søndag 31. januar 2010

Morgenreveljen

Hva slags lyd Den urolige moren våknet av i dag skal ikke forsøkes og beskrives, men at Mumlis sin katt ikke skal få oksekjøtt med pepper på noen gang igjen, er helt sikkert. Maken til trudelutt!
Først trodde hun at det var Hoppegutt som lekte med en nesten-tom ketshupflaske, det var rett før hun ropte ut at dette ikke var noen tid på døgnet å koke seg pølser på, men innen ulydene var over skjønte hun at den slags flaskelyder ikke var så sammenhengende som denne.

Stillheten etter morgenreveljen var til å ta og føle på og til slutt klarte hun ikke lenger.

- Eh...unger? Var det.......driver du med ketshupen, Hoppegutt?
- Nei, det var ikke meg!

Den urolige moren kjente fniset bygge seg opp.

- Eh....Mumlis....?
- Nei, det var ikke meg, men noen fikk biffkjøtt med pepper på i går og det var ikke så lurt!

Hahahaha! Den urolige moren lo og lo. Hvordan kunne det komme så mye lyd ut av en liten katt? Hun ble litt fortvila for at ingen hadde tatt opp lyden så hun kunne få brukt den som alarm hver eneste morgen, for maken til artig start på dagen hadde hun ikke hørt om siden Flokken ga bort en vekkeklokke med hyl og skrik på for noen år siden.

Resten av dagen gikk med til å snakke om det hele og fnise sammen med ungdommene. Det gikk også en short message service til utlandet om insidenten og det ble latter i Italia også.

Det er vel ikke meningen at katter skal få peppermat og at morgener skal starte på denne måten, men jajamenssann så moro det var.

Har du blitt vekket av noe utrolig uventet og morsomt?

lørdag 30. januar 2010

Diktet

Det er god fyr på peisen og lysene er tent. Den urolige moren er rolig. Hun trodde ikke det ville sies noen gang, men hun er det. For et liten stund. Eller for en lenger. Lista må ligge akkurat så lavt at hun kan åle seg over den.

I dag har et dikt hun leste som 18-åring løpt og spasert gjennom hodet hennes. Hastigheten har variert for hver gang det kom på besøk og hun finner fremdeles mening i det, nå som den gang. Diktet forandret hennes liv, det forandret hennes innstilling og målene fikk andre valører.
Kanskje det kan si noe til flere enn henne? Her er det:


DU SKAL VÆRE TRO


Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?
Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!

Diktet er tenkt ut og skrevet av Andre Bjerke.

Har du møtt på ord som forandret noe i deg?

fredag 29. januar 2010

Et Hippla! til Den urolige moren og ørkenvennen

Fredag igjen. Og hopp og sprett og fallerallera!

Nå er selv reklamene på tv hyggelige å se på. Det er litt av et tegn. Hva det helt betyr er ikke Den urolige moren sikker på, men noe er det.
I dag har hun har vært flink til å måke snø og hatt ei god venninne på besøk. Kaffetrakteren var rødglødende og som vanlig var det kjempetrivelig å skravle og le. Og felle en tåre over hvor godt det er med Vemod. Vennen Vemod.
I akseptet over alt som ikke ble som drømmen krevde i en alder av kanskje 8 år, bor en deilig ro. Det er greit det. Det er greit at hun og venninnen ikke bor i slott med spir og at de ikke har lange fletter til å kaste utfor balkongkanten til drømmeprinsen. De har hver sin drømmeprins uansett. Og hvert sitt slott også, for den saks skyld.
De har mer også. De har fått gaven over å se seg selv som to tørstende i en het ørken. Det er virkelig noe. De ser at de sleper seg framover på bare knokene med bena slepende etter seg, de ser at vannet er midlertidig utenfor rekkevidde og at de er svært usexige i den stillingen. De ler høyt av egne offerroller og ler høyt av hvor slanke og spreke ben de skal ha når de elegant skal bykse over alle haugene med sand i den dumme ørkenen de selv har satt seg i. Men først må de gi seg selv vann til å gro i.
Og hvordan gjør man det?

De har tullet med å sende ungene på feriekoloni og seg selv på spa. Hver måned. De har bestemt seg for at det muligens er for lite vin og for mye sofasitting. Og at de lever bare en gang så vidt de vet. Thelma og Louise har fått konkurrenter.
Vel, de skal ikke stikke av noe sted, men de vet at energibomber trenges på hvite vinterdager med gjøremålene skrikende langt oppetter ørene. Den urolige moren vet hva hun vil i hvertfall.
Hun skal lese! Hun skal snuse på appelsiner og tilbringe mer tid  med Aksept og Vemod. Kanskje hun inviterer flere med også. Gjestelisten er lang og det trenges om man skal komme seg ut av en ørken med sand av  hverdager.

Hun har hørt at det enkleste ofte er det beste, så hun starter i dag med å bestemme seg for en bok og med å lete fram vinopptrekkeren.
Det kommer tross alt gjester allerede i kveld. Tjo-bing!

Har du også noen du kan dele kaffe og kjøkkenbordstid med? Håper det.
God helg!

torsdag 28. januar 2010

Litt i det blå



Dette er en svevedag. Den urolige moren svever fordi det er nye tider, fordi hun har med seg så mye verdifullt fra gamle tider, fordi hun er sammen med Den ekte mannen opp i flyet hans og svever litt sammen med han selv om beina og kroppen hennes er trygt på bakken. Heldigvis.
Hun svever også fordi Hoppegutt var så fin da han dro på ball og for at de lo hele veien fram dit av at han muligens hadde en fisk i den ene skoen. Ikke Sverd da, de forsikret seg om at han var i den skitne bollen sin før de dro, men en slags fisk måtte det være som lå nede i der og tok opp plass. De var helt sikre. For det er litt rart at en sko plutselig bare blir for liten mens den andre passer fremdeles?

Den urolige moren svever også fordi Mumlejenta har fått så fint rom og fordi alt alltid ordner seg til det beste. Et lite svalestupsvev ekstra for akkurat det. Mammas lille Mumlis er så søt der hun vandrer omkring i sin dagspysj eller hva de nå skal kalle teletubbyplagget som passer perfekt til godjenta. Lilla og mykt omgir hun seg med katter og kreativitet, nesten som en liten miniheks. Det er så fint.

Det er mer å sveve for også. Snart er det helg og snart er det venninnebesøk og vin og nattevåk og moro for voksne jenter. Sånt har hun ikke gjort på lenge og da er det på tide.

At ting svever i det blå er bare fint. Det er spennende og det er helt sikkert sunt. Det finnes nok skikkelser eller tidsskrifter som er enige i det.
I dag har hun et forsont øyeblikk med all sin myehet og kan gå med på at det kan være sunt også, til sine tider.

Hun skal sveve seg inn på kjøkkenet og rydde litt der før hun henter hjem de i Flokken som fremdeles befinner seg i samme land.
Til kvelds blir det kakao og historier fra et ball.

Synes du det er en fin ting å kunne sveve i det blå av og til?

onsdag 27. januar 2010

Hjertesmerteundringsbertevondansjosoggrønnsaksterte

Alle disse kontrastene. Blæh!

Yin og yang. Liv og død. Sint og glad. Smart og dum. Sitte i sofaen og løpe energisk rundt i naturen. Åååååå!
Det er hardt å leve i ytterpunktene. Hvorfor får hun ikke øye på mellomtingene? De ligger der som mørk materie, man vet det finnes bare fordi det ligger mellom noe man vet finnes. Grr! Den urolige moren vil se det! Gjøre det håndfast og tydelig som en pepperkakeform eller et cruiseskip.

Sånn passe, er det noe som heter. En liten filosof fortalte henne om det en gang da han var 7 år og ville ikke være for mye av noe.

- Passe! gjallet det gjennom huset.

