På slike dager, som det jo ikke er så mange av, har Den urolige moren ofte tenkt at det er rart andre ikke kjenner hvor annerledes alt er? Hun bruker å studere de hun møter, ser de det?
Ser de ikke at sola står i en litt annen vinkel? Ser de ikke at ansiktet hennes har fått andre trekk? Kjenner de ikke at jorda har giret ned, funnet et roligere tempo?
Nei, de vet ikke. Det er bare hennes følelse. Og den er god. Det er nesten så hun vil spørre sola om den kunne være snill og gjøre dagen ekstra lang, samtidig som hun blir utålmodig etter å oppleve mer, se hvor følelsen kommer fra.
Om livet var en vandring langs en vei og alt vi opplever ligger langs ved den, da ville en slik dag som denne kanskje være som å se et slott litt foran seg på veien? Et vakkert slott med hvite kråker svevende over i store ringer. Slottet har tårn og buede vinduer, det har en vimpel som i de gamle eventyrene og der inne finner man alt man har lett etter. Det rommer en ballsal og soverom med store himmelsenger, et skattekammer og et fangehull.
Hun hører ingen musikk i hallene og vimpelen henger rolig ned. Hun vet at hun ikke ser og hører fordi hun ikke er nære nok.
Det er en slik dag i dag. Det er fint å gå på veien når utsikten er så kjær. Hun kommer snart fram og da vil hun vite mer. I dag bare gleder hun seg med litt skrekk i lomma. Den er så velkjent at det er greit.
Hvordan ser ditt slott ut?
