Høna var fortært. Den var like god og tørr som alltid, servert med interesserte kommentarer og spørsmål fra Bestemor om jentenes hverdag. De skulle i gjennom skolefag og alle vennene, hun visste hvem alle var og hun var like positiv til hver og en.
Bestefar hørte på med Brigg i glasset og hadde nyhetene på i bakgrunnen.
Der nede på fjorden gled et nytt skip forbi og månen sto høyt over åsen.
Det betydde leggetid.
Vaskevannsfat og taburetter, kluter og deilig såpevann ble bakset fram og jentene pusset tenner mens såpeboblene sto rundt de som en sky under en tynn vannstråle, om det var noe vann i brønnen da.
Noe bad fantes ikke, kjøkkenet var allroundrommet som var både bad og do når de var for små for utedoen. Bestefar hadde selvsagt snekret en miniatyrdo som enkelt kunne brukes der det passet og den hadde umiddelbar tømming så kjøkkenet kunne bli kjøkken igjen etter nødvendige ærender.
I ettertid ser Den urolige moren det. Hun ser lyset på kjøkkenet, hun ser Bestemors snille hånd og smittende latter og hun hører Bestefars jaa der han svarer på rare småjenteuttalelser og sikkert småsmiler over all latter og oppstyr.
Det er en deilig historie og hun var der.
Så var det å klemme godnatt til Bestefar, og Bestemor la seg alltid sammen med søstrene Mimamo for å lese tegneserier fra ukebladene og fortelle om sin egen barndom. Det var det beste. Å høre om Lillebestemors oppvekst ved toglinja, om den gangen snille Bestemor ble tyv da hun så sin første dorull, om den lille saksen som var Bestefars første gave til henne og om dressinene. Den lille rolige moren elsket å høre om disse rare innretningene som de kjørte med på skinnene, for Bestemors Far jobbet ved Jernbanen.
Tilslutt syntes Bestemor at det var passende med noen sanger, et lite Fader vår og så sa de god natt til absolutt alle de kjente. Natta til mamma og pappa, til mormor og morfar i Nord-Norge, de navnga alle venner, alle dyr og alle de kom på.
God natt.