Den urolige moren skjønte at det var noe hun ikke visste hva var. Men interessant var det, dette ordet Passe. Hun brukte tid på å forstå det.
Det skal skytes inn her at hun vet hva ordet inneholder, som eksempel vil hun nevne at hun har passe med mel i pizzadeigen, passe med vann på kluten og passe med kaffe i filteret i trakteren. Passe går bra så lenge det følger med måleskje eller at hun kan føle det med hendene. Det er noe å tenke over.

Nå har det gått adskillig med tid siden den gang ordet ble introduert for henne, hvertfall med tanke på hvor mange timer og tanker det er gått med til studier på Passe-feltet.
Det nytter ikke, hun vrir seg i smerte og har rastløse legger over en lav sko. Hun er ikke passe, hun er mye! Og hun er lite.
Hun skjerper seg og holder inne, hun skriker i puta og smiler behersket når hun ser opp fra den igjen. For en scene! Hahaha, hun må le. 

- Gi meg en peanøtt med superkrefter så det blir lettere å slippe på alle mine ytterpunkter! Pokkern tute meg langt inn i granskauen med lyn på toppen!

Det som er litt kjedelig, ja la oss for all del nevne kontrasten, er at hun ofte ligger igjen som en våt vaffel og ikke vet om hun skal tørre gå ut døra om hun har tatt ut noen av spilloppene sine.
Det Den urolige moren har lært (og erfart) om saken er....trommevirvel.... å ligge som en våt klut eller vaffel og gremmes over at sitt alter ego har vært på ferde med mens hun selv var i blomsterenga og lekte oksen Ferdinand, er kjedelige, dumme, triste, energistoppende greier. Det er ingen vits i å gruble, folk er rare i hver sin sofa uansett.

Den ekte mannen sier at han skal mure en forskaling rundt henne så hun står. Godt. Det trenges.

-Du! Den urolige moren! Er du gal eller?

Nei. Hun er ikke det. Men disse filterne folk liksom er utstyrt med kom visst ikke i samme fasong som hun ser andre har. Tilsynelatende i allefall. Det kan jo hende at flere enn henne skriker i puta og rister i leggene over innestengte ønsker og lyster som ikke finner en vei?

Kanskje du vet litt, bittelitemikrolitt om det?

tirsdag 26. januar 2010

Den stygge dagen

I går ble det en rar ettermiddag og kveld. Den startet jo grønn og fin med sommerfugler og vårlengt, men endte ikke fullt så poetisk.
Den urolige moren hadde vært med Hoppegutt til hårklippingssenteret og hadde ant fred og ingen fare der de satt og snakket om dette og hint i bilen. Vel framme spaserte de inn til frisøren og mens hun ventet på at sitt vakre avkom skulle bli ferdig gjorde hun det man gjør på et slikt sted. Hun så seg selvopptatt i speilen. Ikke helt uvanlig, det tør hun påstå siden det er ufattelig mange speiler der.
Det var ikke det at hun fløy og tittet inn i slike innretninger til stadighet, kanskje hun til og med så mindre i dem enn andre. Men det er ikke poenget. Selv om det kanskje skulle vært det.
For der inne, i det blanke og reflekterende speilet fant hun seg selv så uomtvistelig stygg! Det var ingen annen måte å si det på. Utenpå og inni. Overalt var hun kjempestygg. Fytterakkern.





Det skjer jo i mange av venninnene hennes sitt liv også, de har dager de føler seg litt under mitt på treet. Hun visste hva det var for dager, dager da håret var flatt og munnen svømte rundt i ansiktet. Eller posene hang som tang og tare under øynene. Men dette var verre.

Hun unnlot mer blikkontakt med seg selv, smilte som om verden fremdeles hang sammen og så dro de hjem.

Utover kvelden tok hun små stikkprøver. Var hun fremdeles helt heslig? Javisst var hun det! Det begynte nesten å bli interessant.
Så tok giften over sinnet hennes. Plutselig var hun Sharon Osbourne som ikke hadde som mening å fortelle og avdramatisere det å være litt i ubalanse (mye da, ok), men heller hylte i vilden sky om at her er jeg og tramp tramp!
Tilslutt, når hun var helt sikker på at verden ville le av henne for hennes dumheter og påfunn og kinnene også var blitt til tang og tare måtte hun si noe til Den ekte mannen.

- Er det sant, ba hun, er det sant alt jeg ser? Han ristet på hodet, muligens blitt litt vant til lumske påfunn etterhvert.
- Du ser ut som du alltid gjør, svarte han med hjerter og blomster i snakkebobla.

Herregud! Dette ble helt håpløst, hun måtte bare legge seg og håpe på at det ville soves bort. Han satt jo med kjærlighetsbrillene på nesen, ikke et ord kunne stoles på.
Hun sendte en melding til sin ærligste venn og fikk som svar tilbake at hun fremdeles var en katt og ingenting var annerledes. Og at nå fikk hun se å kvitte seg med svineriet.
Puh!

Da hun våknet i dag var alt som før. Styggedommen og Sharon hadde reist videre og takk og pris for det.

Om det er deg som får besøk neste gang så si at du ikke tror på det og at de kan herje vilt bak en husvegg eller i ei grøft i stedet.
Det blir ingen spørsmål om du har følt det slik noen gang, men om du har det så sender Den urolige moren deg en klem og håper du er på beina igjen.
Klem!

mandag 25. januar 2010

Ny dag

Det er noe søtt som virrer i luften. Som en liten fargerik sommerfugl flakser det hit og dit, noen ganger helt under brystet til Den urolige moren. Da er det som om hun må trekke pusten enten hun vil eller ikke. Enten i spenning eller i et lettelsens sukk. Eller av andre grunner som hun ikke kjenner og dermed ikke vet navnet på.

Hun har slavet og levd for en sterk følelse før. Da het den angst. Den kommer fremdeles på besøk med håndjern og tvang, men hun bøyer ikke nakken lenger. Og den var i den andre enden av skalaen. Der har hun vært nok nå, synes hun. Hun er godt kjent i angsteland og er den som angste voldsomt kan.
For henne har veien til smulere farvann vært en rå reise. Opp og ned på bølger mens sjøsyken har skreket og ydmykelsen grått.
Men nok om det. Så fryktelig nok om det. Det var bare det at det seilte et øyeblikks fryd gjennom stua over at det var sant det som EC fortalte henne en gang. Hun ville ha muligheten til å kjenne tilsvarende godt som hun hadde kjent smerte. Hurra!



Sommerfuglene ja. De flagrer foran nesa på både henne og Blindemann for tiden. Viser vei mot vår og sommer. De gleder seg begge til å bli kjent med ny hage og til å kjenne varmen i sommerkveldene. Blindemann er glad i årstiden der alle er ute, utpreget sosial som han er. Da går snakketøyet i et kjør om det ikke skal grilles snart eller slappes litt av i gresset sammen. For det er hans spesialitet. Ingen er så sterk og tøff som Flokkens løve når han ligger i sola på tredje timen og smatter fornøyd over at alle er på plass.

Det er litt godtvondt å vente. Men mest godt.

Noen dager er fremdeles som en skitur uten å løfte hæla fra skiene og noen er fulle av flagrende vinger. Det får være greit nok enda.

Har du begynt å lengte etter en ny vår?

søndag 24. januar 2010

Spor

Den urolige moren kastet seg inn på toget. Den kjente ryggen foran henne slang seg ned på et sete og hun slang seg ned ved siden av. Det var den mest normale ting å gjøre og i det fjerne registrerte hun at dørene ble lukket.




Hun så på reisefølget sitt. Hva hadde de gjort og hva hadde de glemt? Hva lå i bunken over Ferdiggjennomarbeidet materiale og hva lå i Framtidige planer og ideer? Og hvor i heiteste lå alt det de ikke hadde fått myst på en eneste gang? Toget rugget sine passasjerer rolig avgårde og varmen i kupeen holdt om henne til hun ble søvning.

