Del en
Den urolige moren hadde våknet og kikket rett ut i det fine været. Rett ut i det blå.
En gledelig strømning bølget ned fra himmelen, den reiste innom toppen av en grønn furu og landet rett inn i minnestedet hennes.
Det var nesten så hun ropte det ut: Det er sol i dag!
Hun kjente egg og bacon-lukten i nesa sammen med barberskum-i-balje-lyder.
Det var lenge siden nå.
For det var en gang da Den urolige moren bodde i Det Fargerike Lykkelandet. I noen helger og mange ferier. Og nå skal hun fortelle om det:
Søstrene Mimamo sto ved vinduet og kikket etter Bestefar. Forventningen og den trygge gleden danset i magen da han kom der nede i veien med sine gyngende skritt og vinkende hender. De vinket alltid tilbake og hoppet deretter ned fra vinduskarmen for å være klare med sko på føttene og sløyfer i håret når han kom opp alle trappene for å hente både dem og posene deres.
De sa farvel til mamma for helga og reiste i vei i den velkjente hvite bilen som hadde myke seter, NAF-håndbok i bagasjen og en skurrete tysk stemme i radioen. Den urolige moren, som den gang ikke hadde det navnet, skjønner fremdeles ikke hvorfor Bestefar ikke skrudde inn tyskeren så han låt pent og tydelig. Dessverre spurte hun aldri. Tyskeren skulle visst skurre og ferdig med det.
De måtte svinge innom for å hente Bestemor på jobben. Hun hadde en liten jobb på selveste Helsestasjonen og der het alle damer Fru Larsen og Fru Andersen, jentene hilste pent.
Og Bestefar ventet tålmodig i bilen. Jaa, sa han og smilte. Snille Bestefar. Han ville alltid spandere is i sola, og ja, det var alltid sol.
- Kroneis, sa han, er det noen som vil ha Kroneis?
Jentene var mer begeistret for Lollipop eller Mini-is, den Kroneisen var jo så stor. Men smilet til Bestefar var så hjertelig at de ikke kunne annet enn å spise seg mette på isen som ikke kostet en krone den gangen heller.
Så ble Bestemor ferdig. Hun vinket til fruene og dermed var det klart for å handle inn fredagshøne, eller kylling som søstrene Mimamo kalte det.
De gikk alltid i butikken ved siden av helsestajonen, en butikk som luktet "nå-skal-vi-på-hytta", særlig der avisene sto. Den lille urolige moren snuste og snuste, hun bestemte seg for aldri å glemme hvor fin den lukten var. Og det har hun ikke gjort heller.
Høne og andre nødvendige ting havnet i bagasjen på den hvite bilen og i godt selskap med den skurrete tyskeren humpet de forbi Asker og over Liertoppen. Noen bompenger skulle ikke Bestefar ha på seg at han betalte, så de kjørte alltid gamleveien.
Den urolige moren husker en vei gjennom frukt og bær. Plommene lyste på trærne i all sin saftighet og alle som solgte selvplukk var snille. Det kan godt hende at det var på hjemveien de plukket plommer, det kan også hende at de bare gjorde det en gang. Inni Den urolige moren gjorde de det alltid.
Solen skinte, bilsyken var fast takst, nesten tradisjon den også og Bestemor hadde epler i kurven som hun skrelte, ingen måtte spise skallet. De skjønte ikke hvorfor, men det luktet trygt av epleskall og bestemors parfyme. Og det luktet Hytta.
Der veien svingte av fra Drammen og inn til selve Lykkeland, der forsvant bilsyken alltid som dugg for solen. En lettelse for både henne og Øster som ikke var så glad i at andre hadde bilsyke. De kjørte i sakte film og husene lå tett inntil veien på begge sider. Hver sving var velkjent og fortalte dem hvor langt det var igjen.
Plutselig var bakken der. Ikke en vanlig bakke, men en veldig bratt bakke som svingte seg oppover og oppover og alle hadde lært at de måtte lene seg framover siden den hvite bilen var Framhjulstrekk. Bestefar spant hele veien oppover på første gir og alt var temmelig dramatisk.
Da de endelig nådde toppen, løste bakkeknuten seg opp i magen. Alle kunne lene seg bakover igjen, ta en dypt pust og stadfeste at de endelig var framme. Bestemor var veldig glad. Og Bestefar parkerte på utkikkspunket. Høytiden var stor da de kikket ned på den gule hytta.
Mimamosøstrene fikk nøkkelen og de voksne kom luntende etter med kurver og poser. Den lille urolige moren fikk ofte æren av å låse opp med den rare nøkkelen som høytidelig kunne åpne både hytte og helg.
Del to
Nøkkelen ble klumsete satt i døren. Det var sjelden hun fikk til mekanismen, men hun hadde prøvd og det var det viktigste. Bestefar hjalp så det riktige klikket klikket og søstrene stupte inn døra med små eiendeler og hyttesult.
Det luktet av tørr krydderhylle og gamle redningsvester, myggdreper på boks og sengeklær med duft av Bestemors såpestykker hengende i.
