det var andre bøker før den, men det var hennes første bok lånt av henne selv på biblioteket. Hennes første lånekort lå trygt og varmt i hånda sammen med en viss stolthet og stabelen var alltid deilig å bære ut og hjem. Det gikk fort derfra. Fortere enn åmen i alle fall, og snart lånte hun bøker hele tiden. Det gikk i drama og biografier, helst begge deler. Hundebøker, hestebøker, bøker om kaniner, frk Detektiv som hun var svært forelsket i og alle mulige andre bøker som luktet godt. Det luktet godt inne på biblioteket, også. En annen verden.
Det er kanskje derfor Den urolige moren er så glad i den måten å reise på, hvem trenger fly og fjerne strender når hun kan lese om dem og skape egne bilder?

Dette kom hun på i dag. I samme slengen kom hun på at hun ikke har lest en eneste bok siden i fjor da hun måtte lære seg norsk litteraturhistorie på skolen. Det var veldig godt og fint. Nesten litt som å komme hjem.
Det er på tide å finne en avgrenset og liten verden å sette bilder på igjen.

Blindemann synes også det for da er det plass til han øverst på magen, cirka rett ved halsen. Der kan han legge igjen noe av vinterpelsen som han feller for tiden. Den urolige moren må ha litt å drive med mens hun ser at han ikke vil ha oppmerksomhet. Heldigvis har han lært seg måter å få henne til å forstå når det slettes ikke passer og de bruker han jevnlig.
Den urolige moren synes Blindemann er veldig plagsom og fin. Akkurat som det skal være i en historie. Som ligner veldig på virkeligheten.

I dag skal Den urolige moren ha en fin dag for i dag kommer hennes Kjæreste Brum hjem. Blindemann gleder seg veldig til å få en til å slynge seg rundt halsen på. Så kan de sitte der og brumme sammen mens Den urolige moren reiser litt i en bok.

Ha en fin dag du og, med og uten brumming.

To

2010-04-13T09:31:00.007+02:00

Det tar sin tid med innleggene om dagen fordi Den urolige moren er så travel inni seg. Og delvis utenpå. Det er fremdeles vår, veldig vår, og hun har kostet og ryddet, lagt duk på utebordet og hengt opp litt dingeldangel på terrassen. Det må til. I tillegg har hun og Den ekte mannen vasket bilen sin. Den ekte mannen har også vasket motorsykkelen som han brummer i vei med hele sommeren og de er begge skjønt enige om at her bor det skikkelige folk, det er iallefall det de sier til hverandre hver gang de går ut døra og ser sine kjøredoninger lyse i sola.

Den urolige moren er hjemmealenekone igjen. Den ekte mannen har reist bort og skal være enda flinkere enn han pleier med jobben sin, det sier jo litt, og det er alltid litt voksetid når de er fra hverandre. Ikke voksetid fordi Den urolige moren trøstespiser enda mer, men fordi det alltid er noe som skal læres. Da han var i Japan lærte hun at hun klarte seg utmerket alene. Da han var i Italia lærte hun at savn er godt og da han var på butikken, vel og merke i New York, lærte hun blandt annet at han var veldig flink til å kjøpe fine ting til henne.
Hun er en bortskjemt konemor som er gift med en som liker å holde henne i hånda og susse henne på kinnet om hun føler seg litt bortkommen, det er koselig.

Det fine med vårrengjøring er at det man er fornøyd med blir værende igjen etter rensingen, gjerne uten støvlaget som kanskje har lagt seg, mens det slitte og ubrukelige som en gang var til nytte kan kasseres og kun få lov til å bo i et minne eller to.
Kanskje det er det som skal læres denne gangen? At man ikke trenger å ta vare på gamle ting bare for å gjøre det i tilfelle det kan brukes til noe, og så står det egentlig bare der og og tar opp plass? Plassen som kan vaskes og gjøres klar. Kanskje for noe nytt?
Det er fint. Det er så mye som er fint. Det er så man skulle hatt Våren på en lita saltbøsse eller noe og strødd det over ting som er dumt. Et lite dryss Vår på toppen og livet ser bedre ut.

I dag skal Den urolige moren sjekke blomsterløkene sine igjen. Kanskje det er flere enn henne som vil bade i sollys?

Verdilyst

2010-04-08T10:10:00.002+02:00

Den urolige moren sender herved ut ønsker til universet om noe å gjøre, noe å tjene verdier på. Helst noe hun slipper å være veldig redd for. Som hun ikke trenger uniform til. Hun trenger ikke gjøre det hver dag, bare akkurat nok til at hun føler at hun er med og tilstede. Det hadde vært fint. Går det an?
Dette er hva hun kan:

Hun kan skrive, hun kan være kreativ, hun kan tenke et skritt videre, hun kan tulle, hun kan være alvorlig, hun kan stå opp om morgenen, hun kan være snill, hun kan si i fra, hun kan slenge over kaffen og hun kan se noe vakkert i det meste. Hun er dessverre ikke så flink til å smile hele tiden, men det er ikke sunt heller.

Er det å få brukt til noe, tro?

Den urolige moren er kjempeengstelig for at det ikke er noe for henne der ute. Hun sender en hilsen til alle som har følt det slik en gang, i den stemningen vokser det ikke bare egenkjærlighet. Vi er jo her i verden for å utføre en oppgave, det har Den urolige moren lest et sted. Alle har hver sin. Hun er veldig spent på hva som er hennes. Hva hun kan gjøre til sin.

Dagens ord er fremdeles Glede. Hva er ditt?

Hagens hemmeligheter

2010-04-06T13:41:00.000+02:00

Snøen tiner langsomt. Den urolige moren er ute og holder den under oppsikt hver dag og det er ikke til å legge skjul på at hun er utålmodig. Det ligger jo et uoppdaget land der ute under det kalde skittenhvite laget og hun er så nysgjerrig på hva som skjuler seg. Hagen og hun er helt nye for hverandre, de har ikke håndhilst på skikkelig, det ble kun med et lite nikk i det Flokken flyttet inn, hagen var på vei i dvale hvor den tok med seg alle sine vakre hemmeligheter. Det er de hemmelighetene Den urolige moren går og gleder seg til å få hilse på.
Hun kan ingenting om planter og vekster og beskjæring og gjødsel. Hun kan ikke briljere med navn på blomster og vet heller ikke når blomstringstiden er inne for den enkelte. Altså en totalt amatør.
Men hun elsker fargene. Hun elsker at det går ann å være så vemodig vakker som en rose eller en løvetann, en klynge med blåbærris eller bare at gresset har en verden rett under stråene sine om hun legger seg helt nedtil for å se etter. Hun faller i staver over at ting bare kommer opp fra jorda uten annen hjelp enn litt lys og vann. For en vilje, for en disiplin!
I år ønsker hun å sette seg litt inn i de enkleste kunnskapene. Hun gleder seg. Den ekte mannen kan klippe gresset for da er han så fin å se på og når han tar pauser skal hun be han stå ved siden av syrinen med saftglasset sitt, da har hun et indre bilde for livet.

Har du noe du gleder deg til å beundre?

Egget

2010-04-03T17:45:00.001+02:00

Dette er Ugler-i-mosen-dagen. Hver eneste påskeaften tenker Den urolige moren på Lille Maren og alt det spennende som skjedde i mysteriet på tv da hun var liten jente.
I hjørnet av stua på hytta sto tv-apparatet og skurret, det viste seg svært så levende selv om det var i svart-hvitt. Det var slik det skulle være på hyttefjernsynet. Hjemme hadde de fancy utstyr med svenskeantenne og Dallas, men på hytta sto antennen for apperaturet oppå taket. Bestefar og den rare dingsen ble aldri venner, men de aksepterte hverandre tilslutt fordi antennen bød på lyd og bevegelse og Bestefar var nyhetssyk.

I Den urolige morens påskeegg ligger minnene som en liten kylling som ikke vil bli stor. Gul og lodden og snill i spranget. Forventningene om selve egget kan hun ikke huske, det var mer at det i det hele tatt var noe annet godt enn kokesjokolade og kamferdrops. Hun tror det lå melkesjokolade eller firkløver i det, og kanskje også noen fruktdrops. Det er nok ikke i det lille påskeegget minnene fikk sine opphav.

Nye erfaringer og nye tider har gjort at påskeaften ikke er den samme som den hun opplevde med Marens lille ugle og en rar antenne på taket.

Men det er lov å drømme seg bort litt...God påskeaften!

Grønn energi

2010-04-01T12:19:00.000+02:00

Det handler om å bake brød. Bake, bake søte i en påskedag! Den urolige moren finner mye god terapi i å blande mel og gjær, sette formene i ovnen og følge med på klokka. Det er kjempemorsomt å ta de ut, kose litt på dem og vite at det er hun som har produsert underverkene. Flokken liker det også. Yndlingsfasongen på brødene er det som er stekt i den gamle fruktskåla. Den var visst ildfast den.
Om Trivsel hadde hatt en volumknapp, eller om den var utstyrt med en slags måleinnretning på seg, ville Den urolige moren kunne målt at trivselen i Flokkehuset hadde økt i det siste. Brødbakeren tror at det er brødduften som gjør noe med dem. Den gjør de litt lettere til sinns, litt mer sultne og litt mer opptatt av kveldsmat. Kveldsmat er virkelig undervurdert, synes hun.

Brødbaking er i familie med å lete i snøen etter om løkene har begynt å spire og det er i familie med å klekke ut ferieplaner. Den urolige moren og Flokken har flere idéer til ferieplaner i år, og de fødes i duften av brød og kaffe. Kanskje blir det nord, kanskje blir det sør.

I dag skal det bakes igjen, til kvelds skal hun finne fram litt gult pålegg for å kompensere for de løkene som absolutt ikke hadde kommet frem der ute. Enda.

Kaffepause

2010-03-30T15:09:00.010+02:00

Det er litt gode dager. Litt sånne gule dager. Ikke bare fordi det er påske, men også fordi oppdagelsesferden er kommet til et levende punkt på veien. Ordene Den urolige moren leter etter for å forklare er ikke "rom sjø" eller "hvileskjær", men kanskje heller "rast"?
Det er jo et pes å komme seg til toppen av nuten. Nuten det går rykter om at det er så fin oversikt på, vet du. Oversikt til fine steder, til øst og vest og inn og ut.

Innimellom må man ta seg en hvil på ei fjellhylle eller ved en liten bekk for å samle krefter. Der det går an å ligge og la tanker om ferden gro som gresset bak do og hvor strategier klekkes ut mens et gresstrå vipper mellom tennene og bålet spraker blidt og vennlig.

Jo, det er ofte uro for hva som er bak svingen og for om man faktisk er fysisk er sterk nok. Som et teppe av stålull finnes det der hele tiden. Hvordan skal dette egentlig gå og alt det der. Det rare er at det lukter like godt av kaffekoppen, det smaker akkurat like fortreffelig av eggeskiva samme hva som ligger der framme. Så fint.

Litt sånn er det. Og det er ganske greit.

Om å være til stede i påskeglede

2010-03-29T17:46:00.001+02:00

Det er den beste høytiden som er i gang. At noe kan overgå julegleden til Den urolige moren er nesten utenkelig, men påsken er noe annet. Det er en høytid med våren som nærmeste nabo, ikke vinteren. Det er intet kjøpepress og så godt som null stress. Å pynte er gjort på et kvarter og da har hun tatt i, det tar ikke lang tid å henge barnas barnehageskatter opp i kjøkkenlampen og tenne de gule lysene. Ok, hun bruker litt energi på å pynte greinene sine, men det er jo bare koselig. Dukene hiver hun utover og de blir liggende ustrøket og gylne på de bordene hvor de treffer. Med årene har hun lært seg å sette telys på de verste brettene og bli blind for det som hun sikkert skulle sett.

Hun er så glad og forventningsfull for denne påsken at det er som om et lite korps går gjennom stua og vifter med Donaldbøker, kryssord, vintønner og deilig krim i skjønn forening. Og alt sammen skal hun oppleve med seg selv og mannen sin. Og ungene en stund. Og katter. Og fisk. Og venner!

Har du dager hvor du er litt ekstra tilstede?

Valgets kvaler

2010-03-27T19:27:00.004+01:00

Det er tenketid. Det er ikke så lett å vite hva som er lurt, hva som er riktig og hva som er bedre på kort og lang sikt. Særlig ikke når det er så mange for'er og imot'er.

