Den urolige moren hadde vært med Hoppegutt til hårklippingssenteret og hadde ant fred og ingen fare der de satt og snakket om dette og hint i bilen. Vel framme spaserte de inn til frisøren og mens hun ventet på at sitt vakre avkom skulle bli ferdig gjorde hun det man gjør på et slikt sted. Hun så seg selvopptatt i speilen. Ikke helt uvanlig, det tør hun påstå siden det er ufattelig mange speiler der.
Det var ikke det at hun fløy og tittet inn i slike innretninger til stadighet, kanskje hun til og med så mindre i dem enn andre. Men det er ikke poenget. Selv om det kanskje skulle vært det.
For der inne, i det blanke og reflekterende speilet fant hun seg selv så uomtvistelig stygg! Det var ingen annen måte å si det på. Utenpå og inni. Overalt var hun kjempestygg. Fytterakkern.
Det skjer jo i mange av venninnene hennes sitt liv også, de har dager de føler seg litt under mitt på treet. Hun visste hva det var for dager, dager da håret var flatt og munnen svømte rundt i ansiktet. Eller posene hang som tang og tare under øynene. Men dette var verre.
Hun unnlot mer blikkontakt med seg selv, smilte som om verden fremdeles hang sammen og så dro de hjem.
Utover kvelden tok hun små stikkprøver. Var hun fremdeles helt heslig? Javisst var hun det! Det begynte nesten å bli interessant.
Så tok giften over sinnet hennes. Plutselig var hun Sharon Osbourne som ikke hadde som mening å fortelle og avdramatisere det å være litt i ubalanse (mye da, ok), men heller hylte i vilden sky om at her er jeg og tramp tramp!
Tilslutt, når hun var helt sikker på at verden ville le av henne for hennes dumheter og påfunn og kinnene også var blitt til tang og tare måtte hun si noe til Den ekte mannen.
- Er det sant, ba hun, er det sant alt jeg ser? Han ristet på hodet, muligens blitt litt vant til lumske påfunn etterhvert.
- Du ser ut som du alltid gjør, svarte han med hjerter og blomster i snakkebobla.
Herregud! Dette ble helt håpløst, hun måtte bare legge seg og håpe på at det ville soves bort. Han satt jo med kjærlighetsbrillene på nesen, ikke et ord kunne stoles på.
Hun sendte en melding til sin ærligste venn og fikk som svar tilbake at hun fremdeles var en katt og ingenting var annerledes. Og at nå fikk hun se å kvitte seg med svineriet.
Puh!
Da hun våknet i dag var alt som før. Styggedommen og Sharon hadde reist videre og takk og pris for det.
Om det er deg som får besøk neste gang så si at du ikke tror på det og at de kan herje vilt bak en husvegg eller i ei grøft i stedet.
Det blir ingen spørsmål om du har følt det slik noen gang, men om du har det så sender Den urolige moren deg en klem og håper du er på beina igjen.
Klem!