Det var en eng. En eng av Bestemor og Bestefars verden.
På soverommet måtte Den lille urolige moren stå litt stille for å fotografere med øynene og nesen så minnene ble sikret for all fremtid.
Raskt dro hun sin kjære Kosedokke Tarzan Mast fram fra posen, den måtte ligge å godgjøre seg i alle godluktene så det ble en del av henne innen det var sengetid.
Før mat måtte søstrene Mimamo ut på oppdagelsesferd for å se om alt var som forrige gang. Og det var det.
Hagen med alle bærbusker og frukttrær, den store steinen med tørr mose på, dukkestuene og alle berghyllene de kunne sitte i. Fuglebrettet hadde fremdeles fint utskårne vinduer i kokosnøttene sine som hang så fint under brettet og en vedski eller to lå lett henslengt som gamle våpen mot katter som forsøkte seg på fuglemord i Bestefars territorium.
Alt var som det skulle. Så varmt, så grønt.
De løp inn igjen. Nøklene til Selveste Skjulet måtte letes opp for der fantes også viktigheter som måtte inspiseres.
Selveste Skjulet inneholdt alt. Det føltes i alle fall slik. Kister, frakker, kommoder med tusen skuffer, ei skipperlue hang på veggen, verktøy, blomstrete parasoller og helt sikkert ekte skatter om de bare lette lenge nok.
De gikk videre til utedoen som luktet ingenting, Bestefar hadde hemmelig oppskrift på luktfri do og Kong Olav prydet veggene sammen med norske troll og et fantastisk kart over Oslo fra skikkelig gamledager. Det var nok å se på om ting ville ta tid.
Nå var det ikke den tiden. Nå var det å holde hender sammen til baksiden av Selveste Skjulet. Det var rart det der, baksiden måtte man bli kjent med for hver gang man kom. Baksider har det med å være litt uberegnelige og også denne måtte utforskes med tå-lett forsiktighet og hviskende stemmer, og det store spørmålet hang i lufta, hadde Bestefar funnet på noe nytt og spennende bak der? Alt var som regel som det pleide. Utevask til klær og nysløyet fisk, tomathus og sukkererthekk.
Livet ble enkelt og deilig som en nyklipt plen.
Siste del av første inspeksjon handlet bare om å se utover fjorden. Kanskje det kom et skip, kanskje ikke.
En fullstendig ro skylte igjennom Den lille rolige moren og hun var klar da Bestemor ropte at nå var det høne å få.
Del tre
Høna var fortært. Den var like god og tørr som alltid, servert med interesserte kommentarer og spørsmål fra Bestemor om jentenes hverdag. De skulle i gjennom skolefag og alle vennene, bestemor visste hvem alle var og hun var like positiv til hver og en.
Bestefar hørte på med Brigg i glasset og hadde nyhetene på i bakgrunnen.
Der nede på fjorden gled et nytt skip forbi og månen sto høyt over åsen.
Det betydde leggetid.
Vaskevannsfat og taburetter, kluter og deilig såpevann ble bakset fram og jentene pusset tenner under en syltynn vannstråle, om det var noe vann i brønnen.
Noe bad fantes ikke, kjøkkenet var allroundrommet som var både bad og do når de var for små for utedoen. Bestefar hadde snekret et miniatyrdo som enkelt kunne brukes der det passet og den hadde umiddelbare muligheter så kjøkkenet raskt kunne bli kjøkken igjen etter nødvendige ærender.
I ettertid ser Den urolige moren alt sammen. Hun ser lyset på kjøkkenet, hun ser Bestemors snille hånd og smittende latter og hun hører Bestefars jaa der han svarer på rare småjentespørsmål og sikkert småsmiler over all latter og oppstyr.
Det er en deilig historie og hun var der.
Så var det å klemme godnatt til Bestefar, og Bestemor la seg alltid samtidig med søstrene Mimamo for å lese tegneserier fra ukebladene og fortelle om sin egen barndom. Det var det beste. Å høre om Lillebestemors oppvekst ved toglinja, om den gangen snille Bestemor ble tyv da hun så sin første dorull, om den lille saksen som var Bestefars første gave til henne og om dressinene. Den lille rolige moren elsket å høre om disse rare innretningene som de kjørte på skinnene med, for Bestemors Far jobbet ved Jernbanen. Det var eksotisk selv om hun ikke kunne ordet enda.
Tilslutt syntes Bestemor at det var passende med noen sanger, et lite Fader vår og så sa de god natt til absolutt alle de kjente. Natta til mamma og pappa, til mormor og morfar i Nord-Norge, de navnga alle venner, alle dyr og alle de kom på. God natt, Verden.
Del fire
Det er sol i dag!
Sola skinte gjennom sprekkene rundt døra og Den lille urolige moren visste hele dagen med en gang. Hun spratt opp og åpnet døra mens hun ropte det gledefyllt ut:
- Bestemor, det er sol i dag!
Bestemor svarte med sitt trøtte og smilende ansikt at det var veldig bra, da kunne de ta en tur med båten.