Hun har begynt å forstå at man velger inni alle for og imotene og tar til slutt konsekvensen ut fra hva man falt på. Altså, lærdommen består litt i at det ikke er noe rendyrket rett eller galt, det er bare tanker, handlinger og konsekvenser.

Den urolige moren har trodd hardt på at alt har en ferdig mening og dermed har hun bøyd seg for hva som kjennes sterkest ut når hun har stått overfor valget. Det hun til enhver tid har valgt har faktisk vært underlagt noe hun selv tenkte ut ca før hun ble født. Ja du leste riktig, den gang hun bestemte hvordan livet skulle bli. Dermed har Den urolige moren egentlig ikke hatt kraft eller mulighet til å kunne påvirke det mulige utfall. Valg som idé har bare vært funnet opp for å trøste menneskene i sine grenseløse forsøk på å finne mening i sin eksistens. Så. Det har bare vært å henge med og håpe at en har kjent det rette valget. Og gjør en ikke det, er man litt dum. Dårlig på å leve, rett og slett. Formildende omstendigheter, som at en mangler kunnskap eller erfaring, teller ikke. Livsamatør!
Hard med seg selv? Ja.

I den senere tid derimot har hun endelig fått besøk av en velkommen gjest, hvertfall noen ganger: Fornuften. Den i den hvite firkanten. Det ligger en så befrielse i det å kunne velge med hodet, selv om kjenne-med-magen-metoden også kan fungere.
Hun tror jo litt på at det ligger et svar der til henne fremdeles, slik at hun totalt slipper å ta konsekvenser, javisst.
Å, den som hadde vært en katolikk og kunne skrifte og skrifte til det dumme ble borte fra brystet! Hvor mange Ave Mariaer trengs om hun velger feil?

Men det er å legge det utenfor seg selv igjen. Å tilgi seg selv, er det hun må streve etter. Om det er Gud eller Maria, om det er Donald eller den hun var før hun ble født. Eller er nå. Helst det.
Et valg blir det uansett.

Dagens ord, tro det eller ei: GLEDE!

Perfekt eller ikke perfekt. Det er ikke spørsmålet.

2010-03-26T13:19:00.000+01:00

Noen ganger kan man bli litt gal av alt det perfekte i verden. Kanskje Den urolige moren slett ikke er koko i det hele tatt, bare veldig allergisk mot perfekthet? Det har hun lurt på noen ganger.

De siste dagene har slett ikke gått til å studere snøen som har forsvunnet i sakte fart og slike vårting som hun hadde gledet seg til. Neida, de siste dagene har gått til å studere sin egen uperfekthet. Med sur og trist munn har hun slått blikket ned gang på gang, å, det er jo så håpløst å se på ødeleggelsene. Man kan se og se og se.
Det rare er at det skjer ingenting av å bare se. Det er til å rødme av.

Ok, hva om hun bare aksepterte at jo, hun er en ruin, men ruiner kan da også være fine? Rydde litt, pynte litt, henge opp et bilde over de verste sår og skår?
Det vil kreve sin kvinne å få det til, det vet hun.

Men. Ingenting kommer uten troa, så hun tror. Hun sitter igjen i toppen av masta si og hyler mot uværet mens noe i henne samtidig sier at dette uværet er det hun selv som skaper. Det er jo magisk bare det.

Det er forresten mer som er magisk. Som skal skje i kveld. Men det tør hun ikke skrive om før hun er tryggere på alt sammen selv. Hun sender et hjerte til frk. Plomme og synes det er fantastisk at verden bare skjer når man trenger det.
Alt er så spennende at man kan gå i påskesjokk av mindre.

Til slutt må Den urolige moren må bare spørre, klarer du å akseptere at du ikke er perfekt? Altså, du er perfekt, men det er bare fordi du ikke er det. Skjønner? Håper det, ellers så er det Den urolige moren som ikke skjønner:-)

Fin fredag!

En gryte latter

2010-03-22T20:39:00.001+01:00

I dag har Den urolige moren gått en lang tur og utfordret det faktum at man kan falle død om når som helst. Særlig når man går tur. Er det mulig å tenke slik da? Ja, det er det. Den urolige moren har det med å tro at hun skal falle om hvert sekund som helst når hun beveger på seg og det i seg selv er med på å øke sjansen for å falle død om fortere enn man liker å tenke på. Ikke noe morsomt.

I dag gikk hun altså, og selvtilliten økte for hvert skritt som nærmet seg slutten. Ikke døde hun heller, bare det var jo til å hoppe av.

Etter at den største jubelen hadde lagt seg over dagens triumf og hverdagen atter kom snikende så måtte nesten Den urolige moren spørre sin sønn om hva de skulle ha til middag. Det skulle feires og hva var det beste han visste?
Hoppegutt svarte at det beste han visste var å le, så for hans del kunne de gjerne servere en skål eller to med vitser. Den urolige moren likte sin lille filosof som ikke var så liten lenger, og vurderte et sekund om en god latter mettet i særlig grad. Hun kom fram til at vitser nok ikke mettet magen i særlig grad, men sjelen ble kanskje litt mettere etterpå. Hun hadde kjent det i går da Øster kom en tur.

Jo, en liten skål latter til forrett kunne hun da vaske fram, så fikk de heller spise karbonader som vanlige sultne mennesker etterpå.
Til dessert vurderte hun å gå en tur igjen. Bare sånn for å sjekke om hun ville overleve.

Har du fortært noe rart i det siste?

Strykejern og filmopptak

2010-03-21T15:43:00.004+01:00

I dag våknet Flokken nesten på likt. Det er svært uvanlig. Som regel spretter Den ekte mannen opp først, gjør det han må før han gjør det han vil, og så, etter at kaffeduften har spredd seg og dyna er kost og klemt på lenge nok, står Den urolige moren opp. Hun subber litt rundt med kaffekoppen sin og føler seg fryktlig stygg med morgenansiktet sitt, ja det er så ille at Den ekte mannen faktisk er litt enig. Hun må jo le, det går liksom ikke an å sure seg unna, så ille er det. Hun mener, så interessant er det. Litt har man da lært om å kontrollere negativitet.

- Tenk at det er samme dama, kan Den ekte mannen få seg til å si etter at hun har strøket sitt ansikt med strykejern og rynkekrem.

I dag er det filmopptak i Flokkestua. Etter fellesstarten og frokosten, er alle klare for resten av dagen og Mumlis har et filmprosjekt som skal filmes i dag. Rollene er fordelt som følger: Hoppegutt har hovedrollen, og det er ingen smårolle han skal bekle. Han får en Flokk-pris av sin mor som har rollen som sjåfør, avisansiktsteiper og brødbaker. Den ekte mannen skal være Mann i Sofa. Med avis. I hele ansiktet. Den urolige moren liker det bildet. Hun har sagt mang en gang til sin egen godgale far at hun var glad for at han ikke var en sånn pappa med tøfler og avis, det er liksom bildet på uengasjement.
Når hun ser Den ekte mannen uten øyne og munn, inntullet i gårsdagen, er hun er glad for han har både øyne og munn bak alle bokstavene. Det fine og engasjerte ansiktet er rett bak. Heldigvis.

Hun forlater skuespillerne og tusler ut i skriverstua si for å kjenne litt på egne gamle nyheter.

Hun har faktisk følt seg som en mann med avisansikt i hele vinter. Tøflene har gjort bildet perfekt, men de har gjort føttene varmere også, litt praktisk må man være.
Egentlig skulle hun ikke strøket ansiktet en eneste gang hele den hvite vinteren for virkelig å få fram effekten av sin egen traurighet, men forfengeligheten troner som oftest høyest. Forfengeligheten og gleden over at strykejernet fremdeles fungerer.
Men det er gammelt nytt for nå er våren her, avisen kan rives av ansiktet og nyhetene skal hun skape selv.
Det er jammen litt av et ansvar, men hun er villig til å lukte på både trykksverte og våt jord om det er det som trengs.

Har du laget noen nyheter i deg i det siste?

Hei igjen!

2010-03-20T15:18:00.012+01:00

Den urolige moren fant ut noe da hun satt under treet sitt. Hun fant ut at hun hadde hvilt lenge nok, etter x antall kaffekopper og utallige reiser innover i Tankeland. Hun fant også ut at hun tålte mer enn hun trodde og at kaffe ikke er så godt om man får for mye.
Det har vært en nødvendig hvil. Av den god grunn: Hun hadde blitt stum. Ikke et ord til ville ut og da var det bare å ta hintet: Være stille.

Hun og all dramatikken i henne trodde at det måtte bety døden og pop-up-oppstandelser i ne og ny, men neida.
Nå er kofferten igjen pakket for nye blameringer og sprell. Hvilket hun gleder seg til. Den urolige moren har ikke så full kontroll lenger, men det får være det samme fordi det er gøy å plutselig ha fått et navn. Det gjør opp for mange rare følelser av å føle at man går for langt innimellom, men om man aldri skal gå over streken finner man jo heller ikke ut hva som er på den andre siden. Hun heter Mi og øver seg daglig på å fortjene æren.

Velkommen tilbake!

Tusen takk!

2010-02-19T10:51:00.004+01:00

Da var tiden kommet til å la Den urolige moren i sin opprinnelige form få hvile litt. Hun er så flink, så arbeidsom og så positiv at hun fortjener en liten ferie.

Jeg har kjent at tiden snart var inne for å slutte å gjemme meg bak en karakter, en figur som er en så stor del av meg, men likevel ikke er det. Den urolige moren er ønske-meg, den som finnes bak alle masker og alle forestillinger. Men hun er også litt for redd, litt for avhengig av at Blindemann sier det for henne.
Han finnes jo på ordentlig, blind er han også der han ofte ligger sammen med meg når jeg tegner og skriver. Dessverre er han ikke alltid like heldig når han velger sine veier, det blir mye bump og fall før han til slutt finner veien til matskåla. Hans evige optimisme, hans fryktløse pågang i sitt mørklagte liv, har vært til inspirasjon for meg hele veien.

Min Flokk finnes jo også. De trenger litt beskyttelse og har fått andre navn, akkurat som meg. De har vært så optimistiske, min beste heiagjeng om den store skjelven har inntatt meg ved middagsbordet eller på andre skumle steder. De har smilt og godkjent bloggetegninger og tekst, og sagt at jeg bare skal legge den ut om jeg selv har vært redd. Jeg kan aldri få takket nok.

Mitt opprinnelige ønske var at Den urolige moren skulle hverdagsliggjøre det å være psykisk psyk. Jeg har lest et sted at over 600.000 nordmenn lider av denne såkalte diagnosen og da er det godt å være en som snakker høyt om å være redd eller rett og slett bare er av den kreative typen. Det å ha angst betyr at du er uhyre kreativ, tenk å klare å finne opp alle de skumle tankene! Vi trenger "bare" å kjenne på hva som virkelig er sant før vi bestemmer oss for våre handlinger.
Det å ta diagnosen med inn i hverdagen og legge livet rundt den uten å være rar fordi man ikke mestrer alt like godt, må være et mål. Jeg er ikke rar selv om jeg er redd, alt jeg og du gjør har vi alltid verdens beste grunn for å gjøre.

Vi får gjøre det så vakkert vi kan, er mitt motto. Som dere lesere har gjort for meg. Hver kommentar jeg har fått her inne, særlig på Facebook hvor jeg legger den ut for de som vil lese, har gledet meg så jeg nesten har klappet i hendene. Hvert ord har gitt meg troen på at jeg kan høre til, at jeg kan nå fram med mine skrevne ord og mine naive tegninger.

Jeg har så lyst til å spre litt mot, litt opprørstrang mot vedtatte normer som bare er til begrensning og litt kjærlighet til alle oss som bærer tittelen Menneske. Det kan virke pretensiøst å kaste hjerter omkring, men det er oppriktig ment; Dere lesere har gitt så mye tilbake ved å si at dere liker eller at dere påvirkes av mine ord.

Heretter vil bloggen min fremdeles preges av store ord og bilder, den vil være skrevet av meg og den vil følge tråden om at verden og livet skal utforskes etter skatter å legge i kista eller verktøykassa. De er kanskje det samme?

Den urolige moren sier Tusen Takk for følget så langt og det er jo klart at hun er med videre. Sammen med meg.

Klem til alle som vil ha.
Med kjærlighet fra Monica Ilni

Tanketull og framtidsgull

2010-02-18T13:15:00.001+01:00

Det er akkurat som om sola forsøker å titte fram litt mer for hver dag. Den urolige moren har undret seg på om den er litt sjenert, men det kan hun ikke tro. Da den skimtet fram mellom snøfnuggene tidligere i dag syntes hun nesten synd på den og hun fikk lyst til å lokke en liten kulokk, men tok seg i det.