En gang for lenge siden hadde hun drømmer om en kjole, om en enkel bukett. Kjolen skulle være hvit og hun skulle si sitt ja i den. Hun turte den gangen aldri å se på detaljene, hvordan var stoffet? Var det perler? Var det tyll?
Nå visste hun ikke lenger, husket ikke lenger hva hun hadde tenkt og drømt som ung pike.
Det ble aldri en hvit kjole. Det var så vidt det ble kjole i det hele tatt. Det ble kjole. En knall rød, rød som lidenskap og ild. Rød som hjertet og som fargen på rosene hun har fått så mange av gjennom årene av han hun har holdt i hånda. Den var rød med hvite, uskyldige prikker. Som humoristiske innslag, små knis, små hvite kontraster til alvoret de siden skulle igjennom.
Det var ikke bare alvor. Det var ikke bare lek. Det var ikke bare regler og rot. De var ikke bare to unger på livets landevei.
Hun var meget glad i kjolen sin.

Togets vennlige stemme fortalte gjennom en liten høytaler at det hadde tenkt å stoppe opp litt. Hun kjente oppbremsingen i magen, men denne gangen sto følelsen trygt og stille. Toget ventet rolig på sin evige beskjed fra fløyta før det rugget seg videre i det lette snøfallet.

Hun tenkte videre på hvor usikre de en gang var på hva det ville si å holde hender, på hvor vanskelig det var å vite hvem som skulle føre ann og vise vei. Begge viste feil og rett om hverandre, det var artig å tenke på hvor skråsikre de holdt pekefingerene sine i øst og vest like overbeviste begge to om at de egnet seg særlig godt til å være stifinnere.
Vel, de gikk seg heldigvis aldri så bort at de måtte lete etter hverandre.

Døsig hørte hun stemmen til sitt reisefølge. Han var også trøtt, og de hadde blitt enig om hva de skulle gjøre når ting hadde roet seg. De skulle foreta en reise sammen, en reise til et tidligere mål. Eldre sjeler, samme mål. Det var fint.


Han sa at hun måtte gjøre seg klar, de var framme. Hun reiste seg og undret seg over hvor sitt forrige reisefølge var blitt av.
Dørene åpnet seg og den friske luften blåste lett og ga henne snøfnugg i håret. Han tok hånda hennes og sammen gikk de ut og videre.

fredag 22. januar 2010

På vandring

Noen dager føles litt annerledes. Det er nesten så de har annen farge og struktur. Nesten som personlige helligdager hvor du selv kan heise flagget  for i ditt indre.
På slike dager, som det jo ikke er så mange av, har Den urolige moren ofte tenkt at det er rart andre ikke kjenner hvor annerledes alt er? Hun bruker å studere de hun møter, ser de det?
Ser de ikke at sola står i en litt annen vinkel? Ser de ikke at ansiktet hennes har fått andre trekk? Kjenner de ikke at jorda har giret ned, funnet et roligere tempo?

Nei, de vet ikke. Det er bare hennes følelse. Og den er god. Det er nesten så hun vil spørre sola om den kunne være snill og gjøre dagen ekstra lang, samtidig som hun blir utålmodig etter å oppleve mer, se hvor følelsen kommer fra.

Om livet var en vandring langs en vei og alt vi opplever ligger langs ved den, da ville en slik dag som denne kanskje være som å se et slott litt foran seg på veien? Et vakkert slott med hvite kråker svevende over i store ringer. Slottet har tårn og buede vinduer, det har en vimpel som i de gamle eventyrene og der inne finner man alt man har lett etter. Det rommer en ballsal og soverom med store himmelsenger, et skattekammer og et fangehull.

Hun hører ingen musikk i hallene og vimpelen henger rolig ned. Hun vet at hun ikke ser og hører fordi hun ikke er nære nok.

Det er en slik dag i dag. Det er fint å gå på veien når utsikten er så kjær. Hun kommer snart fram og da vil hun vite mer. I dag bare gleder hun seg med litt skrekk i lomma. Den er så velkjent at det er greit.




Hvordan ser ditt slott ut?

torsdag 21. januar 2010

Hihihi!

Den ekte mannen hadde våknet av et hihihi! Noen hadde hatt det veldig morsomt ved hans side helt uten å vite om det.
Og noe var morsomt. Det lå og lurket i underbevisstheten, noe utrolig lattermildt som lå snikende nede i halsen og ikke ville fram på ordentlig før Den urolige moren sov.

- Hihihi!

Latteren ble forløst hos de begge om morgenen da Den ekte mannen fortalte henne om hennes nattlige fnis, og hun lo litt senere da hun måkte snø. Hun lo rett ut i rommet da hun kom inn med kaldt i støvlene og det kom et knis oppi kaffekoppen.

-Hihihi!

Blindemann tuslet forbi og lurte på hva som kilte Den urolige matmoren hans så inderlig. Ja, ikke kunne det være tanken på hans matskål for den var ikke full av noe som helst. Ikke kunne det være et vits eller artig historie heller siden han ikke hadde sagt noe enda.
Hun fikk nok bare sitte der med det tullete smilet sitt. Det var for tidlig for spørsmål, men han skulle spørre når skåla hadde nådd anstendige bredder.

Den urolige moren forbarmet seg over den lille hylekoppen og fylte opp både mat og vann, hun stakk til han en bit kokt skinke før hun sa at hun  måtte fortelle noe.
Han var ikke det minste sjokkert, var det noe matmor kunne så var det å snakke om ting.

- Ja?, sa han og knakk nakken på et tørrfór.

- Jeg vet ikke hva det er, men jeg tror følelsen er i familie med Glede. Jeg tror jeg er så himla glad fordi det ikke er vanskelig å se på skuespill lenger. Det er tross alt bare et skuespill, Blindemann. Da skal man ikke tro på det. Da er det uvirkelig.



Han sa at ja jo, greit nok, men hvorfor tok hun så av med latter?

Nei, hun visste ikke helt, men hun syntes selv at hun hadde tenkt mange snodige og rare tanker i det siste og samtidig hadde det gått opp et lettelsens lys. Et fint lys som viste henne snille venner og iherdige, omtenksomme barn som var på hennes fantasifulle side og skjønte at mamma var en raring uten å le.
Det skjønte Den fine ekte mannen hennes også. Han hadde hjulpet og ikke hjulpet og hjulpet igjen helt til de tilslutt sto og fniste av en papegøye inni en tunnel.

Da var det over. Da hadde alt blitt fint igjen. Inni tunnelen hadde hun skjønt at det der borte var et lys og tralalalala! For et morsomt lag de var! Hihihihi!

I kveld skulle hun være stolt publikummer og se på Hoppegutt som var tøff og flott på scenen sammen med pappan sin. Som også var veldig tøff og flott. Veldig.

Har du hatt skumle tanker som ikke var sanne, men de levde en stund likevel?

mandag 18. januar 2010

Blindemann og været

Helt siden jul har Blindemann vært veldig glad i å være inne. Først nå de siste dagene har han snust mot døra og frivillig gått ut i været. Det har også vært mulig å lukke døra etter han i normaltempo, og ikke med lynets hastighet for at en viss en ikke skal få løpt inn igjen.


Han har hylt og jamret seg, sparket og vist seg svært uvillig når det ble snakk om vær og føreforhold og det har vært fryktelig dumt hver gang han skulle på det unevnelige stedet. Han har liksom latet som han ikke måtte dit, ingen behov her nei.  Å gå ut for andre grunner, som for eksempel å få trukket litt frisk luft, mosjonere litt eller lignende har vært helt uaktuelt. 

Den urolige moren måtte kikke to ganger på gradestokken i dag. Hun trodde at det var skikkelig kaldt siden han slo seg vrang og ropte et rungende og kattsk NEI! når hun gjennomskuet han og løftet han opp. Han vred seg og ba for seg, mente at han hadde da ingenting ute å gjøre i dag. Det kunne ikke Den urolige moren høre på. 