Hun var rar uten briller og perlekjede, men hun skulle snart bli seg selv igjen i en av sine blomstrete kjoler. Ikke en eneste av dem var handlet i vanlig klesbutikk. Alle som en var kjøpt på loppemarked. Det var som om de sammen visste om en hemmelighet, at kjoler fra loppemarked egentlig var skjulte prinsessekjoler. Bestemor hadde et hav av fargerike prinsessekjoler og prinsessenattkjoler i sine velduftende skap.
Søstrene Mimamo hadde tråkket sine varme sandaler opp og ned mang et skolelokale sammen med henne, så de visste godt at magi kunne bli virkelighet i bestemors klesskap.
En som var enda tidligere oppe en Den lille urolige moren var Bestefar. Han var godt i gang med barbersaker, skum og morsom kost i en balje med vann. Det luktet sommermorgen og bestefarkos, men det betydde også at det øyeblikkelig ville bli servert fleskepannekake. For det var neste punkt på lista og ingen omelett har noensinne smakt som den. Bestefar var en ypperlig kokk som bød på tomatmat og ihjelkokte spagetter.
Når alt var stelt, skummet, hoiet og pyntet, bar det i vei med tusen ting oppi kurver igjen. De skulle på handletur og Båten skulle bringe de til bakeren, slakteren, lekebutikken og Kroneiskiosken. De skulle inspisere kirken og de skulle klatre på det store ankeret. Hver gang. Og aldri ble Den lille urolige moren lei.
Båten, med skipper Bestefar til rors og Bestemor som kryssordløsende matros, tok de med på lørsdagsferd, også til badestrender og jordbærkurvinnkjøp.
Når de stoppet et sted pleide Øster og hun selv å ro omkring i jolla og kanskje bade rundt den, leke sel og fisk. De lo og sikkert kranglet innimellom, ærlighet varer lengst, men stort sett hadde de fred. Den urolige moren tror da det. Det var allerede avgjort hvor mange ganger de skulle ringe på hverandres ringeklokke i dukkestua, bestefar hadde skrevet det på klokkene, dermed var kranglemulighetene minimale. Øster, ring på 1 gang, Den urolige moren, ring 2 ganger.
Når kvelden atter kom var de så deilig trøtte, sikkert også fordi Bestemor gjentok og gjentok hvor trøtt man ble av sjølukt og sol. De sovnet gyngende i sengen etter nye historier og aftenbønner, og sov helt til neste morgen hvor sola atter lyste inn sprekkene for å ønske god dag. For sol var det. Alltid.
Siste del
Alt gikk litt roligere, middagen ble servert litt tidligere og tingene ble pakket inn på samme sted som de kom ut da de kom fram.
Småfuglene satt på brettet med sine små føtter, ekorn hang oppned og dukkestuene ble lukket og låst så smått og vakkert koppestell fra loppemarkedene fikk stå helt i fred til neste gang de kom.
Men før de sa på gjensyn til den gule hytta og båten var det Tur til Brønnen. Det var en fast rute opp til brønnen for å sjekke at alt var i orden. Det var det aldri, derfor fant de på noe annet i stedet.
Bestefar spikket seljefløyte og lærte villig vekk hvordan små hender skulle banke med knivskjeftet for å få barken til å slippe taket.
Alle fløytet seg videre oppover og innover i skogen, Bestemor med kurv på armen. Oppi der lå kaffen og Mor Monsen. Eller noe annet godt som alle gledet seg til.
I ferier var de både titt og ofte på brønnturer og var det lørdag hadde Bestefar med en liten radio. Han var glad i høytlesning fra Barnetimen og ville gjerne høre om Ole Brumm og Tigergutt. Og om hans kjære barnebarn ikke ville smake på nye ting eller ikke likte det de smakte på, pleide han å sitere fra radioen:
-Tigergutter liker ikke honning! Han lo godt og så var de ferdige med det.
Så satt de der, en liten kvartett i kosens tjeneste og lyttet til nyheter og barnetime og Tigergutt. Kaffekopper ble drukket og kaker spist på toppen av ei røys som de måtte ha stige for å komme opp på. Der skinte den varme snille kveldssola og livet var fullstendig fred.
Den lille urolige moren visste i sitt lille veslevoksne bryst at hun måtte spare på minnet.
Årene gikk og en dag var ikke Bestefar mer. Hytta og båten ble solgt og en drøm var forbi.
Nå har også kjære Bestemor reist. Den urolige moren tror hun er i et sted og plukker plommer og danser tango med Bestefar. Minnene om de to er sterke og de begge kommer til å leve videre gjennom påskeliljer og duften av tørre krydderhyller.
Slik er livet, ting kommer og går. Men aldri vil hun glemme, aldri vil hun slutte å være takknemlig for hva disse to varme bestemenneskene ga bort.
Hele historien om en eneste lang sommer er sann. Og mange fine ting skjedde, mange flere enn Den urolige moren kan fortelle om her.
For en god stund var hun en lykkens Pamfilius, en liten firkløver i sine besteforeldres blomstereng.
Takk.