Tanker, tanker. Det er jo nok av dem. De innholder jo så mangt. Minner, huskelapper, kunnskap, det er i dem hun tar i mot beskjed om hvor veien ligger og de er opptakt til de utroligste følelser. Og mye mer.

Hva ville skje om man tok i fra henne tankene? Så kun følelsene og instinktene var igjen? Da hadde hun vel sikkert fått en roligere tilværelse, men også mistet muligheten til å tulle og tøyse og finne måter å leke og plage Den ekte mannen på. Hun hadde ikke funnet så mange fine venner og hun hadde heller ikke kunnet følge en oppskrift på hva det nå måtte være. Like greit å ha de tankene når hun tenkte etter.

Om hun kunne se i framtiden da? Det er jo umulig å si noe om, men hun vet at i nær framtid så skal hun spise pizza sammen med Svigerstorflokken og hun vet at det blir hyggelig. Men særlig lenger kommer hun ikke i å spå sikkert om framtiden.

En gang hun mediterte møtte hun seg selv fra framtiden. Det var et godt møte og hun så frisk og rask ut. Antrekket husker hun i minste detajl enda. Hyggelig å vite at man blir såpass klesflink og stilsikker med tid og stunder. Hun hadde selvsagt en stor katt og hun hadde en maskin på kjøkkenet som duret akkurat slik Den urolige moren liker.
Så litt har hun liksom sett framtiden og den gleder hun seg til når hun kommer på at alt ikke skal være det samme alltid.
Alt er for eksempel ikke likt nå som det var for ti år siden, eller tyve? For ikke å snakke om for tretti år siden, men da får det være bra med å gå bakover. Hun orker ikke å tirre førtiårskrisa i dag.

Sola kommer nok snart. Med eller uten lokking fra henne. Den kommer og skal smelte og tine fram alle de fine blomstene hun satte som løker i høst. Hun husker ikke hva de het eller hvordan de så ut på pakka, men moro skal det bli når de kommer uansett. Nytt liv i det nye livet.

Nå er det kakao og appelsintid og Den urolige moren tenker veldig på at hun liker sin mann og sine barn. Det kommer hun alltid til å gjøre, såpass i framtiden klarer hun å spå. Hun er bare den heksa da! Og når hun først er i gang så spår hun at det blir koselig å få besøk på fredag. Sola har så mange ansikter.

Har du tanker om hvordan din framtid kommer til å forandre seg? Eller deg?

Hvile og krølledagen

2010-02-17T17:08:00.003+01:00

Den urolige moren vil ha en sky. Ikke en som er full av snø, men en fin sky som hun kan ligge på når det suser i ørene og viljen bare vil andre ting enn hjerterytmen. Det hadde vært knallfint.
Hun ønsker seg en slik og hun ønsker at det gikk ann å styre den.

Da skulle hun har styrt den til Søster Øster først. Hun ville selvsagt ha sagt i fra på forhånd slik at vinduet kunne stått åpent. Skyen skulle hun styrt rett til bords hvor Øster selvsagt skulle ha servert noe godt, som hun pleier. Boppen og Nuni skulle fått lov å kjøre en liten sving på skyen mens kaffen putrer seg ferdig, samtidig som Øster og hun selv koser seg med bilder av hager og blomster og alt som er koselig. Da er det ro i magen.

Etter at de har sett på Østers nye og egne kreasjoner, hun er nemlig et råskinn på å sy, skulle hun ha kjørt på skyen til et annet land der det er varmt og godt og frukt på trærne. Innimellom skulle hun parkert skyen for å se på noe spennende eller få med seg en fin konsert. Til det hadde jo skyen virkelig vært perfekt og hun hadde nok blitt veldig populær.

Etter konserten skulle hun ha reist hjem i full fart og hentet det badetøyet man ofte glemmer når det er vinter. Og dersom noen der hjemme ville være med skulle de sammen ha kost seg med litt kveldsmat, kanskje litt nyplukket frukt, på skyen før de stanset ved det fineste vannet og dykket seg i et passe varmt bad under en lav sol med grønne trær vaiende i den svaleste kvelden siden forrige sommer.

Den urolige moren trenger virkelig den skyen nå. Hun tror slett ikke hun er alene om det, heller. Skyen trenger ikke være av den langtgående typen, det går fint selv om den bare henger rolig et sted så hun kan krabbe oppi og krølle seg sammen som en liten katt.
Akkurat som hun har tenkt til i kveld. Det er det beste i verden, å få krølle seg sammen under teppet med hodet i fanget til Den ekte mannen som ser på gale mennesker med planker på beina som jobber som tullinger for at de skal være best.

- De trenger en sky, tenker Den urolige moren, de trenger å slappe av litt å bare være. Ikke sant, Blindemann?

Blindemann er veldig enig, den eneste konkurransen han vil være med på er den rundt matskåla, det er hardt nok det. Disse menneskene som løper i flokk i kulde og snø skjønner han lite av. Hans unnskyldning er at han er en katt. Den urolige morens unnskyldning er at hun også er det. Særlig når hun har fått ligge litt på en hvit sky inni seg og seilt til gode steder hvor palmesuset er et frampek om hva som måtte komme.

Har du et sted du kan reise til inni deg?

Et velkomment juksemøte med våren

2010-02-16T23:20:00.004+01:00

Det har vært en lang dag. Lang og fin.

Den urolige moren synes det ble litt for mye snø og vinter i dag. Det var glimt av blått i sprekkene i skylaget, men det var mer snø i lufta. Vinteren var overhodet ikke ferdig, og det var ikke å forvente heller. I lang tid nå så har hun følt på vårlengten i seg og nå var tiden inne for å handle på det.
Det var bare å kaste seg i bilen og kjøre til nærmeste hagesenter for å lukte på blomster og jord. Den ekte mannen skulle på jobb så det passet fint å ta følge i bilen.
De småsnakket hele veien om det å gjøre gode ting for seg selv og Den urolige moren var kjempeglad for at hun hadde klart å rive seg løs fra de sterke røttene i sofaen og komme seg av gårde.
Vel framme hoppet hun inn på hagelandet som den reneste 10-åringen og en liten svak lukt minnet om tørr asfalt og hoppestrikk i det hun passerte inngangsdøra.

Det første hun så var en liten inngjerding med de flotteste hønemammaer med småkyllinger pipende og løpende etter sine mødre mens de flakset litt hjelpeløst med de små vingene sine. Den urolige moren sto lenge og så på dem og hun tok litt bilder for å sende til Den ekte mannen. Han måtte ikke gå glipp av noe, syntes hun. Han svarte at han kunne høre iiii'ene hennes nesten helt til han.
Etter å ha kost seg med de bevingde små en god stund gikk hun videre og badet øynene i alle fargene. Der var de. Plantene strakk på halsen og viste seg fram fra sine beste sider, alle som en.

- Hei, sa de.

Først den ene, så den andre. Snart alle sammen. Hun hilste og hilste mens hun smilte vennlig tilbake.

Søster Øster ringte på den mobile telefonen hennes midt i fargeferden og de snakket om at Bestemor muligens var en gul høne og at Øster var en lyserosa Ranunkel. Den urolige moren var ikke helt sikker på hva hun var, men hun trodde hun var noe lilla. Det er ikke umulig at det er noe blått heller. Det spilte ingen rolle. Alt var fint.
Da hun hadde vandret gjennom alle fargehavene fant hun en liten kafe med hjemmebakte skolebrød. De ropte også på henne og hun adlød uten den minste antydning til skam og satte seg ned med ryggen mot det hvite ute. Hun var rolig og i en hel bit, og hun koste seg ved synet av en eldre mann med avis og med samværet med sine nye og snart betalte blomstervenner.

På vei hjem da hun endelig var fornøyd med dagens påfyll av grønn energi, tenkte hun litt på det å hilse med rett og stolt nakke. Så fint å kunne hilse i ren glede over sin egen vakkerhet, å si i fra ved første møte at her er en som eier stolthet og andakt.
Hun likte det og bestemte seg for å øve litt på å hilse som en blomst om våren.

Har du hatt årets første høneglede enda?

En sirkel av svar

2010-02-14T20:53:00.003+01:00

Dette med perspektiver. Det er en liten hobby som Den urolige moren bedriver når hun ikke faller inn i skrifttyper og elendighet. Det er vel flere ting hun kan interessere seg for, men nå husker hun mest det med perspektiver.
Det er spennende å tenke på at synet på noe forandrer seg om utgangspunktet flytter seg litt. Eller mye. Det kan sammenlignes med å sitte i en bil å se ut på et landskap. Det samme motivet som for få sekunder siden så ut på en bestemt måte, ser nå litt annerledes ut fordi øynene er på et annet sted. Stedet blir enda mer forandret om man er oppe i et fly eller ufo om man skulle være så heldig eller uheldig, det kommer selvsagt ann på perspektivet, og slik kan alt flyte fritt og ledig omkring.

Dette betyr at endel ting ikke har bare en løsning eller et svar. Den urolige moren ser det som en sirkel av svar, alt ut i fra hvor hun står.
Ta for eksempel i dag. Det er Valentinerdagen med mer. Og hun spør seg:

Er det noe fint med at det finnes slike dager?

Fra et ståsted er det så. Da er dette en dag hvor man kan gi hverandre små oppmerksomheter for å vise at man bryr seg det lille ekstra. Motargumentet er at slikt kan man jo vise hverandre hver dag, en trenger ikke en dato for å vise at man elsker.
Fra et fly kan Valentinerlandskapet se ut til å ha en god effekt på mennesker som allerede har en kjæreste, men for de som ikke har det, er det verre. Påminnelsene om at to må man være, er kontinuerlig og slitsom å høre på. Slik sier enslige venner det.
Perspektivt fra en ufo kan Den urolige moren bare gjette seg til, men hun tror at derfra ser denne og flere andre skikker veldig mystiske ut. Forestill deg hvordan 17.mai-toget må se ut derfra?

At handelstanden jubler er ingen hemmelighet, og mottageren av hjertekort og konfekt kjenner også på gleden selv om skikken er utenlandsk aldri så mye.
Er det flere sider ved det å innføre skikker som får fotfeste raskere enn et spennende rykte?

Fra en ny vinkel kan den ene i paret synes dette er en mulighet til å føle seg verdsatt på måter som Verden har sagt er akseptabel, feirer man så er man MED. På samme måte som man er MED om man følger moten. Et felles rop og en dyp enighet om at man vet hva som gjelder, dette vil man være med på. Den urolige moren mistenker at ikke alle tenker like mye over hvorvidt det virkelig er en forhøyelse av livskvaliteten eller ikke, alt dette som presenteres som viktig å være med på, men hun lar den ligge akkurat nå, i hjertets tegn.
Den andre parten i forholdet kan mene at dette med å vise kjærlighet på kommando er en uting som må bekjemps fordi det føles ydmykende at ens kjærlighet ikke er bra nok fordi den ikke kommer i konfektform.

Det er ikke så lett.
Og det er heller ikke lett når man er alene om å synes at man fortjener, og det kommer jo ingenting samme hvor mye man venter.
Selv har Den urolige moren vært heldig å få blomster av karfolket i Flokken, begge sto så vakre i døra med hvert sitt kort og hver sin bukett etter at de hadde priset sol og skiturens mangfoldige og påståtte gleder.

For de som ikke har vært så heldige har Den urolige moren tatt seg den pretensiøse frihet og tegnet hjerter om noen vil ha et.

Husk at noen er glad i akkurat deg hver eneste dag, hvert eneste år, i hele ditt liv.

Av og På

2010-02-13T14:13:00.001+01:00

Solen stråler igjen og Den urolige moren har nektet seg selv utpass nok en gang. Tragisk, men sant. Gutta i Flokken dro i bakken for å kjøre ski og de lurte på om hun ville være med. Hun svarte nei. Så full av gledesnekt, så full av offer fordi hun er så full av gledesnekt.
Det er til å få gåsehud av.

Stadig oftere kommer trangen til å flytte om på saker og ting i huset, hun vil bytte på energier, slippe fram noen som ligger i klem og åpne opp tette luftveier. Det hadde virkelig vært en lettelse. Typisk nok ser hun ikke løsningene, det føles som om hun har kjørt seg fast i noe som "skal være sånn". Det er nedbrytende. Det er det fordi hun vet at det er hos henne selv stoppknappen sitter. Hun skulle gjerne skrudd den av om hun fant den.