- Alle må om morgenen, sa hun. 
- Ikke jeg, svarte han
- Jo, du og. Du har ikke vært ute siden i går!
- Jeg var ute før du sto opp, løy han. Men det trodde hun ikke noe på. Den rastløse gangen hans hadde røpet tilstanden forlengst og nå var det slutt på diskusjoner. Det siste hun så før hun lynlukket døra var en snurt herre på vei ut i snøkavet. 

Hun kunne jo forstå det. Hun hadde hatt det litt slik selv. Ikke når det gjaldt å komme seg et visst sted såklart, men ut. Ut i snøværet. Det var mye koseligere å kveile seg i sofaen med teppet sitt akkurat som Blindemann kveilet seg rundt på badegulvet eller sammen med Flokken i sofaen. Smatt smatt, sa han og hun var nesten fristet til å si det samme selv.

Men nå var det på tide å bære seg selv ut. Ut i det fri, heter det visstnok. Være et godt eksempel til etterfølgelse. Selv om alt det grønne var begravet i kaldt og hvitt.

En liten tur ut sammen med Blindemann hver dag, det gjaldt å ikke legge lista for høyt, det skulle hun gjøre. 

- Hva sier du til det, spurte hun snømannen da han kom inn igjen etter to minutter med sår gråt og hytting med labben i vinduet.
- Hva da? 

Han var flink til å vise følelser, det skulle han ha.

- Nei, jeg tenkte jeg skulle begynne å studere været sammen med deg, er ikke det fint?
- Det er vel det om jeg ligger i kveil på ditt unevnelige sted, så får du være med meg på mitt. 

Den urolige moren var fornøyd med det. Så krabbet de begge under teppet igjen og gledet seg bittelitt til snøforskning i morgen.

søndag 17. januar 2010

Fine ting i et rede


Den urolige moren har laget seg et rede. Hun har bygget det av minner og lys, av tepper og frukt. Og der skal det ruges ut noe fint.

På veggen har hun hengt opp et bilde som ble tatt for snart 15 år siden. Hun ser nå at det ikke har fått noen fin ramme og motivet er av henne selv som står i en sort kjole under armen til Den ekte mannen. Han er i sort dress og de følte seg fine, det synes lang vei. De er litt ukjente med kleskoden, men de klarer seg bra synes Den urolige moren når hun studerer dem litt nærmere. Den ekte mannen har et seierssikkert smil, mens hun selv ser litt vekk og smiler forbeholdent.
Hun liker bildet. Det er nesten som et brudebilde. De har ikke noe bilde av seg selv på sin giftedag, så inni seg har hun alltid tenkt at dette bildet er litt brudebildet hennes. Det er trær på bildet også, som en familie i bakgrunnen. Hun liker det også.

På veggen i  redet henger heksehatten på en knagg og sommerfuglene hennes flagrer litt her og der. I et glass ligger rester av sommeren og dufter svakt av tørr asfast og små Balderbrå. En tjukk, grønn katt av keramikk har fått et sølvhjerte bundet rundt halsen. På en lite bord ligger brillene hennes og et eple. Og på hedersplassen står den lille røde lykten hun fikk av Mumlejenta til jul. Den lyser som er lite hjerte og hun tenner den ofte.

På hylla står flere bilder av Flokken hennes. Der står Hoppegutt som 4-åring med nøkler i hånda og ved siden av sitter Mumlejenta med vind i håret. Begge har blikket i orden og framtiden foran seg.

Kanskje det vil komme en katt eller to på besøk til henne? Kanskje finner hun litt ro.

Har du et rede du kan hvile deg i?

lørdag 16. januar 2010

Skituren



Det var visst ingen vei utenom dette året heller. Januar, med sin optimistiske start og sin pastellhimmel klarte ikke på egenhånd å finne en vei utenom.
Den urolige moren datt.
Det har vært slik en stund. Som om hun var på vei ned en bakke med ustøe bein på ski og fallt i snøfonna med et boms. Opp igjen. Det er bare å børste av den verste kalde snøen og gå seg varm, om man ikke ble varm av all baskingen på vei opp da.
Nye fall. Nye opp igjen.

Og slik går det.

Hverdagen føles som en sabla skitur og det er ikke ålreit.

Hun har alltid likt rastene best. Matpakka var nå en ting, men solbærtoddyen var en annen. Den smakte Vel-framme og godt. Nå tok det ikke særlig lang tid før hun i hine hårde dager skjønte at å komme fram egentlig betydde at man bare var halvveis og det gjorde noe med et lite sinn som sterkt mislikte halvveise opplegg.
Så da gikk hun ikke på ski mer.

Et sted i bakhodet kiler en tanke om at det var jo nettopp dette hun ville i høst, gå på ski til vinteren. Men i høst var i høst. Nå er det vinter og Den urolige moren har falt. I slow motion. Noen satte på pause og trykte henne tidvid på Play.

Trykk. Pause. Trykk. Trykk. Pause.

Så hva gjør man med det? Tar en kaffe til?

Nei. Det eneste hun vet som motgift mot nedtrykte sinn er at det trenges et dypdykk i sminkeskrinet. En dusj ekstra med hårsprayen. Et smil i speilet og rask gange ut døra. Uten ski.
Opp igjen. Det hjelper alltid. Og kanskje en gang kan hun jåle seg opp og prøve de skiene igjen. Men det tror Den urolige moren at blir en stund til.



fredag 15. januar 2010

Året før spådommen


Kakene er snart spist opp og fargerikt gavepapir ligger fortsatt litt her og der som små bevis på at noen er blitt eldre. Den elegante kaffemaskinen og hekselua forteller henne at det var hun selv som hadde hatt gleden.
Hun husker jo det.

Å bli eldre. Hva er det?

- Det er kun et tall!
- Du er ikke eldre enn du føler deg!
- Det er da ingen alder!

Hun har hørt det. Og tidvis tror hun på en eller flere påstander, så klart. Man er ikke eldre enn man føler seg og det er bare et tall. Sammenlignet med Bestemor er hun fremdeles bare et barn.
Joda.

Det er noe uforutsigbart og brått over livet. Man lever det og plutselig er det over. Man kan jo undres over logikken, men det sies at naturen følger sine lover. Det er bare å bøye seg.

Den urolige moren vil ikke bøye seg. Hun vil ha garantier! Hun vil ha smerteløshet og viten om et langt og problemfritt liv. Hun vil kjøre seg selv dit høna sparker og opp på de høye tinder uten varige mèn, gjerne med ny og givende erfaring som betaling.
Går det ikke ann det da?
Den urolige moren vet at slike tankspinn er tullete, hun har lært det nå. Hun har lært og lært at alt setter spor og ingen slipper unna hverken livet eller betalingen for hver tur sammen med sparkehøna opp eller ned det fjellet man bestiger hele tiden.

Hun durer seg en ny kaffe og tar det siste stykket av kaka. Må hun virkelig resignere med at hun er som et viljeløst løv i universvindene?
At verden har bestemt seg og at hun bare må lytte?

Det er akkurat 364 dager igjen til det berømte 4+0tallet. Og hun fikk en spådom da hun var 18 år om hva som ville skje da. Og det er vel latskapens herlige filosofi:

Om det er forutbestemt er det vel bare å legge seg tilbake og nyte ferden mot det herlige som skal komme?

Hun bestemmer seg for å ikke bestemme seg for noe som helst og drar teppet godt på plass mens hun legger en slagplan for veien mot 4+0.

Det er spennende tider.

onsdag 13. januar 2010

Pamfilius og Sommeren siste del


Søndager, eller siste dagen i ferien, var like deilig som de andre.

Alt gikk litt roligere, middagen ble servert litt tidligere og tingene ble pakket inn på samme sted som de kom ut da de kom fram.

Småfuglene satt på brettet med sine små føtter, og dukkestuene, ja for de hadde hver sin, ble lukket og låst så smått og vakkert koppestell fra diverse loppemarkeder fikk stå helt i fred til neste gang de kom.

