Skituren

Det var visst ingen vei utenom dette året heller. Januar, med sin optimistiske start og sin pastellhimmel klarte ikke på egenhånd å finne en vei utenom.
Den urolige moren datt.
Det har vært slik en stund. Som om hun var på vei ned en bakke med ustøe bein på ski og fallt i snøfonna med et boms. Opp igjen. Det er bare å børste av den verste kalde snøen og gå seg varm, om man ikke ble varm av all baskingen på vei opp da.
Nye fall. Nye opp igjen.

Og slik går det.

Hverdagen føles som en sabla skitur og det er ikke ålreit.

Hun har alltid likt rastene best. Matpakka var nå en ting, men solbærtoddyen var en annen. Den smakte Vel-framme og godt. Nå tok det ikke særlig lang tid før hun i hine hårde dager skjønte at å komme fram egentlig betydde at man bare var halvveis og det gjorde noe med et lite sinn som sterkt mislikte halvveise opplegg.
Så da gikk hun ikke på ski mer.

Et sted i bakhodet kiler en tanke om at det var jo nettopp dette hun ville i høst, gå på ski til vinteren. Men i høst var i høst. Nå er det vinter og Den urolige moren har falt. I slow motion. Noen satte på pause og trykte henne tidvid på Play.

Trykk. Pause. Trykk. Trykk. Pause.

Så hva gjør man med det? Tar en kaffe til?

Nei. Det eneste hun vet som motgift mot nedtrykte sinn er at det trenges et dypdykk i sminkeskrinet. En dusj ekstra med hårsprayen. Et smil i speilet og rask gange ut døra. Uten ski.
Opp igjen. Det hjelper alltid. Og kanskje en gang kan hun jåle seg opp og prøve de skiene igjen. Men det tror Den urolige moren at blir en stund til.