- Stoppknapp! Hvor er du?
- Jeg er der du leter til sist.
- Hva? Hvorfor det?
- Fordi du ikke vil finne meg.
- Jo, det vil jeg da! Å være så full av syt og jammer over alt som jeg er nå, det er i allefall ikke noe ålreit.
- Sikkert ikke, men du vil ikke finne meg. Om du finner meg må du nemlig ta ansvar for alt det du må gjøre for å få det bedre. Er du villig til det?
- Klart det.
- Vel, jeg er ikke sikker. Det er tradisjonelt mye lettere å sette seg ned å være a) sliten b) inkompetent c) alt som tenkes kan for å slippe unna. Angst, også.
- Nå blir jeg litt sint, Herr Stoppknapp! Jeg har ikke hatt angst fordi jeg ikke ville ta ansvar for meg selv?
- Å nei.

Den urolige moren må legge seg litt nedpå. Hun er svimmel og orker ikke tanken på å skrive et eneste ord til. Utmattelsen legger seg ned og ruller seg over henne og holder henne nede med tunge lodd på armer og bein. Det eneste hun vil er å sove og hvile til alt er over, hun vil våkne når alt det slitsomme er over og hun får sin velfortjente pokal for å holde ut.

- Stoppknapp? hvisker hun nesten uhørlig. Jeg orker ikke å reise meg fra alt sammen. Kan du ikke sende en engel eller noe annet fint til å hjelpe meg opp så jeg blir ferdig med reisen min på dette opprørte havet?
- Du kan nå være dramatisk du, Mi, men engler hjelper ingen om de ikke slippes til. Opp å stå, let etter meg om du virkelig vil.

Stoppknappen er rød. Ved siden av står hans venn Påknappen som er grønn som det første gresstrået. Grønt er fint. Grønn er hjerteenergien, naturen og sannheten. Grønt er ja og klar og kjør.
Er den fristende? Hun orker ikke et ord til om salat og supermat, ikke et ord til om alt som er bra for en når alt hun kjenner er ydmykelse og skam fordi hun ikke er som alle andre som tar dette på strak arm. De som har et valg er automatisk mistenkte i hennes sak.
Hun har ikke noe valg, hun må. Hun må og må og må og må og ååååååå.

Kanskje alt hun egentlig vil er å stikke nesa i jorda og ta sine skritt utenfor Jammerdalen, uten mulighet for å måtte si at: Jovisstfaen, jeg klarte det visst ikke denne gangen heller.

Hva heter det på Påknappsk?

Den som er naken i tjernet

2010-02-12T16:03:00.001+01:00

Alle kaster skygge og det er en vedtatt sannhet at det ikke er like trivelig og varmt å stå i andres skygge som i sin egen. Om det nå skulle være så galt at du ved en feiltagelse har havnet i feil skygge, finnes det råd:

Ta ansvar, vis hvem du er og vær stolt!
I korte og raske trekk.

Hva om du ikke har funnet rett plass for skikkelsen din, så skyggen din ikke helt vet hvor den skal plassere seg? Som om konturene ikke er tydelige nok, men innholdet er?

Da kan det hende at et litt pjuskete og smalskuldret vesen går omkring og leter etter et sted og bo og den vet at den må stå opp i mot selveste Rolleforventningen. For det er en sterkas, der er en som vet å føre seg! Den har tomlene i et godt grep under bukseselene og forteller alle at her er en som har vaska seg!
Det er lenge siden de tomlene holdt i et fulgeegg. Pjusken lever i skyggen av seg selv og har overlatt scenen til Detteharjeglærtergreit-rolleforventningen.

La oss for enkelthets skyld si at det er Den urolige moren det handler om, at det er hun som har denne lille pjuskefulgleungen under brystet og som gjerne vil slå et slag for alle andre små fugler der ute som bor i alt fra store sterke kasser til mindre utadvendte og gjerne også helt vanlige lettpustede bryst som gjør så godt de kan.
Hun vet ikke om det gjelder mange eller kun få, men for hennes egen skyld tenker hun at den stakkaren som holder oppe en skjult finger i stedet for hele den veivende hånda, også skulle ha sagt noe. Det er noe som skal sies derfra, selv om det bare er et pip. Pip er også en mening. Stillhet er en mening. Tomler og andre roller er en mening.
Den urolige moren vrir og svir seg litt i egne selverkjennelser og hjertet hennes står litt over i skrekken over å se at keiseren faktisk ikke har klær.
Hva da keiseren ikke har klær? Han har klær! Det er bare det at du ikke ser dem.

Eh.

Bak alle meningene, som muligens er store og muligens sier blablabla fordi de er på oppdrag fra indre påkledere som gjerne vil være medlem av Verdensflokken, der bor det en naken og enkel sjel med lys i lua og en vennlig hånd. Hun tror på det. Hun tror på at det er utgangspunket selv om hun aldri før har sett det. Bare kjent det.
Det er en vennlig hånd, et lite blikk som sier at skyggene er en del av deg, selv om de ikke finnes uten lyset.

Om dette er hennes naivitet og hennes filosofi, så lar hun den få bo. Hun vil ikke ta livet av en naken sjel som ikke kjenner på offerrolle og svartsyke. Hun bor også der. Det er den hun vil ha tak i. Få fram, spørre hva den vil si bak der med sin gjemte finger i lufta.

Jeg ser deg! Kom fram fra skyggen, du lille. Er det du som er naken i tjernet?

Sin egen bestevenn?

2010-02-11T10:55:00.002+01:00

Den urolige moren er litt matt om dagen. Hun regner med at hun seiler på etterdønningene etter en tøff tid og arbeider jevnlig med at det er greit.
Det er rart det der. Hun som liksom er sin egen gallionsfigur trenger, gjerne skriftelig, tillatelse fra en eller annen for å ha lov til å være sliten.
Sliten er det jo lov å være, bevares. Men å agere på det, det er det som er så forbudt.
Det er på mystisk vis litt ære i det å være sliten og halvgal av savn etter ro og fred. Man skal skjøtte sitt arbeide og kun klage i små doser så man ikke irriterer hverken nabo eller familien, og i alle fall ikke Noen. Denne Noen har en makt som konge og fedreland kan misunne.

Etter lang tids hardkjør skal man få en plage eller to som bevis på at man aldri gir seg, og til slutt kan man finne senga. Ikke fordi man endelig tar vare på seg selv, men fordi man segner om etter et oppofrende liv. Kanskje er det bare overkroppen som treffer på madrassen i fallet, helt uomtvistelig er det uansett at siklet renner utenfor og en sko fremdeles befinner seg på foten. Der ligger et skikkelig arbeidsmenneske!
At ukeblader og Noen også mener at det er riktig å ta vare på seg selv, at hvilen må forekomme, er et utrolig paradoks. Når da? Jo, mellom alle de andre øktene, det er det som er det riktige. For ingen skal ha så god tid at de kan si at de har tid til egenpleie og selvrespekt når det måtte være.

- Når vi De ha timen?
- Når som helst. Når som helst vil jeg styrke min kropp og min sjel for å ha overskudd til meg selv, mine barn, miljøvernet og til å gjøre verden litt bedre. Da blir jeg ikke så fort sint, ikke så fort et offer for omstendighetene og jeg vet når jeg skal gi meg. I omsorgen for meg selv ligger veien til gleden, kreativiteten og den ekte latteren.

Gjesper du nå er det fryktelig synd, synes Den urolige moren.

Hun er åpen for at verden der ute ikke bare er slik, men det er det hun ser om hun gløtter på døra:
Det kakles og løpes, det utveksles erfaringer som ingen hører på og ettertanke er et fint begrep gitt. Søndag tar vi og kler på oss Ettertanken, skal vi si mellom kl. 12 og 13?

Den urolige moren vet at hjulene skal gå rundt, hun vet at alle trenger et arbeide m/ dertilhørende verdifølelse på kjøpet og hun vet at pengene i lønningsposen er noe de lever av, altså de som bokstavelig talt holder liv i disse kroppene som det skal hviles i.
Men hun liker å sitere Mumlejenta når hun ikke skjønner så mye:

- Hva skjer med alt stresset a?

Hun vet ikke. Hun vet ikke hvor og når det ble viktigere å vise sin styrke i utholdenhet enn sin styrke i respekten for seg selv og den bakken man står på. Den bakken som suser rundt i verdensrommet i uante mange kilometer i timen og bare er. Vi levende vesener oppå den er ikke mer enn jorda selv, men av en eller annen grunn finner vi mening i at vi er nettopp det.
Hun gjør det selv. Klart det. Hun kan jo tenke. Ikke at hun tenker så langt alltid, det mistenkes innimellom at hun tenker seg litt dum. Hadde hun ikke tenkt hadde hun kanskje ikke vært så opptatt av hva andre mente om hennes utmattelse de siste 12-13 årene. Eller kanskje mer. Tenke eller ikke tenke, hva med å kjenne? Det sitter i magen om det er riktig eller feil, sa en venn i høst.

Vel, spørsmålet i dag bør vel være av den positive og milde sorten siden hun ga seg selv og andre litt fart på huska i dagens blogg. Men nei, hun spør i samme åndedrag, med høyt hevet pekefinger:

Hva har du gjort for å øke toleransen overfor deg selv og din egen kapasitet i det siste? Og med det spørsmålet, som kanskje er mest til slike som henne selv som ikke er flinke til å kjenne etter hva hvile er, tar hun med seg sin indre lille pram og ligger litt i den mens hun ser på været og lover seg å bli sin egen beste venn.

Omskifte

2010-02-10T18:58:00.000+01:00

For en dag! Ned, opp, nedover igjen som i fritt fall uten fallskjerm, opp igjen. Hoppende opp. Alt pga fire boller og en valp. Cirka.

At Den urolige moren er en smule ustabil er vel ingen hemmelighet. Hun er det. Det er en liten mulighet for at alle andre er det også, bare at de skjuler det bedre enn henne, men hun tror ikke det. Hun ser mye på folk og de kler ikke om personligheten sin som Supermann eller Superjenta i telefonkiosken. Det går jo veldig fort. Det er ikke brått sikkert andre ser det på henne heller, så så veldig bråkjekk skal hun ikke være på akkurat dette punktet.

Svisj! Nede med hodet hos Hades og lukter på Dødsvannet. Svisj! Boller er godt. Svisj! Æsj, så ekkelt å spise 4 boller, er hun egentlig en gris i forkledning? Svisj! Se, den valpen a! Er det mulig å være så søt? Og hvordan håndterer man en sånn liten?
Hun er vant med Boppen til Øster og Nuni som kun passer inni en buss og river hele selskapet i gulvet om han skulle slumpe til å vise sin glede over noe. Som han gjør støtt, tantes lille barn. Han er søt. Men en Bopp nytter det ikke å ha siden han spiser Blindemenn til frokost og det er det ingen som vil. Særlig ikke Blindemann. En liten og søt valp som ikke spiser annet enn fra skålen derimot, det hadde blitt bra.

Hun hadde nesten Den ekte, snille, kjekke, tøffe, flinke, gode mannen sin, som hun har laget middag til i veldig mange år nå, på kroken i sta. Da slapp hun en liten tåre igjen og hvisket nesten uhørlig at det hadde vært fint å ha noe å holde rundt når hun satt i buret sitt, som hun kunne kalle livet sitt på småtraurige dager.
Det var jo nok en småtraurig dag i dag. Hun ønsket seg en bjørn og en røyskatt, også. Og en sel.
Hun var villig til å se at det ikke var like mulig og gjennomførbart, enda hun hadde ei venninne som gjerne tok bjørnen til å sove på om den ble for stor å ha i huset, så hun syntes selv at ønsket om en liten valp egentlig ikke var rare greiene.

Den lille hvite firkanten kalt fornuft, som også fortalte henne dumme ting som for eksempel at det var vanskelig nok å ta ansvar for Sverd, bråkte i ørene hennes. Hun orket ikke høre om det. For nå ville hun noe annet. Hun ville sove. Eller kanskje lese et ukeblad. Eller skrive litt om en valp. Som en liten ekstra bønn som Den ekte mannen ville kalle for urent trav i morgen.
Hun TROR det vil gå over. Tror. Om hun fremdeles snakker om valp over helga er det fare på ferde.