Men før de sa på gjensyn til den gule hytta og båten, var det Tur til Brønnen. Det var en fast rute opp til brønnen for å sjekke at alt var i orden, som det aldri var, derfor fant de på noe annet i stedet.

Bestefar spikket seljefløyte og lærte villig vekk hvordan små hender skulle banke med knivskjeftet for å få barken til å slippe taket.
Alle fløytet seg videre oppover og innover i skogen, Bestemor med kurv på armen. Oppi der lå kaffen og Mor Monsen. Eller noe annet godt som alle gledet seg til.
I ferier var de både titt og ofte på brønnturer og var det lørdag bar Bestefar på en liten radio. Han var så glad i høytlesning fra Barnetimen og ville gjerne høre om en liten fyr som han gjerne siterte om jentene rynket på nesen over noe de ikke ville smake på:

-Tigergutter liker ikke honning, sa han og lo.

Så da satt de der, en liten kvartett i kosens tjeneste og lyttet til nyheter og barnetime og Tigergutt som Bestefar lo høyt og godt av. Kaffekopper ble drukket og kaker spist på toppen av ei røys som de måtte ha stige for å komme opp på. Der skinte den varme snille kveldssola og livet var fullstendig fred.

Den lille urolige moren visste i sitt lille veslevoksne bryst at hun måtte spare på minnet.


Årene gikk og en dag var ikke Bestefar mer. Hytta og båten ble solgt og en drøm var forbi.

Slik er jo livet, ting kommer og går. Men aldri vil hun glemme, aldri vil hun slutte å være takknemlig for hva disse to varme bestemenneskene ga bort.

Hele historien om en eneste lang sommer er sann. Og mange fine ting skjedde, mange flere enn Den urolige moren kan fortelle om her.

For en god stund var hun en lykkens Pamfilius, en liten firkløver i sine besteforeldres blomstereng.

tirsdag 12. januar 2010

Pamfilius og Sommeren del 4


Det er sol i dag!

Sola skinte gjennom sprekkene rundt døra og Den lille urolige moren visste det med en gang. Hun spratt opp og åpnet døra mens hun ropte det gledefyllt ut:

- Bestemor, det er sol idag!

Bestemor svarte med sitt trøtte og smilende ansikt at det var veldig bra. Hun var rar uten briller og perlekjede, men hun skulle snart bli seg selv igjen i en av sine blomstrete kjoler. Ikke en eneste av dem var handlet i klesbutikken. Alle som en var kjøpt på loppemarked og det lo de mye av.
Det var jo så rart at kjolene, særlig nattkjolene, så ut som prinsessekjoler og alle som en var fra et loppemarked!
Søstrene Mimamo hadde tråkket sine sandaler opp og ned mang et skolelokale sammen med henne, så de visste at det var sant.
Klesskapet hennes var intet annet enn en velduftende drøm for småjenter som ville kle seg ut.
Lavendel og Luxsåpe. Bestemor hadde vakre såpestykker liggende blandt nattkjolene og det var som å finne en skatt hver gang de støtte på et.

Den som var enda tidligere oppe var Bestefar. Han var godt i gang med barbersaker, skum og morsom kost i en balje med vann. Det luktet sommermorgen og bestefarkos, men det betydde også at det øyeblikkelig ville bli servert fleskepannekake. Det var neste punkt på lista og ingen omelett har noensinne smakt som den. Bestefar var en ypperlig kokk som bød på tomatmat og ihjelkokte spagetter. Uten i.

Når alt var stelt, skummet, hoiet og pyntet, bar det i vei med tusen ting opp i bilen igjen. De skulle på shopping og Båten skulle bringe de til bakeren, slakteren, lekebutikken og Kroneiskiosken. De skulle inspisere kirken og de skulle klatre på det store ankeret. Hver gang. Og aldri ble Den lille urolige moren lei.
Båten, med skipper Bestefar til rors og Bestemor som kryssordløsende matros, tok de med på badestrender og på jordbærkurvinnkjøp.

Når de stoppet et sted pleide Øster og hun selv å ro omkring i jolla og kanskje bade rundt den, leke sel og fisk. De lo og sikkert kranglet innimellom, ærlighet varer lengst, men stort sett hadde de fred. Den urolige moren tror da det.

Når kvelden atter kom var de så deilig trøtte, sikkert også fordi Bestemor gjentok og gjentok hvor trøtt man ble av sjølukt og sol. De sovnet gyngende i sengen etter nye historier og aftenbønner, og sov helt til neste morgen hvor sola atter lyste inn sprekkene for å ønske god dag.

mandag 11. januar 2010

Pamfilius og Sommeren del 3


Høna var fortært. Den var like god og tørr som alltid, servert med interesserte kommentarer og spørsmål fra Bestemor om jentenes hverdag. De skulle i gjennom skolefag og alle vennene, hun visste hvem alle var og hun var like positiv til hver og en.
Bestefar hørte på med Brigg i glasset og hadde nyhetene på i bakgrunnen.

Der nede på fjorden gled et nytt skip forbi og månen sto høyt over åsen.

Det betydde leggetid.
Vaskevannsfat og taburetter, kluter og deilig såpevann ble bakset fram og jentene pusset tenner mens såpeboblene sto rundt de som en sky under en tynn vannstråle, om det var noe vann i brønnen da.
Noe bad fantes ikke, kjøkkenet var allroundrommet som var både bad og do når de var for små for utedoen. Bestefar hadde selvsagt snekret en miniatyrdo som enkelt kunne brukes der det passet og den hadde umiddelbar tømming så kjøkkenet kunne bli kjøkken igjen etter nødvendige ærender.
I ettertid ser Den urolige moren det. Hun ser lyset på kjøkkenet, hun ser Bestemors snille hånd og smittende latter og hun hører Bestefars jaa der han svarer på rare småjenteuttalelser og sikkert småsmiler over all latter og oppstyr.

Det er en deilig historie og hun var der.

Så var det å klemme godnatt til Bestefar, og Bestemor la seg alltid sammen med søstrene Mimamo for å lese tegneserier fra ukebladene og fortelle om sin egen barndom. Det var det beste. Å høre om Lillebestemors oppvekst ved toglinja, om den gangen snille Bestemor ble tyv da hun så sin første dorull, om den lille saksen som var Bestefars første gave til henne og om dressinene. Den lille rolige moren elsket å høre om disse rare innretningene som de kjørte med på skinnene, for Bestemors Far jobbet ved Jernbanen.

Tilslutt syntes Bestemor at det var passende med noen sanger, et lite Fader vår og så sa de god natt til absolutt alle de kjente. Natta til mamma og pappa, til mormor og morfar i Nord-Norge, de navnga alle venner, alle dyr og alle de kom på.

God natt.

søndag 10. januar 2010

Pamfilius og Sommeren del 2


Nøkkelen ble klumsete satt i døren. Det var sjelden hun fikk til mekanismen, men hun hadde prøvd og det var det viktigste. Bestefar hjalp så det riktige klikket klikket og søstrene stupte inn døra med små eiendeler og hyttesult.
Det luktet av tørre sukkerposer og gamle redningsvester, myggdreper på boks og sengeklær med minner fra Bestemors duftposer hengende i seg fremdeles.

Det var en eng. En eng av Bestemor og Bestefars verden.

På soverommet måtte Den lille urolige moren stå litt stille for å fotografere med øynene og nesen så minnene ble sikret for all fremtid.
Raskt dro hun Kosedokke fram fra posen, den måtte ligge å godgjøre seg i alle godluktene så det ble en del av henne innen det var sengetid.

