Den urolige moren våknet og kikket rett ut i det fine været. Rett ut i det blå.
En gledelig strømning bølget ned fra himmelen, den reiste innom toppen av en grønn furu og landet rett inn til minnestedet hennes.
Det var rett før hun ropte det ut: Det er sol i dag!
Hun kjente egg og bacon-lukten i nesa sammen med barberskum-i-balje-lyder.
Det var lenge siden.
For det var en gang da Den urolige moren bodde i Det Gule Lykkelandet. I noen helger og mange ferier. Og nå skal hun fortelle om det:
Søstrene Mimamo sto ved vinduet og kikket etter Bestefar. Forventningen og den trygge gleden danset i magen da han kom der nede i veien med sine gyngende skritt og vinkende hender. De vinket alltid tilbake og hoppet ned fra vinduskarmen for å være klare med sko på føttene og sløyfer i håret.
De sa farvel for helga til mamma og reiste i vei i den velkjente hvite bilen som hadde myke seter, NAF-håndbok i bagasjen og skurrete tyske stemmer i radioen. Den urolige moren, som den gang ikke hadde det navnet, skjønte aldri hvorfor Bestefar ikke skrudde inn tyskeren så han låt pent og tydelig, men hun spurte aldri om hvorfor han lot være.
De måtte svinge innom for å hente Bestemor på jobben. Hun hadde en liten jobb på selveste Helsestasjonen og der het alle damer Fru Larsen og Fru Andersen, jentene hilste pent.
Og Bestefar ventet tålmodig i bilen. Jaa, sa han og smilte. Snille Bestefar. Han ville alltid spandere is i sola, og ja, det var alltid sol.
- Kroneis, sa han, er det noen som vil ha Kroneis?
Jentene var nok mer begeistret for Lollipop eller Mini-is, den Kroneisen var jo så stor. Men smilet til Bestefar var så koselig at de ikke kunne annet enn å si takk.
Så ble Bestemor ferdig. Hun låste etter seg og dermed var det klart for å handle inn fredagshøna, eller kylling som søstrene Mimamo kalte det.
De gikk alltid i butikken ved siden av helsestajonen, en butikk som luktet "nå-skal-vi-på-hytta", særlig der avisene sto. Den lille urolige moren snuste og snuste, hun bestemte seg for aldri å glemme hvor fin den lukten var. Og det har hun ikke gjort heller.
Da høna var i posen og isen halvspist kom de seg da endelig i bilen og hadde selskap av en skurrete tysker forbi Asker og over Liertoppen. Noen bompenger skulle ikke Bestefar ha på seg at han betalte, så de kjørte alltid gamleveien.
Den urolige moren husker en vei gjennom frukt og bær-land. Plommene lyste på trærne i all sin saftighet og alle som solgte selvplukk var snille. Det kan godt hende at det var på hjemveien de plukket plommer, det kan også hende at de bare gjorde det en gang. Inni Den urolige moren gjorde de det alltid.
Solen skinte, bilsyken var fast takst og Bestemor hadde epler i kurven som hun skrelte, ingen måtte spise skallet. De skjønte ikke hvorfor, men det luktet trygt av epler. Og det luktet Hytta.
Der veien svingte av fra Drammen og inn til selve Lykkeland, der forsvant bilsyken alltid.
Som dugg for solen, som det heter. En lettelse for både henne og Øster som ikke var så glad i at andre hadde bilsyke. De kjørte sakte og husene lå tett inntil veien på begge sider. Hver sving var velkjent og fortalte dem hvor langt det var igjen.
Plutselig var bakken der. Ikke en vanlig bakke, men en veldig bratt bakke som svingte seg oppover og alle hadde lært at de måtte lene seg framover siden den hvite bilen var framhjulstrekk. Bestefar spant hele veien oppover på første gir og det var temmelig dramatisk.
Da de endelig nådde toppen, løste bakkeknuten seg opp i magen. Alle kunne endelig lene seg bakover igjen og Bestemor var veldig glad. Bestefar parkerte på utkikkspunket og høytiden var stor da de kikket ned på hytta.
Mimamosøstrene fikk nøkkelen og de voksne kom luntene etter med kurver og poser. Den lille urolige moren fikk ofte æren av å låse opp med den rare nøkkelen.