Har du en helt utrolig gavmild og flott mann som elsker å skjemme deg bort siden han alltid får middag (nesten) og alltid har rene klær (nesten) og i hvertfall alltid har en blid og (nesten) stabil kone uten plett og lyte? (Nesten)

17.mai i februar

2010-02-09T20:47:00.001+01:00

Det snør og det snør. Det er fremdeles bare tidlig i februar og Den urolige moren må forvente mye snø fra oven enda før hvitveisen springer ut overalt så hun kan plukke og sette de i kjøkkenglass ved siden av strykebrettet som hun tar fram nesten bare en gang i året på grunn av det ene flagget hun insisterer på skal fram på 17.mai. Det er ikke så viktig å bære det, det skal bare strykes. Det er sikkert enda en etterlevning fra den gang hun så sin egen mor stå å stryke flagg på kvelden den 16.mai. Da hang de nysydde penklærne fulle av forventning om en lang morgendag på veggen i spisestua. Hun husker de rosa buksedressene med sorte store glidlåser. Øster og hun var de fineste småjentene, det sørget en syflink mamma for.

Den urolige moren liker 17.mai. Hun liker småsnakket på tv om byskolene som går og går og aldri kommer til døra. Hun vet. Hun har gått der selv i både striregn og i godvær. Hun kan opplyse om at det var veldig lenge å stå stille føre det var lov å gå i takt oppover Karl Johan, så lenge at pappaen hennes syntes det var ille med all ventingen og tørket en regndråpe av nesen hennes mens han forsøkte å holde stemningen oppe. Det er et godt minne. Hun gledet seg begge gangene til å hilse på kongen. Han var snill, hun var overbevist om det. Han smilte jo så hyggelig fra utedoenveggen på hytta så han var en god gammel bekjent.

Mamma var alltid så pen og pappa var ekstra glad på grunnlovsdagen. Den lille urolige moren hadde bøtter med høytid over at landet hennes hadde bursdag og slikt kan hun føle på enda. Heldigvis. Akkurat det at Norge har bursdag eller ei er ikke det første hun tenker på lenger. Nå er det mer tradisjonen, lydene, bløtkaka og følelsen som minner om ei lita is og pølsespisende jente som koste seg med hele ansiktet og tittet seg rundt med store øyne på at rektor, selveste rektor, var med på ettermiddagsarrangementet og tapte i eggeløp.

Kanskje hun skulle arrangere et lite eggeløp i sin egen stue snart, sånn for å få opp stemningen og glemme det faktum at det er noe tid igjen til alt det fine kommer. Dessuten er det noe som heter at man skal glede seg der man er og ikke alltid vente på det gode. Blindemann kommer hvertfall til å like det! Ingen er så glad i knuste egg som han. Ikke hennes egg da, de skal komme hele i mål. Hun skal nemlig vinne hele sulamitten, og det er fint siden hun her og nå bestemmer at det skal være bløtkake i 1.pris.

Har du lurt på å ha et aldri så lite sekkeløp eller lignende framover?

Oioioi, igjen.

2010-02-08T21:41:00.003+01:00

Oioioi! Det er så fælt og vondt og fælt og vondt og...ja!

Den urolige moren har senebetennelse og en annen pyton infeksjon og unevnelige ting og mye, mye mer. Stakkars henne. I tillegg ønsker hun seg en valp. En søt og fin valp som skal være kjempeglad i henne og som skal underholde og være søt på kommando.
Det er mer.
Hun vil at forskerne endelig skal ha funnet ut at sjokolade er sunt og nødvendig. I tillegg til alle andre plager hun har vil det snart fortelles henne at underskuddet i Nammenamsenteret har blitt så prekært at hun trenger en instant kur for å fylle opp alle tomme sukkerlommer.
Svigermors sjokoladekake er hun faktisk helt sikker på at hun trenger nå. Den innholder glede og hurrarop hver gang den treffes på i kjøleskapet og glede er sunt.
Det er mulig at Den urolige moren har kommet på en revolusjonær tanke her, hun gir den villig vekk til alle som vil lese om den store nyhet: Sjokoladekakeglede er sunt!

Det er mange ting hun kommer på som er skikkelig grusomt i dag, ting som trenger lindring i en armekrok for å bli bedre. For eksempel er det ingen som har ryddet opp etter middag og det liker ikke Den urolige moren. Fysjamei. Blindemann er ikke noe morsom, han skal bare sove og Den ekte mannen og Hoppegutt er på en mindre skitur. Heldigvis er de ikke så lenge borte, for nå kribler det i hele kosekinnet hennes. Hun er en stor Miiip som trenger sympati med store bokstaver.

Og det får hun snart. Da kommer hun til å klage og henge rundt halsen til sin kjære så fort han har kledd av seg skiene og alt hva han har pakket på seg. Den urolige moren vil kanskje simulere en liten tåre for at alle skal skjønne alvoret, hun kommer til å peke på den stygge skitne oppvasken som heller ikke denne gangen gikk inn i maskinen av seg selv og til slutt kommer hun til å snakke om den valpen hun så inderlig ønsker seg. Øynene skal være store og passe triste og små ynk over den håpløse armen vil unnslippe hennes bevrende lepper.
Da vil han smelte. Smelte og stryke henne over håret og si at den valpen aldri kommer på tale. Buuu huuu huuuu! Det vil nok en gang bli et hardt slag og ta, hennes smerter vil tilta og Mumlis vil nesten begynne å synes synd på sin hardt prøvede mor. Nesten.
Hoppegutt vil helt sikkert si noe kjedelig og fornuftig om at de faktisk har både dyr og barn nok her i huset som hun kan ta vare på, men Den ekte mannen er lurere og har levd lenger med vrange kvinnfolk så han smiler og sier at nå skal de se en film og kanskje hun vil ha en kopp kakao?
Og det vil hun. Så ser de film mens ungene tusler i seng og Den urolige moren deres klarer såvidt å ønske godnatt i all sin elendighet. Heldigvis orker hun i alle kjedelig partier av filmen, å snakke om vondtene sine.
Noen ganger i vonde og traumatiske øyeblikk får hun plutselig for seg at sin kjære gjennom mange år muligens har skrudd seg selv på bypass og ikke hører helt etter når hun snakker om viktige ting midt i filmer. Det kan jo skje at han ikke er kjempeinteressert, slik som hun gjerne vil at han skal være.
Men hun slår det fra seg. Det ville være en stein til alle byrdene i dag, klart han er opptatt av at det er rart i den ene tåa! Og hun er sikker på at han ønsker seg den valpen selv også, men ikke vil såre Blindemann med å være enig med henne. Snille mannen hennes.

Hender det at du er en Miip?

Ut på tur

2010-02-07T21:30:00.001+01:00

Solen skinte så sterkt, så gult, så inviterende i dag. Den urolige moren kjente at det var lenge siden sist hun har følt seg så velkommen i et vær, så hun tok på støvlene og jakka og hilste høytidelig på en sol hun ikke har sett maken til på lange tider.

Hvor ferden skulle gå var ikke så nøye, det eneste hun visste var at hun skulle gå sakte og i takt med seg selv. Hun gikk forbi mange forskjellige hus. Fine hus, store hus, mindre hus og snille hus. Hun hadde begynt å kjenne igjen noen av dem og i noen bodde det mennesker hun visste hvem var.

Tankene gikk til vanskelige utfordringer og måter å få løst opp i disse på ved å skaffe seg andre perspektiver enn hun fikk hjemme i sofaen. Det var godt å kjenne på sola og samtidig føle at det løste seg litt i skulderne mens hun gikk. Enkelte ganger kan godt og vondt gå hånd i hånd.

Da turen nærmet seg slutten møtte hun en hun kjente fra før og de slo av en prat. Den urolige moren hadde lenge mistenkt at dette var en heks. En snill og klok hekserinne med hjertet i brystet og vettet i pannen. Ei som snakker med flere ting enn ordene.
Den urolige moren fikk høre om en stille og vakker kjærlighetshistorie og om en grandios og evigvarende en. Begge var lærerike og Den urolige moren måtte tørke både en liten lattertåre og en innvendig en fordi det var gjenkjennelse i hennes egne ting som hun tenkte på.
Den snille heksen fortalte om hvordan hun selv hadde håndtert akkurat de utfordringene som Den urolige moren selv gikk og grublet på, og de blåe øynene fortalte henne at hun sa mer enn hun sa. Den urolige moren hørte det og synes veiheksa var mild og klok. Hun hørte og forsto at livet er ingen dans på roser for noen og at det faktisk er svært normalt. Det var godt. Mer enn godt. Det var også befriende og en raus gave å komme med til ei som vandret på en hvit vei.

Flere ganger i løpet av samtalen sendte hun en takk til universet, til altet og til disse små underfundige gledene som syntes finne henne om hun slapp de til. Her sto det ei og viste vei gjennom rotete snirkelganger i hjemmeblinde rom og det var akkurat så fint og passe langt som Den urolige moren fikk til.

Samtalen var over. De hilste hverandre på gjensyn og gikk hvert til sitt.

Da surkålen kokte over og skinkesteika til Den ekte mannen var nesten ferdig fortalte hun om møtet hun hadde ute i sola på dagen i dag. Hennes livspartner hørte på og sa seg skjønt enig i at dette var nok et bevis på at livet framover her på det nye stedet ville bli godt.
Den urolige moren er ikke så flink til å være trygg med andre mennesker, men i dag fikk hun en fin stund i sola. Og hun ble litt roligere på sine egne ting.

Er du så heldig at du traff på en glede i sola i dag?

Blindemann er rar

2010-02-06T15:34:00.006+01:00

Flokken har en liten raring hengende på beinet sammen hvor de går for tiden.
På badet vil han være med, og det er litt oppsiktsvekkende siden det lett kan være vått på gulvet etter alle dusjene som har foregått der. Denne karen som egentlig hater vann, han bryr seg ikke lenger. Han skal være med, holde oversikt og gni våte legger når han finner det passende.
Han skal være med på soverommet og inspisere putene og snakke litt om dobbeldynas fortreffeligheter og er dørene til klesskapet oppe tar han gjerne en tur inn der også. Om noen er i rommet da, det er en forutsetning.

At det er godt selskap i en herre når man driver med mat på kjøkkenet er ingen hemmelighet, men nå for tiden er han helt vill. Han kan gå fra dyp søvn til klagesang på få sekunder, og det er nesten nye rekorder hver uke.
Stakkaren må dessuten dele skål med damene i huset og det er så ille at det må på agendaen daglig. Flokken er nødt for å strø litt ny mat på toppen av det ekle påsiklete tørrforet så han kan knekke nakken på sine egne ferske og tørre små kylling og smultringformede matpakker. Dette med jentesikkel er under hans verdighet, og han ber Flokken snart ta affære å gi han en helt egen skål.
De har gjort det. Flere ganger har han fått en egen blå keramikkskål med bilde av en lystig katt i bunnen. Han spiser jo av den. Det er bare det at han spiser av jentens også. Han står klar når han hører lokket skli av matboksen og hiver seg fram, river vekk alle i sin vei og spiser av begge skålene på en gang. Det er litt av et syn. Jentene synes at han er teit. De rister på hodet og lar han holde på.
De har forsøkt å sette skåla lenger unna, men det gir han bare så mye slit i å løpe mellom og passe på at ingen annen får siklet på maten føre han, så det har de sluttet med. Det er bare å innse at misfornøyde mjau hører med i lydbildet til kjøkkenet, som lyden av klokka på veggen eller duret fra oppvaskmaskinen.

Han er forresten også med på vaskerommet, der snakker han om at det hadde vært fint å gå ut om han hadde giddet. Lange passiarer i følge med klospissing på kleskurvene er Den urolige moren vant til.
Hun har også lært seg noe i det siste.
Det er å ikke si noe når han snakker om ute som om det var en selvfølge for han å ville det, jobben hennes er å åpne døra litt som ved et uhell og se en annen vei mens han ser ut og håper det ikke er en slem brande der ute som liker å banke opp Blindemanner. De har skjønt det nå. Der ute er en mobber, en slemming og en uten empati for en liten redd prins.
Det blir jo bare verre av å snakke om det. Må man ut, så må man. Etter at Flokken forsto dette og holder døra åpen til han er ferdig, det må jo luftes av og til, har han strødd sin kjærlighet og pratsomhet ut til de alle til den store gullmedaljen. Det er så mye som skal sies, så mye som de må vite og det er så mange ugnidde legger.

Det er greit det, Blindemann. Det er greit at du trenger litt hjelp, du er jo blind. Det er ikke alle som er snille selv om de ser at du ligger nede, det er ikke alle som er flinke til å hjelpe til der det trenges. Og det er jo ikke alltid vi flinke til selv heller. Tenk på når du skal ha all maten selv og ikke vil dele før du har fått ditt. Kanskje Den store slemme synes at du har kommet oppi hans fat, på en måte?
Vi får holde sammen og ta vare på hverandre så godt vi kan her hjemme. Som Den ekte mannen pleier å si:

- Verden er hard, men brutal.