Før mat måtte søstrene Mimamo ut på oppdagelsesferd for å se om alt var som forrige gang. Og det var det.
Hagen med alle bærbusker og frukttrær, den store steinen med tørr mose på, dukkestuene og alle berghyllene de kunne sitte i. Fuglebrettet hadde fremdeles fint utskårne vinduer i kokosnøttene sine som hang så fint under brettet og en vedski eller to lå lett henslengt som gamle våpen mot katter som forsøkte seg på fuglemord i Bestefars territorium.
Alt var som det skulle.
De løp inn igjen. Nøklene til Selveste Skjulet måtte letes opp for der fantes også viktigheter som måtte inspiseres.
Selveste Skjulet inneholdt alt. Det føltes i alle fall slik. Kister, frakker, kommoder med tusen skuffer, ei skipperlue hang på veggen, verktøy, blomstrete parasoller og helt sikkert skatter om de bare lette lenge nok.

De gikk videre til utedoen som luktet ingenting, Bestefar hadde hemmelig oppskrift på luktfri do og Kong Olav prydet veggene sammen med norske troll og et fantastisk kart over Oslo fra slutten av 1800-tallet. Det var nok å se på om ting ville ta litt tid der inne.
Nå var det ikke den tiden. Nå var det å holde følge sammen til baksiden av Selveste Skjulet. Det var rart det der, men baksiden måtte man bli kjent med for hver gang. Baksider har det med å være litt uberegnelige og må utforskes med tå-lett forsiktighet og hviskende stemmer og det store spørmålet var om Bestefar hadde plantet tomater eller sukkererter.
Livet ble enkelt og deilig.
På baksiden bodde også en vask til å vaske klær og fisk i og en utedusj for varme soldager.

Siste del av første runde handlet bare om å se utover fjorden. Kanskje det kom et skip, kanskje ikke.
En fullstendig ro skylte igjennom Den lille rolige moren og hun var klar da Bestemor ropte at nå var det høne å få.

lørdag 9. januar 2010

Pamfilius og Sommeren del 1


Den urolige moren våknet og kikket rett ut i det fine været. Rett ut i det blå.
En gledelig strømning bølget ned fra himmelen, den reiste innom toppen av en grønn furu og landet rett inn til minnestedet hennes.
Det var rett før hun ropte det ut: Det er sol i dag!

Hun kjente egg og bacon-lukten i nesa sammen med barberskum-i-balje-lyder.
Det var lenge siden.
For det var en gang da Den urolige moren bodde i Det Gule Lykkelandet. I noen helger og mange ferier. Og nå skal hun fortelle om det:


Søstrene Mimamo sto ved vinduet og kikket etter Bestefar. Forventningen og den trygge gleden danset i magen da han kom der nede i veien med sine gyngende skritt og vinkende hender. De vinket alltid tilbake og hoppet ned fra vinduskarmen for å være klare med sko på føttene og sløyfer i håret.
De sa farvel for helga til mamma og reiste i vei i den velkjente hvite bilen som hadde myke seter, NAF-håndbok i bagasjen og skurrete tyske stemmer i radioen. Den urolige moren, som den gang ikke hadde det navnet, skjønte aldri hvorfor Bestefar ikke skrudde inn tyskeren så han låt pent og tydelig, men hun spurte aldri om hvorfor han lot være.

De måtte svinge innom for å hente Bestemor på jobben. Hun hadde en liten jobb på selveste Helsestasjonen og der het alle damer Fru Larsen og Fru Andersen, jentene hilste pent.
Og Bestefar ventet tålmodig i bilen. Jaa, sa han og smilte. Snille Bestefar. Han ville alltid spandere is i sola, og ja, det var alltid sol.

- Kroneis, sa han, er det noen som vil ha Kroneis?

Jentene var nok mer begeistret for Lollipop eller Mini-is, den Kroneisen var jo så stor. Men smilet til Bestefar var så koselig at de ikke kunne annet enn å si takk.

Så ble Bestemor ferdig. Hun låste etter seg og dermed var det klart for å handle inn fredagshøna, eller kylling som søstrene Mimamo kalte det.
De gikk alltid i butikken ved siden av helsestajonen, en butikk som luktet "nå-skal-vi-på-hytta", særlig der avisene sto. Den lille urolige moren snuste og snuste, hun bestemte seg for aldri å glemme hvor fin den lukten var. Og det har hun ikke gjort heller.

Da høna var i posen og isen halvspist kom de seg da endelig i bilen og hadde selskap av en skurrete tysker forbi Asker og over Liertoppen. Noen bompenger skulle ikke Bestefar ha på seg at han betalte, så de kjørte alltid gamleveien.
Den urolige moren husker en vei gjennom frukt og bær-land. Plommene lyste på trærne i all sin saftighet og alle som solgte selvplukk var snille. Det kan godt hende at det var på hjemveien de plukket plommer, det kan også hende at de bare gjorde det en gang. Inni Den urolige moren gjorde de det alltid.

Solen skinte, bilsyken var fast takst og Bestemor hadde epler i kurven som hun skrelte, ingen måtte spise skallet. De skjønte ikke hvorfor, men det luktet trygt av epler. Og det luktet Hytta.

Der veien svingte av fra Drammen og inn til selve Lykkeland, der forsvant bilsyken alltid.
Som dugg for solen, som det heter. En lettelse for både henne og Øster som ikke var så glad i at andre hadde bilsyke. De kjørte sakte og husene lå tett inntil veien på begge sider. Hver sving var velkjent og fortalte dem hvor langt det var igjen.

Plutselig var bakken der. Ikke en vanlig bakke, men en veldig bratt bakke som svingte seg oppover og alle hadde lært at de måtte lene seg framover siden den hvite bilen var framhjulstrekk. Bestefar spant hele veien oppover på første gir og det var temmelig dramatisk.
Da de endelig nådde toppen, løste bakkeknuten seg opp i magen. Alle kunne endelig lene seg bakover igjen og Bestemor var veldig glad. Bestefar parkerte på utkikkspunket og høytiden var stor da de kikket ned på hytta.

Mimamosøstrene fikk nøkkelen og de voksne kom luntene etter med kurver og poser. Den lille urolige moren fikk ofte æren av å låse opp med den rare nøkkelen.

fredag 8. januar 2010

Fredagspludder


Fredag. Det er nesten så en kan kalle det en slags miniatyrlillejuleaften eller muligens 16. mai? Eller mai i det hele tatt.
Det gode ligger foran, det er det som er poenget til Den urolige moren. En opptaktsdag.

Hver eneste uke kommer den og hun vet det hver gang. Hun sier for eksempel aldri "hvilken dag var det i går?" på en lørdag.
Og torsdag kunne like gjerne hett "dagen-før-fredag".
Det er nok ikke det at det skjer så mye, det synes Den urolige moren å erindre at hun har sagt før også, det er heller det at fredagsstemningen er så KOSELIG. Da kjøper de seg noe godt, det er lov å åpne vinflaska og er hun riktig heldig har hun husket å kjøpe inn nye kubbelys.

Om verden står på hodet og munnene sitter sikksakk i ansiktet, lysene skal tennes.

Men det er noe som er litt foruroligende.
Hun har liksom blitt litt i opposisjon til dette såkalte kjerringtøyset hun har drevet med i alle år. For er det liksom ikke fredag om hun ikke gjør det koselig og tenner lys og alt det der? Er hun ikke fornøyd med livet om det ikke er tellekanter på potetgullet? Ligger fredagslykken i hvorvidt Den ekte mannen ligger pent og rett på sofaen? Hoho, det har hun har også tenkt på i sin verste kontrollangst, det er rart å tenke på nå!

Nei, selvsagt ligger ikke fredagslykken der. Stemningen som Den urolige moren er så glad i ligger i ritualene, i vanene og i minnene som sier at på denne måten trives hun. Kjerring eller ikke. Hun er snar til å ta seg selv i forsvar og bare av den grunn bør hun handle inn en blomst til.

For det er ikke til å unngå at det gleder henne å servere Flokken sin et eller annet, og hun får lyst til å hoppe og klappe i hendene om de ser at hun har klint til litt ekstra. Hun tenker på og sammenligner det med at Den ekte mannen har fortalt at han blir veldig glad om hun legger merke til at bilen fungerer igjen. Det er sikkert noe av det samme. Og det er jo ikke å være kjerring og gubbe, er det vel? Det er å glede seg over at andre ser en ekstra innsats. Hun bestemmer seg for den løsningen.

