Kakene er snart spist opp og fargerikt gavepapir ligger fortsatt litt her og der som små bevis på at noen er blitt eldre. Den elegante kaffemaskinen og hekselua forteller henne at det var hun selv som hadde hatt gleden.
Hun husker jo det.
Å bli eldre. Hva er det?
- Det er kun et tall!
- Du er ikke eldre enn du føler deg!
- Det er da ingen alder!
Hun har hørt det. Og tidvis tror hun på en eller flere påstander, så klart. Man er ikke eldre enn man føler seg og det er bare et tall. Sammenlignet med Bestemor er hun fremdeles bare et barn.
Joda.
Det er noe uforutsigbart og brått over livet. Man lever det og plutselig er det over. Man kan jo undres over logikken, men det sies at naturen følger sine lover. Det er bare å bøye seg.
Den urolige moren vil ikke bøye seg. Hun vil ha garantier! Hun vil ha smerteløshet og viten om et langt og problemfritt liv. Hun vil kjøre seg selv dit høna sparker og opp på de høye tinder uten varige mèn, gjerne med ny og givende erfaring som betaling.
Går det ikke ann det da?
Den urolige moren vet at slike tankspinn er tullete, hun har lært det nå. Hun har lært og lært at alt setter spor og ingen slipper unna hverken livet eller betalingen for hver tur sammen med sparkehøna opp eller ned det fjellet man bestiger hele tiden.
Hun durer seg en ny kaffe og tar det siste stykket av kaka. Må hun virkelig resignere med at hun er som et viljeløst løv i universvindene?
At verden har bestemt seg og at hun bare må lytte?
Det er akkurat 364 dager igjen til det berømte 4+0tallet. Og hun fikk en spådom da hun var 18 år om hva som ville skje da. Og det er vel latskapens herlige filosofi:
Om det er forutbestemt er det vel bare å legge seg tilbake og nyte ferden mot det herlige som skal komme?
Hun bestemmer seg for å ikke bestemme seg for noe som helst og drar teppet godt på plass mens hun legger en slagplan for veien mot 4+0.
Det er spennende tider.