Men det går nå alltids godt, og visst er det koselig å ha en aktiv Blindemann. Bråkmakeren utenfor får Mumlekatten ta seg av når hun blir frisk, hun er godt oppdratt av Mumlis og vet hvordan tullebukker skal håndteres.

Har du en tøffas som hjelper deg om du er liten og ikke ser verden så godt?

Tenketanken

2010-02-04T10:17:00.002+01:00

Den urolige moren har falt litt av lasset. Snøen lagde så stor brøytekant at hun ikke kom helt over, så nå ligger hun på ryggen i snøen og lager en tafatt engel mens hun ser ut i universet og undres på hva som er hennes plass og hvor brukermanualen i så fall er.

Hun er jo en Tenker. Og litt en Gjører. Hun tenker at siden hun tenker så mye så blir det sikkert litt verre å finne krysset på kartet der hun hører hjemme. Tankene gjør henne litt nærsynt, på en måte. De fleste som er Gjørere tenker jo ikke så ofte på slikt, virker det som. De gjør og der er plassen. Krysset er der de til enhver tid befinner seg.
Hun burde selvsagt bare bestemme seg for det samme og bare klippe tanken, Kutt! som i en film, men det er ikke så lett. Tankene har helt egne svømmetak og de brukes på en elegant og stoisk måte som ingen legger merke til og før en vet ordet av det sitter man med tenkehetta på hodet igjen. Som en krone og som en slags tornekrans.
Det ville være å gå for langt å sammenligne seg med herren fra Nasareth i en sådann stund. Hun synes nok at det er for lite sammenligning med han ellers, men akkurat en så stor forbannelse som den stakkars Jesus måtte oppleve med tornene tror ikke Den urolige moren at hun er utsatt for. Det ville være å surve. Man må vite når en skal dra tornekranskortet.

Det er lenge siden hun ga opp å lete etter svar i tenketanken sin. De kommer simpelten ikke til å dukke opp. Det som gjelder for henne er å utvide tanken, la hjernevirksomheten ekspandere som et mini-univers. Vel, man vet jo ikke helt hvor mini universet hennes egentlig er, men det er uansett en grei forklaring for henne selv.

I hennes mini-univers har hun reist forbi planeten Hvorfor-opplever-jeg-dette med den lille månen Tenk-om-alle-bare-kunne-være-snille og etter en rast har hun stille reist videre. Hun har sittet i en liten kapsel og knapt nok det, sett Jorda på avstand mens hun både litt og mye villfaren lette etter Den grønne planeten Trygg-og-god.

Hun finner den tidvis og hun jobber med å forsone seg med at hun er en del av det hele, der hun ligger i haugen sin. Hun reiser seg og ser på engelen som ligger igjen der hun selv lå for et øyeblikk siden.

- Ja, bare ligg du, engel. Ligg og bli snødd ned. Jeg trenger deg ikke til annet enn pen pynt og som gjenstand for min misunnelse. Du er fin, men jeg kommer aldri til å passe i dine sko. Eller vinger.

Den urolige moren tenkte litt til. Kanskje det var like greit å være seg selv på tokt i sitt mini-univers, med englene liggende litt hist og pist i stedet for å tro at man skulle bli en? Hun var altfor stor, altfor tullete, altfor....altfor hva da?
Og her blir det alltid sullballatull for Den urolige moren. Hun klarer ikke å bestemme seg for om det er fint eller dumt å være en engel i snøen eller om den kun skal få ligge der som et eksempel på forgjengelighet.

Dessuten kommer Blindemann til å vasse rett på, eller vandre litt rundt og gjøre det han må om han i det hele tatt våger seg ut. Hun bestemmer seg for å la snø være snø og går inn og koker seg en kopp kakao.

Men mini-universet er hun ikke ferdig med. Hun er tross alt en Tenker og hun må finne sin plass om hun må opp i Tenketanken sin ørti ganger til. Dessuten gir den jo litt utsikt, muligens også litt innsikt.

Har du en Tenketank?

En award!

2010-02-03T12:54:00.002+01:00

Denne bloggen har fått noe fint!

Gamlenabo Marte fra bloggen Familieliv, som skriver så koselig om familien og barna sine, har gitt Den urolige moren og Flokken en award som ble motatt med et stort smil og en indre flaggborg.
Den urolige moren blir jo fra seg av glede hver gang noen sier noe fint om skriveriene hennes, så nå limer hun inn awarden med stolthet! I tillegg til awarden har hun fått i oppdrag å skrive 7 ting om seg selv før hun sender den videre.

Hun har tenkt litt på det og ikke kommet på noe, derfor hopper hun i det og håper på det beste:

1. I valget mellom indrefilet og kjøttkaker, hadde det blitt kjøttkaker.
2. Hun synes sjokoladeis er best. Eller krokan. Eller solbær. En av de.
3. Hun liker ritualet med kaffen bedre enn smaken.
4. Hun skal reise med tog til Bergen så fort Den ekte mannen sier at de skal det. Det sier han snart, og hun gruer seg nesten ikke i det hele tatt.
5. Hun skjønner seg ikke på muntlige veiforklaringer. Folk kan like gjerne si blablabla, det gir like mye.
6. På nest siste uttalelse vil hun si at hun synes det er utrolig mange rare og fine mennesker der ute <3
7. Og tilslutt vil Den urolige moren fortelle at hun har skikkelige dyre og råflotte briller som hun brifer med så ofte hun kan.

Se så!

Denne awarden skal nå gis videre og det er med glede og letthet hun sender den videre til Kari med alle dyra og kattene som lager engler i sneen. Det er en nydelig blogg med koselig håndarbeid, litt alvor og utallige muligheter til å iiiiiiiii'e over hva hun har fått til å fange med sitt kamera.

Så tusen takk igjen, snille Marte!
Og vær så god, Kari :-)

Venting

2010-02-01T17:13:00.001+01:00

Det er ventetid og Den urolige moren undrer seg litt over hvor mye tid i sitt liv hun har brukt på å vente. Det kan ikke ha vært få timer, dager og måneder. Sikkert også år. Hun ventet mye på jul og bursdager da hun var liten, for eksempel. Og ventet i pinefulle dager da timekortet fra tannlegen dumpet ned i postkassen. Hun ventet på middag, særlig om det var spagetti, og på at venninnen skulle bli ferdig med lekser.
Så begynte ventingen på å bli tenåring og konfirmant og deretter var det en evinnelig venting på å bli 18 år.

Når hun tenker på det har hun ventet på et eller annet alltid. Særlig når hun hadde sine sommerfugler i magen, som senere ble forvandlet til to merkverdige og herlige barn. Da ventet hun skikkelig.

Hun venter i dag også. På at flyet fra Italia skal lande. Den ekte mannen skal komme tilbake til hjemmet sitt og hun venter på å få se han, lukte han og le med han. Han har kortet ned ventetiden med å gjøre mobilen hennes rødmende rød med skrevne ord som kun kan hviskes. Det er fint. Mer enn fint.

Så rart det er at man kan ha så mange hjerter sammen etter så lang tid? Den urolige moren har fått med seg at ikke alle er like heldige og at livet kommer i alle nyanser. Hun har førstehåndskjennskap faktisk. Som de fleste andre. Hun fyller noe av ventetiden med takknemlighet og middagslaging. Livet har virkelig alle nyanser, ja.

Hun skulle forresten ha ventet lenge i den køen der de solgte frys-knapper. Da skulle hun ha fryst tiden nå, eller etter flyet har landet da.
Særlig skulle de dagene hvor hvitveisen er så ivrig at man ikke ser bakken for små hvite vidundere fått lov til å hilse på fryseknappen litt og blitt lengre. Det er noe å vente på det.
Venting er slett ikke bare dumt, nei.

Har du noe fint å vente på?

Morgenreveljen

2010-01-31T22:50:00.002+01:00

Hva slags lyd Den urolige moren våknet av i dag skal ikke forsøkes og beskrives, men at Mumlis sin katt ikke skal få oksekjøtt med pepper på noen gang igjen, er helt sikkert. Maken til trudelutt!
Først trodde hun at det var Hoppegutt som lekte med en nesten-tom ketshupflaske, det var rett før hun ropte ut at dette ikke var noen tid på døgnet å koke seg pølser på, men innen ulydene var over skjønte hun at den slags flaskelyder ikke var så sammenhengende som denne.

Stillheten etter morgenreveljen var til å ta og føle på og til slutt klarte hun ikke lenger.

- Eh...unger? Var det.......driver du med ketshupen, Hoppegutt?
- Nei, det var ikke meg!

Den urolige moren kjente fniset bygge seg opp.

- Eh....Mumlis....?
- Nei, det var ikke meg, men noen fikk biffkjøtt med pepper på i går og det var ikke så lurt!

Hahahaha! Den urolige moren lo og lo. Hvordan kunne det komme så mye lyd ut av en liten katt? Hun ble litt fortvila for at ingen hadde tatt opp lyden så hun kunne få brukt den som alarm hver eneste morgen, for maken til artig start på dagen hadde hun ikke hørt om siden Flokken ga bort en vekkeklokke med hyl og skrik på for noen år siden.

Resten av dagen gikk med til å snakke om det hele og fnise sammen med ungdommene. Det gikk også en short message service til utlandet om insidenten og det ble latter i Italia også.

Det er vel ikke meningen at katter skal få peppermat og at morgener skal starte på denne måten, men jajamenssann så moro det var.

Har du blitt vekket av noe utrolig uventet og morsomt?

Diktet

2010-01-30T18:55:00.001+01:00

Det er god fyr på peisen og lysene er tent. Den urolige moren er rolig. Hun trodde ikke det ville sies noen gang, men hun er det. For et liten stund. Eller for en lenger. Lista må ligge akkurat så lavt at hun kan åle seg over den.

I dag har et dikt hun leste som 18-åring løpt og spasert gjennom hodet hennes. Hastigheten har variert for hver gang det kom på besøk og hun finner fremdeles mening i det, nå som den gang. Diktet forandret hennes liv, det forandret hennes innstilling og målene fikk andre valører.
Kanskje det kan si noe til flere enn henne? Her er det:

DU SKAL VÆRE TRO

Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?
Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!

Diktet er tenkt ut og skrevet av Andre Bjerke.

Har du møtt på ord som forandret noe i deg?

Et Hippla! til Den urolige moren og ørkenvennen

2010-01-29T15:47:00.000+01:00

Fredag igjen. Og hopp og sprett og fallerallera!

Nå er selv reklamene på tv hyggelige å se på. Det er litt av et tegn. Hva det helt betyr er ikke Den urolige moren sikker på, men noe er det.
I dag har hun har vært flink til å måke snø og hatt ei god venninne på besøk. Kaffetrakteren var rødglødende og som vanlig var det kjempetrivelig å skravle og le. Og felle en tåre over hvor godt det er med Vemod. Vennen Vemod.
I akseptet over alt som ikke ble som drømmen krevde i en alder av kanskje 8 år, bor en deilig ro. Det er greit det. Det er greit at hun og venninnen ikke bor i slott med spir og at de ikke har lange fletter til å kaste utfor balkongkanten til drømmeprinsen. De har hver sin drømmeprins uansett. Og hvert sitt slott også, for den saks skyld.
De har mer også. De har fått gaven over å se seg selv som to tørstende i en het ørken. Det er virkelig noe. De ser at de sleper seg framover på bare knokene med bena slepende etter seg, de ser at vannet er midlertidig utenfor rekkevidde og at de er svært usexige i den stillingen. De ler høyt av egne offerroller og ler høyt av hvor slanke og spreke ben de skal ha når de elegant skal bykse over alle haugene med sand i den dumme ørkenen de selv har satt seg i. Men først må de gi seg selv vann til å gro i.
Og hvordan gjør man det?

De har tullet med å sende ungene på feriekoloni og seg selv på spa. Hver måned. De har bestemt seg for at det muligens er for lite vin og for mye sofasitting. Og at de lever bare en gang så vidt de vet. Thelma og Louise har fått konkurrenter.
Vel, de skal ikke stikke av noe sted, men de vet at energibomber trenges på hvite vinterdager med gjøremålene skrikende langt oppetter ørene. Den urolige moren vet hva hun vil i hvertfall.
Hun skal lese! Hun skal snuse på appelsiner og tilbringe mer tid med Aksept og Vemod. Kanskje hun inviterer flere med også. Gjestelisten er lang og det trenges om man skal komme seg ut av en ørken med sand av hverdager.