Hun klarer ikke helt å fri seg fra tankene på roller og rolleforventninger da. De røde strømpene taes fram og strykes over.

Men det skal hun hyle og banne over en annen dag, nå må hun nemlig forberede dagfredagstemningen på kveldsfredagsstemningen.
I dag har de forresten noe å feire også! De er de lykklige eiere av bare et hus. Et slott og et hjem.


Har du forresten en gubbe eller kjerring du må rydde opp på sofaen?

God helg!

torsdag 7. januar 2010

Flodhestinvasjon


Hmf.

Det er dagens ord. Hmf! Den urolige moren er full av akkurat det ordet. For jammen er det kaldt, og jammen er det rotete og jammen har hun lyst på sjokolade og jammen jammen jammen...

Og det er bare sånn det er. Hun vil alt annet enn å ta seg sammen. Hun får lyst til å vri seg som en liten unge som ikke vil ha på strømpebuksa, hun vil riste på hodet så lua ikke blir knytt skikkelig under halsen, hun vil sparke og slå mens hun virrer rundt som en snurrebass på gulvet.

Hmf!

Hun vil hvertfall ikke finne fram gårsdagens hvite firkant, for der bor det så mye fornuft at hun blir sinna bare av å tenke på det.

Hun lærte for lenge siden at om du forsøker å vende om på en tankegang, så går det greit en stund og SÅ. Så kommer gamlemåten dundrende som en bøling flodhester som overtar hele vannhullet uten sans for hverken finesse eller samspill. De skal nemlig vise hvem som er sjefen og ferdig med det. Og de tar seg god tid til å breie seg.

Det er da det gjelder å ignorere det gamle adferdsmønsteret og konsentrere seg inderlig om det nye og den mer matnyttige måten som gir mer avkastning på lang sikt.
Har du prøvd å ignorere en bøling med flodhester som mener mæddan!?
(Gammelt jungeluttrykk)

Det er ikke så lett det. Da kommer man nemlig fryktelig til kort og oppgaven kan lett oppfattes som, ja som å flytte på en gjeng med flodhester.

Den urolige moren tror på at kløkt og visdom, tålmodighet og hjerterom er veien til målet. Men ikke alltid. Ikke alle slag skal kjempes.

Vente det ut, det er tingen. Vente på at de er ferdige, til stormen har lagt seg og håpe at en ikke bor alene innen det er over.
Og håpe at overgangsalderen snart kommer, for da blir hun hyggelig igjen.


Nei forresten, er ikke det da hormonene for alvor tar over sirkuset og man ligger som en våt klut på gulvet når det er over?

Å være kvinne er ikke bare en tur på shoppingsenteret gitt.

Hadde hun kjent foreldrene til disse hormonene som ødela freden og januarhimmelkikkingen for henne skulle hun jammen troppet opp på dørstokken deres og sagt nøyaktig hva hun mente om ungene deres.

Hmf!

Den urolige moren har veldig lyst til å spørre om det er flere som har dager hvor ilden står ut av øynene, men siden hun er redd for at det bare er henne holder hun klokelig munnen. Som alltid. Hennes sterke side det. Å holde munnen.

onsdag 6. januar 2010

Liten mindre minst?


Enkelte ganger kan man føle seg så liten. Ikke i alder. Ikke i størrelse, dessverre.

Men i følelsen sin.

Følelsen er så liten at den knapt kjennes.
Så rart. Så sårt.

Den urolige moren har en sånn følelse. Det er så vidt det piper i den, så vidt hun vet selv. Men hun vet.

Hun vil ikke. Hun vil ikke føle seg dum.

Men det gjør hun.

Hun roter med en litt apatisk hånd i verktøykassa og der støter hun på noe usett, noe firkantet og hvitt. Det står en liten merkelapp på den. Hun leser: Fornuft.

Nemmen!

Det var da et kjedelig svar. Hun løfter opp firkanten og holder den i hånda. Selv om den den veier litt tungt legger hun den i lomma.


Hele dagen går hun der med den hvite firkanten og da kvelden kommer stryker Blindemann seg mot kinnet hennes når hun hviler i sofakroken.

- Har du skjønt noe, spør han.

- Jeg vet sannelig ikke, svarer hun. Den firkanten er så tydelig og tung i lomma, den finnes virkelig.

- Ja, den gjør det. Fornuften er ikke alltid kjedelig, den gir deg jo muligheter også, svarer Blindemann.

- På hvilken måte da? Jeg ser bare betalingsfrister og grønnsaker hver fjerde time når jeg hører det ordet. Hvordan kan jeg bruke det til å føle meg litt bedre og litt mindre dum?

- Er du liten da? Er du dum?

- Nei, smiler Den urolige moren, jeg er jo ikke det.

- Fornuften forteller at du ikke er det, så da er du det heller ikke. Om følelsene vil fortelle deg annerledes er det nok lurt å arrestere dem i stedet, ikke deg selv.

- Å.

- Ja.

- Så når jeg føler at jeg er dum, så er det bare dumheter det da?

- Ja, det er det. Du har alltid verdens beste grunn for å tenke og føle som du gjør, men det er ikke alltid sant. Det er litt forvirrende. Følelsene snakker ikke alltid til ditt beste, de vrir på ting og er litt ville, ja som en gjeng uregjerlige hekser. Da trenger du en venn, en hvit firkant: Fornuften.

Hun så på han, hun som var så glad i heksene sine! Han kunne da ikke mene at de ikke skulle få stemmerett og dansegulv?
Nå fikk hun noe å tenke på. Blindemann strøk henne mildt igjen.

- Du kan jo tenke ut en måte å gi de plass og gulv når du bestemmer at det er greit?

Jo, hun kunne tenke over det. Hun, heksemester?

Spennende!

Har du noen morsomme, men håpløse hekser?

tirsdag 5. januar 2010

Hverdagssurreliteter


I går havnet jula i esker. Nye store fine og framfor alt, hele esker. Det ble tvingende nødvendig siden selveste Juleesken dessverre så det som påkrevd å si opp sin stilling som juleeske, den søkte på tampen av sin karriere jobben som oppfyringspapp i stedet. Og fikk den.
I 17 år har de slengt julepynten opp i kjempeesken som barnevogna til Mumlejenta kom i og Den urolige moren fikk tanker om at det sikkert er fint å fylle livet med annet enn jul også.

Det er godt når hverdagen kommer tilbake. Den har vært en tur på ferie, hun kan tenke seg at den dro til sydligere breddegrader med håndkle og solhatt. Den har jo ikke så ofte late dager. Det blir mye klokkeslett, arbeid og støvtørring på den, stakkars. Men alltid kommer den tilbake og Den urolige moren hilser den som en kjent lukt man blir smilende av å kjenne på.

Når ungene hennes, unnskyld, ungdommene hennes kommer til tante Øster og onkel Nuni må de stikke nesa inn døra som fører ned til kjellerbodene. De snuser og snuser, drar inn den deilige lukten av...ja, av hva? Er det lukten av oppsamlet hverdag som bor der nede? Man skulle tro det, for samme reaksjon har Den urolige moren i dag.
Alle er tilbake på jobb og skole og hun selv rydder opp hver minste lille kaffekopp etter seg bare fordi alt er så hverdag og hun snuser i lufta sammen med Blindemann. Hverdagen er definitivt tilbake.

Hennes egen hverdag er også i gang, hun skal snart sette i gang med det som roper fra oppgavelista.

Først vil hun minne seg selv, og alle som vil høre på, at magien er ikke over selv om hverdagen er kommet hjem. Heldigvis. Hverdagsmagien lever i beste velgående selv om Den ekte mannen prøver å være vitenskapsmann og gjerne vil fortelle henne at hverdag og ferie er ideer. Sier han som lar henne skrape Flaxlodd fordi han har så dårlig skrapelykke.

