Den urolige moren vil noe. Det kribler og klør. Hun vil løpe og le på en gang.
Løpe med joggesko og olajakke, akkurat som om hun var 18 år. Da hun kastet en stein inn i en hekk og kjente på den nye tattoveringen som sved deilig under jakka. Kanskje bar hun på en hemmelig forventning om et annet menneske, kanskje hun drømte om å plukke appelsiner i Israel. Hva hun nå enn drømte om var det nok av tid til å realisere alt sammen.
Av en venn hun aldri har møtt har hun fått muligheten til å høre en sang fra gamle tider og jammen satte det fart i nostalgien.
18 år. Hun lærte seg å kjøre bil, hun tjente seg litt penger og hun så tankefullt ut i verden med bukse der de andre hadde kjole. Hun sa ikke alltid hva hun mente og hun var ofte på et annet sted inni seg enn hun viste utad.
Hun hadde venner. Venner hun kunne le med og venner som ville hjelpe. Forskjellen mellom dem og henne var ikke synlig, det var bare det at hun ikke alltid skjønte normene, det har hun lært senere. Men hun brukte mye tid på å forstå disse usagte reglene og senere perfeksjonere noe hun ikke følte, bare visste om. Den urolige moren må smile av hvor mye feil hun gjettet.
I ettertid ser hun hvor sliten hun ble av det, mange av hennes ungdommelige krumspring kunne nok virke noe besynderlige for andre enn hun selv.
Hun ville så gjerne noe den gangen, noe som hun enda ikke har forløst. Det er noe med den olajakka og det spranget.
Å snu seg mot fortiden har noe godt ved seg. Musikken, luktene, motene, fargene og interessene bor et annet sted enn her, og løpet bor i beina.
Det er lenge til våren, men hun lengter allerede litt. Den vil komme. Da vil alt våkne og isen vil smelte i sola.
Kanskje hun vil plukke opp en stein og kaste inn i hekken?
Etter 20 år er tiden inne for å realisere.
Det er godt en er voksen så en slipper å kaste bort mer tid.
Har dine unge drømmer forandret seg eller blitt sanne?