Hun har hørt at det enkleste ofte er det beste, så hun starter i dag med å bestemme seg for en bok og med å lete fram vinopptrekkeren.
Det kommer tross alt gjester allerede i kveld. Tjo-bing!

Har du også noen du kan dele kaffe og kjøkkenbordstid med? Håper det.
God helg!

Litt i det blå

2010-01-28T21:42:00.001+01:00

Dette er en svevedag. Den urolige moren svever fordi det er nye tider, fordi hun har med seg så mye verdifullt fra gamle tider, fordi hun er sammen med Den ekte mannen opp i flyet hans og svever litt sammen med han selv om beina og kroppen hennes er trygt på bakken. Heldigvis.
Hun svever også fordi Hoppegutt var så fin da han dro på ball og for at de lo hele veien fram dit av at han muligens hadde en fisk i den ene skoen. Ikke Sverd da, de forsikret seg om at han var i den skitne bollen sin før de dro, men en slags fisk måtte det være som lå nede i der og tok opp plass. De var helt sikre. For det er litt rart at en sko plutselig bare blir for liten mens den andre passer fremdeles?

Den urolige moren svever også fordi Mumlejenta har fått så fint rom og fordi alt alltid ordner seg til det beste. Et lite svalestupsvev ekstra for akkurat det. Mammas lille Mumlis er så søt der hun vandrer omkring i sin dagspysj eller hva de nå skal kalle teletubbyplagget som passer perfekt til godjenta. Lilla og mykt omgir hun seg med katter og kreativitet, nesten som en liten miniheks. Det er så fint.

Det er mer å sveve for også. Snart er det helg og snart er det venninnebesøk og vin og nattevåk og moro for voksne jenter. Sånt har hun ikke gjort på lenge og da er det på tide.

At ting svever i det blå er bare fint. Det er spennende og det er helt sikkert sunt. Det finnes nok skikkelser eller tidsskrifter som er enige i det.
I dag har hun et forsont øyeblikk med all sin myehet og kan gå med på at det kan være sunt også, til sine tider.

Hun skal sveve seg inn på kjøkkenet og rydde litt der før hun henter hjem de i Flokken som fremdeles befinner seg i samme land.
Til kvelds blir det kakao og historier fra et ball.

Synes du det er en fin ting å kunne sveve i det blå av og til?

Hjertesmerteundringsbertevondansjosoggrønnsaksterte

2010-01-27T13:57:00.000+01:00

Alle disse kontrastene. Blæh!

Yin og yang. Liv og død. Sint og glad. Smart og dum. Sitte i sofaen og løpe energisk rundt i naturen. Åååååå!
Det er hardt å leve i ytterpunktene. Hvorfor får hun ikke øye på mellomtingene? De ligger der som mørk materie, man vet det finnes bare fordi det ligger mellom noe man vet finnes. Grr! Den urolige moren vil se det! Gjøre det håndfast og tydelig som en pepperkakeform eller et cruiseskip.

Sånn passe, er det noe som heter. En liten filosof fortalte henne om det en gang da han var 7 år og ville ikke være for mye av noe.

- Passe! gjallet det gjennom huset.

Den urolige moren skjønte at det var noe hun ikke visste hva var. Men interessant var det, dette ordet Passe. Hun brukte tid på å forstå det.
Det skal skytes inn her at hun vet hva ordet inneholder, som eksempel vil hun nevne at hun har passe med mel i pizzadeigen, passe med vann på kluten og passe med kaffe i filteret i trakteren. Passe går bra så lenge det følger med måleskje eller at hun kan føle det med hendene. Det er noe å tenke over.

Nå har det gått adskillig med tid siden den gang ordet ble introduert for henne, hvertfall med tanke på hvor mange timer og tanker det er gått med til studier på Passe-feltet.
Det nytter ikke, hun vrir seg i smerte og har rastløse legger over en lav sko. Hun er ikke passe, hun er mye! Og hun er lite.
Hun skjerper seg og holder inne, hun skriker i puta og smiler behersket når hun ser opp fra den igjen. For en scene! Hahaha, hun må le.

- Gi meg en peanøtt med superkrefter så det blir lettere å slippe på alle mine ytterpunkter! Pokkern tute meg langt inn i granskauen med lyn på toppen!

Det som er litt kjedelig, ja la oss for all del nevne kontrasten, er at hun ofte ligger igjen som en våt vaffel og ikke vet om hun skal tørre gå ut døra om hun har tatt ut noen av spilloppene sine.
Det Den urolige moren har lært (og erfart) om saken er....trommevirvel.... å ligge som en våt klut eller vaffel og gremmes over at sitt alter ego har vært på ferde med mens hun selv var i blomsterenga og lekte oksen Ferdinand, er kjedelige, dumme, triste, energistoppende greier. Det er ingen vits i å gruble, folk er rare i hver sin sofa uansett.

Den ekte mannen sier at han skal mure en forskaling rundt henne så hun står. Godt. Det trenges.

-Du! Den urolige moren! Er du gal eller?

Nei. Hun er ikke det. Men disse filterne folk liksom er utstyrt med kom visst ikke i samme fasong som hun ser andre har. Tilsynelatende i allefall. Det kan jo hende at flere enn henne skriker i puta og rister i leggene over innestengte ønsker og lyster som ikke finner en vei?

Kanskje du vet litt, bittelitemikrolitt om det?

Den stygge dagen

2010-01-26T13:51:00.006+01:00

I går ble det en rar ettermiddag og kveld. Den startet jo grønn og fin med sommerfugler og vårlengt, men endte ikke fullt så poetisk.
Den urolige moren hadde vært med Hoppegutt til hårklippingssenteret og hadde ant fred og ingen fare der de satt og snakket om dette og hint i bilen. Vel framme spaserte de inn til frisøren og mens hun ventet på at sitt vakre avkom skulle bli ferdig gjorde hun det man gjør på et slikt sted. Hun så seg selvopptatt i speilen. Ikke helt uvanlig, det tør hun påstå siden det er ufattelig mange speiler der.
Det var ikke det at hun fløy og tittet inn i slike innretninger til stadighet, kanskje hun til og med så mindre i dem enn andre. Men det er ikke poenget. Selv om det kanskje skulle vært det.
For der inne, i det blanke og reflekterende speilet fant hun seg selv så uomtvistelig stygg! Det var ingen annen måte å si det på. Utenpå og inni. Overalt var hun kjempestygg. Fytterakkern.

Det skjer jo i mange av venninnene hennes sitt liv også, de har dager de føler seg litt under mitt på treet. Hun visste hva det var for dager, dager da håret var flatt og munnen svømte rundt i ansiktet. Eller posene hang som tang og tare under øynene. Men dette var verre.

Hun unnlot mer blikkontakt med seg selv, smilte som om verden fremdeles hang sammen og så dro de hjem.

Utover kvelden tok hun små stikkprøver. Var hun fremdeles helt heslig? Javisst var hun det! Det begynte nesten å bli interessant.
Så tok giften over sinnet hennes. Plutselig var hun Sharon Osbourne som ikke hadde som mening å fortelle og avdramatisere det å være litt i ubalanse (mye da, ok), men heller hylte i vilden sky om at her er jeg og tramp tramp!
Tilslutt, når hun var helt sikker på at verden ville le av henne for hennes dumheter og påfunn og kinnene også var blitt til tang og tare måtte hun si noe til Den ekte mannen.

- Er det sant, ba hun, er det sant alt jeg ser? Han ristet på hodet, muligens blitt litt vant til lumske påfunn etterhvert.
- Du ser ut som du alltid gjør, svarte han med hjerter og blomster i snakkebobla.

Herregud! Dette ble helt håpløst, hun måtte bare legge seg og håpe på at det ville soves bort. Han satt jo med kjærlighetsbrillene på nesen, ikke et ord kunne stoles på.
Hun sendte en melding til sin ærligste venn og fikk som svar tilbake at hun fremdeles var en katt og ingenting var annerledes. Og at nå fikk hun se å kvitte seg med svineriet.
Puh!

Da hun våknet i dag var alt som før. Styggedommen og Sharon hadde reist videre og takk og pris for det.

Om det er deg som får besøk neste gang så si at du ikke tror på det og at de kan herje vilt bak en husvegg eller i ei grøft i stedet.
Det blir ingen spørsmål om du har følt det slik noen gang, men om du har det så sender Den urolige moren deg en klem og håper du er på beina igjen.
Klem!

Ny dag

2010-01-25T13:00:00.002+01:00

Det er noe søtt som virrer i luften. Som en liten fargerik sommerfugl flakser det hit og dit, noen ganger helt under brystet til Den urolige moren. Da er det som om hun må trekke pusten enten hun vil eller ikke. Enten i spenning eller i et lettelsens sukk. Eller av andre grunner som hun ikke kjenner og dermed ikke vet navnet på.

Hun har slavet og levd for en sterk følelse før. Da het den angst. Den kommer fremdeles på besøk med håndjern og tvang, men hun bøyer ikke nakken lenger. Og den var i den andre enden av skalaen. Der har hun vært nok nå, synes hun. Hun er godt kjent i angsteland og er den som angste voldsomt kan.
For henne har veien til smulere farvann vært en rå reise. Opp og ned på bølger mens sjøsyken har skreket og ydmykelsen grått.
Men nok om det. Så fryktelig nok om det. Det var bare det at det seilte et øyeblikks fryd gjennom stua over at det var sant det som EC fortalte henne en gang. Hun ville ha muligheten til å kjenne tilsvarende godt som hun hadde kjent smerte. Hurra!

Sommerfuglene ja. De flagrer foran nesa på både henne og Blindemann for tiden. Viser vei mot vår og sommer. De gleder seg begge til å bli kjent med ny hage og til å kjenne varmen i sommerkveldene. Blindemann er glad i årstiden der alle er ute, utpreget sosial som han er. Da går snakketøyet i et kjør om det ikke skal grilles snart eller slappes litt av i gresset sammen. For det er hans spesialitet. Ingen er så sterk og tøff som Flokkens løve når han ligger i sola på tredje timen og smatter fornøyd over at alle er på plass.

Det er litt godtvondt å vente. Men mest godt.

Noen dager er fremdeles som en skitur uten å løfte hæla fra skiene og noen er fulle av flagrende vinger. Det får være greit nok enda.

Har du begynt å lengte etter en ny vår?

Spor

2010-01-24T02:10:00.003+01:00

Den urolige moren kastet seg inn på toget. Den kjente ryggen foran henne slang seg ned på et sete og hun slang seg ned ved siden av. Det var den mest normale ting å gjøre og i det fjerne registrerte hun at dørene ble lukket.

Hun så på reisefølget sitt. Hva hadde de gjort og hva hadde de glemt? Hva lå i bunken over Ferdiggjennomarbeidet materiale og hva lå i Framtidige planer og ideer? Og hvor i heiteste lå alt det de ikke hadde fått myst på en eneste gang? Toget rugget sine passasjerer rolig avgårde og varmen i kupeen holdt om henne til hun ble søvning.

En gang for lenge siden hadde hun drømmer om en kjole, om en enkel bukett. Kjolen skulle være hvit og hun skulle si sitt ja i den. Hun turte den gangen aldri å se på detaljene, hvordan var stoffet? Var det perler? Var det tyll?
Nå visste hun ikke lenger, husket ikke lenger hva hun hadde tenkt og drømt som ung pike.
Det ble aldri en hvit kjole. Det var så vidt det ble kjole i det hele tatt. Det ble kjole. En knall rød, rød som lidenskap og ild. Rød som hjertet og som fargen på rosene hun har fått så mange av gjennom årene av han hun har holdt i hånda. Den var rød med hvite, uskyldige prikker. Som humoristiske innslag, små knis, små hvite kontraster til alvoret de siden skulle igjennom.
Det var ikke bare alvor. Det var ikke bare lek. Det var ikke bare regler og rot. De var ikke bare to unger på livets landevei.
Hun var meget glad i kjolen sin.

Togets vennlige stemme fortalte gjennom en liten høytaler at det hadde tenkt å stoppe opp litt. Hun kjente oppbremsingen i magen, men denne gangen sto følelsen trygt og stille. Toget ventet rolig på sin evige beskjed fra fløyta før det rugget seg videre i det lette snøfallet.