Har du eller er du en søt mann i hverdagen?

mandag 4. januar 2010

I hjerteform


Å være elsket.

Hva er det? Den urolige moren elsker å bli elsket, men hun har trælet med å vite hva det er.

Vi har alle vårt.

Hun tror det er å kjenne at noen har kjøpt en rød lykt i julegave til henne. Hun tror det er når noen tar hennes feil i forsvar og sier at det ikke gjør noe.
Hun tror det er når hun får et uventet godt blikk eller blomsten han egentlig fikk selv.
Man kan bli dekadent av mindre.

Å elske. Det er et så stort ord at hun egentlig ikke tør ta det i sin munn. Langt mindre skrive om det. Derfor gjør hun det.

- Fankern heller! Kom til meg alle hjerter i verden! Kom og gjør dagen min god, så skal jeg sende så mange jeg kan tilbake. Elskeelskeelske.

Det er mye lettere å si faen eller plastikkgaffel. Eller andre ubrukeligheter. Men så dypt vil hun ikke synke i dag. I dag skal hun stige til værs som en klisjefyllt ballong.

Noen kaller det en klisje og hun har sikkert gjort det selv også. Hun har sagt det meste om det kunne skjule hennes sårbarhet. Og hun tror ikke at hun er den eneste. Hun elsker å kjenne lettelsen av gode følelser bølge igjennom seg som et varmt badegulv mot kalde morgenføtter.
Det blir dessverre sjelden stor kunst av det, men det blir i alle fall et smil. En skal ikke kimse av det heller.
Hun vil smile mer. Hun bestiller flere av disse magesmilene, de som kommer av seg selv. De er fine. Og sjeldne som den store kunsten.

I dag slo det henne da hun så på januarhimmelen at ingen himmel er vel finere enn den? Jo, det slo henne også at hun var glad for å være her. Som en liten bisetning kom følelsen snikende bakfra. Fort inn, fort ut igjen. Som en forbipasserende.
Hun kjente at hun elsket livet.


I dag ville hun egentlig bare fortelle det. At hun hadde hilst på Kjærlighet personlig. Og at det da gikk opp for henne at hun visste hva det var.
For henne var det bare så enkelt at kjærlighet skulle være enkelt. Det skulle ikke være vanskelig å forstå seg på, da var det jo ikke kjærlighet da. En selvmotsigelse for henne.
Hun kunne med letthet gjøre det vanskelig, komplisere det på alle mulig måter med ord og handlinger. Det hadde hun da gjort til en livsstil for lengst. Men da handlet om noe annet. Og ikke om kjærligheten selv.
Den urolige moren bestemte seg for å gjøre kjærligheten om til brukskunst, hvorfor spare så inderlig på noe som er godt? Hun gjør da ikke det med marsipanen eller med varmtvannet i dusjen. De får begge bein å gå på rundt henne.

Så takk. Takk til Himmel for å ha spilt en markant rolle i kjærlighetskommersen som hun har basket med i uminnelig tid.
For det er jo så forbasket lett å bare si det, bare la ordene hoppe ut som frosker i veien en våt høstdag. Jeg elsker deg.
Det er noe helt annet å bestemme seg for å la den være en aktiv del av hennes liv.

Nei, nok er nok med å komplisere det fine og godta alt det vanskelige.

Elskeelskeelske!

Elsker du litt i dag?

lørdag 2. januar 2010

Spranget


Den urolige moren vil noe. Det kribler og klør. Hun vil løpe og le på en gang.
Løpe med joggesko og olajakke, akkurat som om hun var 18 år. Da hun kastet en stein inn i en hekk og kjente på den nye tattoveringen som sved deilig under jakka. Kanskje bar hun på en hemmelig forventning om et annet menneske, kanskje hun drømte om å plukke appelsiner i Israel. Hva hun nå enn drømte om var det nok av tid til å realisere alt sammen.


Av en venn hun aldri har møtt har hun fått muligheten til å høre en sang fra gamle tider og jammen satte det fart i nostalgien.

18 år. Hun lærte seg å kjøre bil, hun tjente seg litt penger og hun så tankefullt ut i verden med bukse der de andre hadde kjole. Hun sa ikke alltid hva hun mente og hun var ofte på et annet sted inni seg enn hun viste utad.
Hun hadde venner. Venner hun kunne le med og venner som ville hjelpe. Forskjellen mellom dem og henne var ikke synlig, det var bare det at hun ikke alltid skjønte normene, det har hun lært senere. Men hun brukte mye tid på å forstå disse usagte reglene og senere perfeksjonere noe hun ikke følte, bare visste om. Den urolige moren må smile av hvor mye feil hun gjettet.
I ettertid ser hun hvor sliten hun ble av det, mange av hennes ungdommelige krumspring kunne nok virke noe besynderlige for andre enn hun selv.

Hun ville så gjerne noe den gangen, noe som hun enda ikke har forløst. Det er noe med den olajakka og det spranget.
Å snu seg mot fortiden har noe godt ved seg. Musikken, luktene, motene, fargene og interessene bor et annet sted enn her, og løpet bor i beina.

Det er lenge til våren, men hun lengter allerede litt. Den vil komme. Da vil alt våkne og isen vil smelte i sola.
Kanskje hun vil plukke opp en stein og kaste inn i hekken?
Etter 20 år er tiden inne for å realisere.
Det er godt en er voksen så en slipper å kaste bort mer tid.

Har dine unge drømmer forandret seg eller blitt sanne?

fredag 1. januar 2010

Fint nytt år


Da var den gamle årskalenderen til Flokken lagt i bunken sammen med de andre. År etter år ligger oppå hverandre i skuffen og minner om tidligere tannlegeavtaler og foreldremøter, spillejobber og bursdager.
Den nye skal henges opp så fort den er kjøpt inn, og den vil fylles med ymse opplegg og avtaler som et år vanligvis skal inneholde. Kanskje det vil stå ting der som aldri før er skrevet i deres kalender? Noe spennende og morsomt?

Hun har en fin liten egen kalender. En hun får hvert år av sin svigermor, men den skal ingen skrive i. Den er full av kunst og er til inspirasjon om man skulle slumpe til å tro at man ikke kan noe. Det er gøy å rive av et ark for hver måned, da er de dagene gjort, liksom.

Den urolige moren satt og tittet ut av kjøkkenvinduet sitt. Der ute hadde hun jo hengt opp julenek og meiseboller i passende avstand fra farlige katter i førjulstiden. Eller det vil si, alt var i rett høyde før all snøen kom. Det var litt skummelt, men det ville vel helst gå bra. Småfuglene var så runde og gode der de fløy rundt og satt seg ned, om og om igjen.
Tankene gikk til alt hva hun håpet året skulle bringe og hun sendte ut bestillinger om fred, arbeid og god helse for seg selv og alle hun var glad i.

Der ute var et vinterbilde så fint at Den urolige moren måtte rope på Den ekte mannen og Hoppegutt. De syntes også at det var en fin start på vinteren og året sett fra kjøkkenvinduet. Ingen av dem hadde sett småfuglene på så nært hold på mange år og Hoppegutt løp for å se nærmere på det lille livet der ute med kikkerten sin.

Hun håpet at det nye året ville arte seg like vakkert og rolig som bildet utenfor viste henne, at det ville bli like spennende som fuglene kanskje måtte ha det i vente på katten og at deres egne små vinger skulle få fly fritt og lett over alt det fine.

Pluss mye mye mer. I kveld skulle hun skrive en liste over alt hun ønsket å oppleve i året som kom, alle mål hun hadde lyst til å sette seg. Det skulle stå nedskrevet så hun kunne lese det til neste år.
Snart skal hun lese hva hun og venninnen hennes hadde for noen ønsker i fjor.

Har du mål og ønsker for det nye året?