Det er god fyr på peisen og lysene er tent. Den urolige moren er rolig. Hun trodde ikke det ville sies noen gang, men hun er det. For et liten stund. Eller for en lenger. Lista må ligge akkurat så lavt at hun kan åle seg over den.I dag har et dikt hun leste som 18-åring løpt og spasert gjennom hodet hennes. Hastigheten har variert for hver gang det kom på besøk og hun finner fremdeles mening i det, nå som den gang. Diktet forandret hennes liv, det forandret hennes innstilling og målene fikk andre valører.
Kanskje det kan si noe til flere enn henne? Her er det:
DU SKAL VÆRE TRO
Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...
Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?
Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!
Diktet er tenkt ut og skrevet av Andre Bjerke.
Har du møtt på ord som forandret noe i deg?