Hun tenkte videre på hvor usikre de en gang var på hva det ville si å holde hender, på hvor vanskelig det var å vite hvem som skulle føre ann og vise vei. Begge viste feil og rett om hverandre, det var artig å tenke på hvor skråsikre de holdt pekefingerene sine i øst og vest like overbeviste begge to om at de egnet seg særlig godt til å være stifinnere.
Vel, de gikk seg heldigvis aldri så bort at de måtte lete etter hverandre.

Døsig hørte hun stemmen til sitt reisefølge. Han var også trøtt, og de hadde blitt enig om hva de skulle gjøre når ting hadde roet seg. De skulle foreta en reise sammen, en reise til et tidligere mål. Eldre sjeler, samme mål. Det var fint.

Han sa at hun måtte gjøre seg klar, de var framme. Hun reiste seg og undret seg over hvor sitt forrige reisefølge var blitt av.
Dørene åpnet seg og den friske luften blåste lett og ga henne snøfnugg i håret. Han tok hånda hennes og sammen gikk de ut og videre.

På vandring

2010-01-22T16:18:00.003+01:00

Noen dager føles litt annerledes. Det er nesten så de har annen farge og struktur. Nesten som personlige helligdager hvor du selv kan heise flagget for i ditt indre.
På slike dager, som det jo ikke er så mange av, har Den urolige moren ofte tenkt at det er rart andre ikke kjenner hvor annerledes alt er? Hun bruker å studere de hun møter, ser de det?
Ser de ikke at sola står i en litt annen vinkel? Ser de ikke at ansiktet hennes har fått andre trekk? Kjenner de ikke at jorda har giret ned, funnet et roligere tempo?

Nei, de vet ikke. Det er bare hennes følelse. Og den er god. Det er nesten så hun vil spørre sola om den kunne være snill og gjøre dagen ekstra lang, samtidig som hun blir utålmodig etter å oppleve mer, se hvor følelsen kommer fra.

Om livet var en vandring langs en vei og alt vi opplever ligger langs ved den, da ville en slik dag som denne kanskje være som å se et slott litt foran seg på veien? Et vakkert slott med hvite kråker svevende over i store ringer. Slottet har tårn og buede vinduer, det har en vimpel som i de gamle eventyrene og der inne finner man alt man har lett etter. Det rommer en ballsal og soverom med store himmelsenger, et skattekammer og et fangehull.

Hun hører ingen musikk i hallene og vimpelen henger rolig ned. Hun vet at hun ikke ser og hører fordi hun ikke er nære nok.

Det er en slik dag i dag. Det er fint å gå på veien når utsikten er så kjær. Hun kommer snart fram og da vil hun vite mer. I dag bare gleder hun seg med litt skrekk i lomma. Den er så velkjent at det er greit.

Hvordan ser ditt slott ut?

Hihihi!

2010-01-21T13:03:00.004+01:00

Den ekte mannen hadde våknet av et hihihi! Noen hadde hatt det veldig morsomt ved hans side helt uten å vite om det.
Og noe var morsomt. Det lå og lurket i underbevisstheten, noe utrolig lattermildt som lå snikende nede i halsen og ikke ville fram på ordentlig før Den urolige moren sov.

- Hihihi!

Latteren ble forløst hos de begge om morgenen da Den ekte mannen fortalte henne om hennes nattlige fnis, og hun lo litt senere da hun måkte snø. Hun lo rett ut i rommet da hun kom inn med kaldt i støvlene og det kom et knis oppi kaffekoppen.

-Hihihi!

Blindemann tuslet forbi og lurte på hva som kilte Den urolige matmoren hans så inderlig. Ja, ikke kunne det være tanken på hans matskål for den var ikke full av noe som helst. Ikke kunne det være et vits eller artig historie heller siden han ikke hadde sagt noe enda.
Hun fikk nok bare sitte der med det tullete smilet sitt. Det var for tidlig for spørsmål, men han skulle spørre når skåla hadde nådd anstendige bredder.

Den urolige moren forbarmet seg over den lille hylekoppen og fylte opp både mat og vann, hun stakk til han en bit kokt skinke før hun sa at hun måtte fortelle noe.
Han var ikke det minste sjokkert, var det noe matmor kunne så var det å snakke om ting.

- Ja?, sa han og knakk nakken på et tørrfór.

- Jeg vet ikke hva det er, men jeg tror følelsen er i familie med Glede. Jeg tror jeg er så himla glad fordi det ikke er vanskelig å se på skuespill lenger. Det er tross alt bare et skuespill, Blindemann. Da skal man ikke tro på det. Da er det uvirkelig.

Han sa at ja jo, greit nok, men hvorfor tok hun så av med latter?

Nei, hun visste ikke helt, men hun syntes selv at hun hadde tenkt mange snodige og rare tanker i det siste og samtidig hadde det gått opp et lettelsens lys. Et fint lys som viste henne snille venner og iherdige, omtenksomme barn som var på hennes fantasifulle side og skjønte at mamma var en raring uten å le.
Det skjønte Den fine ekte mannen hennes også. Han hadde hjulpet og ikke hjulpet og hjulpet igjen helt til de tilslutt sto og fniste av en papegøye inni en tunnel.

Da var det over. Da hadde alt blitt fint igjen. Inni tunnelen hadde hun skjønt at det der borte var et lys og tralalalala! For et morsomt lag de var! Hihihihi!

I kveld skulle hun være stolt publikummer og se på Hoppegutt som var tøff og flott på scenen sammen med pappan sin. Som også var veldig tøff og flott. Veldig.

Har du hatt skumle tanker som ikke var sanne, men de levde en stund likevel?

I skåla

2010-01-19T13:00:00.009+01:00

I dag har Den urolige moren energi! Hun har ikke vært ute og sjekket om snøen er en venn enda, men det skal hun etterpå.
Først er det få orden på hverdagsrotet rundt omkring, det der som bare kommer i forbifarten. Flokken har opparbeidet seg særlig et sted. Ytterst på kjøkkenbenken. Den plassen ligger så beleilig liksom. Man går forbi, løfter armen og bare slipper et og annet rett ned.
Nå har Den urolige moren faktisk resignert, eller innsett realitetene og satt fram en skål til å legge notisblokker, togbilletter, penner, nøkler, kronestykker, ei hårspenne, en minnepinne eller to, mobillader på avveie og mye mye mer.
Hun satte forresten en skål der for en stund siden også, men siden det var å kaste inn håndkleet på en måte så hun tok den vekk.
Skålen som står der nå er tre ganger så stor.

Hun forsøker å se litt positivt på det hele. Oppi skålen ligger jo små utdrag fra fire mennesker, noen små katterakkere og en fisk. De alle finnes og beviset ligger i en skål på kjøkkenbenken.

Positivitet er en fin ting om den dyttes litt ekstra på, men det er ikke så lurt å dyppe den for lenge i realismen. I realismen finner hun bare ut at hele huset er et bevis på at de alle finnes, og da forsvinner hele poesien ved å se på skåla.
Smerten i armen for eksempel, hennes elskede smerter i armen er et slikt bevis. Hun har fått forbud mot å tegne, kanskje til og med mot å skrive litt, men det tror hun ikke at hun hørte at legen sa. Hun tegner litt i smug likevel og gjør det enkelt. Det er jo så moro!
Smertene kalles foresten ikke for kjære uten grunn.
Siden hun er en særs forsiktig urolig mor er det sjelden hun skader seg fysisk og derfor er det så spennende med senebetennelse og andre småskader en kan pådra seg innendørs. Da finnes man veldig.

Smerten hadde vært noe å putte i skåla det! Tatt opp smerten og kost litt med den, lagt den på et fint lite lommetørkle kanskje og satt en blomst ved siden av?
Nei, i dag soser hun fælt. I kveld skal hun nemlig ut å se litt på Den ekte mannen som leker Romeo i skuespill, og det er skummelt. Hvem blir hun da? Hun er ikke alltid så flink til å se forskjell på ting, men Den ekte mannen har lovet å hjelpe henne.
Kanskje hun skal ta med skåla og se litt i den om hun blir liten og rar.

Har du en skål å pirke i om verden blir litt påtrengende?

Blindemann og været

2010-01-18T21:34:00.002+01:00

Helt siden jul har Blindemann vært veldig glad i å være inne. Først nå de siste dagene har han snust mot døra og frivillig gått ut i været. Det har også vært mulig å lukke døra etter han i normaltempo, og ikke med lynets hastighet for at en viss en ikke skal få løpt inn igjen.

Han har hylt og jamret seg, sparket og vist seg svært uvillig når det ble snakk om vær og føreforhold og det har vært fryktelig dumt hver gang han skulle på det unevnelige stedet. Han har liksom latet som han ikke måtte dit, ingen behov her nei. Å gå ut for andre grunner, som for eksempel å få trukket litt frisk luft, mosjonere litt eller lignende har vært helt uaktuelt.

Den urolige moren måtte kikke to ganger på gradestokken i dag. Hun trodde at det var skikkelig kaldt siden han slo seg vrang og ropte et rungende og kattsk NEI! når hun gjennomskuet han og løftet han opp. Han vred seg og ba for seg, mente at han hadde da ingenting ute å gjøre i dag. Det kunne ikke Den urolige moren høre på.

- Alle må om morgenen, sa hun.

- Ikke jeg, svarte han

- Jo, du og. Du har ikke vært ute siden i går!

- Jeg var ute før du sto opp, løy han. Men det trodde hun ikke noe på. Den rastløse gangen hans hadde røpet tilstanden forlengst og nå var det slutt på diskusjoner. Det siste hun så før hun lynlukket døra var en snurt herre på vei ut i snøkavet.

Hun kunne jo forstå det. Hun hadde hatt det litt slik selv. Ikke når det gjaldt å komme seg et visst sted såklart, men ut. Ut i snøværet. Det var mye koseligere å kveile seg i sofaen med teppet sitt akkurat som Blindemann kveilet seg rundt på badegulvet eller sammen med Flokken i sofaen. Smatt smatt, sa han og hun var nesten fristet til å si det samme selv.

Men nå var det på tide å bære seg selv ut. Ut i det fri, heter det visstnok. Være et godt eksempel til etterfølgelse. Selv om alt det grønne var begravet i kaldt og hvitt.

En liten tur ut sammen med Blindemann hver dag, det gjaldt å ikke legge lista for høyt, det skulle hun gjøre.

- Hva sier du til det, spurte hun snømannen da han kom inn igjen etter to minutter med sår gråt og hytting med labben i vinduet.

- Hva da?

Han var flink til å vise følelser, det skulle han ha.

- Nei, jeg tenkte jeg skulle begynne å studere været sammen med deg, er ikke det fint?

- Det er vel det om jeg ligger i kveil på ditt unevnelige sted, så får du være med meg på mitt.

Den urolige moren var fornøyd med det. Så krabbet de begge under teppet igjen og gledet seg bittelitt til snøforskning i morgen.

Fine ting i et rede

2010-01-17T16:02:00.002+01:00

Den urolige moren har laget seg et rede. Hun har bygget det av minner og lys, av tepper og frukt. Og der skal det ruges ut noe fint.

På veggen har hun hengt opp et bilde som ble tatt for snart 15 år siden. Hun ser nå at det ikke har fått noen fin ramme og motivet er av henne selv som står i en sort kjole under armen til Den ekte mannen. Han er i sort dress og de følte seg fine, det synes lang vei. De er litt ukjente med kleskoden, men de klarer seg bra synes Den urolige moren når hun studerer dem litt nærmere. Den ekte mannen har et seierssikkert smil, mens hun selv ser litt vekk og smiler forbeholdent.
Hun liker bildet. Det er nesten som et brudebilde. De har ikke noe bilde av seg selv på sin giftedag, så inni seg har hun alltid tenkt at dette bildet er litt brudebildet hennes. Det er trær på bildet også, som en familie i bakgrunnen. Hun liker det også.

På veggen i redet henger heksehatten på en knagg og sommerfuglene hennes flagrer litt her og der. I et glass ligger rester av sommeren og dufter svakt av tørr asfast og små Balderbrå. En tjukk, grønn katt av keramikk har fått et sølvhjerte bundet rundt halsen. På en lite bord ligger brillene hennes og et eple. Og på hedersplassen står den lille røde lykten hun fikk av Mumlejenta til jul. Den lyser som er lite hjerte og hun tenner den ofte.

På hylla står flere bilder av Flokken hennes. Der står Hoppegutt som 4-åring med nøkler i hånda og ved siden av sitter Mumlejenta med vind i håret. Begge har blikket i orden og framtiden foran seg.

Kanskje det vil komme en katt eller to på besøk til henne? Kanskje finner hun litt ro.

Har du et rede du kan hvile deg i?