Hun så på reisefølget sitt. Hva hadde de gjort og hva hadde de glemt? Hva lå i bunken over Ferdiggjennomarbeidet materiale og hva lå i Framtidige planer og ideer? Og hvor i heiteste lå alt det de ikke hadde fått myst på en eneste gang? Toget rugget sine passasjerer rolig avgårde og varmen i kupeen holdt om henne til hun ble søvning.
En gang for lenge siden hadde hun drømmer om en kjole, om en enkel bukett. Kjolen skulle være hvit og hun skulle si sitt ja i den. Hun turte den gangen aldri å se på detaljene, hvordan var stoffet? Var det perler? Var det tyll?
Nå visste hun ikke lenger, husket ikke lenger hva hun hadde tenkt og drømt som ung pike.
Det ble aldri en hvit kjole. Det var så vidt det ble kjole i det hele tatt. Det ble kjole. En knall rød, rød som lidenskap og ild. Rød som hjertet og som fargen på rosene hun har fått så mange av gjennom årene av han hun har holdt i hånda. Den var rød med hvite, uskyldige prikker. Som humoristiske innslag, små knis, små hvite kontraster til alvoret de siden skulle igjennom.
Det var ikke bare alvor. Det var ikke bare lek. Det var ikke bare regler og rot. De var ikke bare to unger på livets landevei.
Hun var meget glad i kjolen sin.
Togets vennlige stemme fortalte gjennom en liten høytaler at det hadde tenkt å stoppe opp litt. Hun kjente oppbremsingen i magen, men denne gangen sto følelsen trygt og stille. Toget ventet rolig på sin evige beskjed fra fløyta før det rugget seg videre i det lette snøfallet.
Hun tenkte videre på hvor usikre de en gang var på hva det ville si å holde hender, på hvor vanskelig det var å vite hvem som skulle føre ann og vise vei. Begge viste feil og rett om hverandre, det var artig å tenke på hvor skråsikre de holdt pekefingerene sine i øst og vest like overbeviste begge to om at de egnet seg særlig godt til å være stifinnere.
Vel, de gikk seg heldigvis aldri så bort at de måtte lete etter hverandre.
Døsig hørte hun stemmen til sitt reisefølge. Han var også trøtt, og de hadde blitt enig om hva de skulle gjøre når ting hadde roet seg. De skulle foreta en reise sammen, en reise til et tidligere mål. Eldre sjeler, samme mål. Det var fint.
Han sa at hun måtte gjøre seg klar, de var framme. Hun reiste seg og undret seg over hvor sitt forrige reisefølge var blitt av.
Dørene åpnet seg og den friske luften blåste lett og ga henne snøfnugg i håret. Han tok hånda hennes og sammen gikk de ut og videre.
