Å være elsket.
Hva er det? Den urolige moren elsker å bli elsket, men hun har trælet med å vite hva det er.
Vi har alle vårt.
Hun tror det er å kjenne at noen har kjøpt en rød lykt i julegave til henne. Hun tror det er når noen tar hennes feil i forsvar og sier at det ikke gjør noe.
Hun tror det er når hun får et uventet godt blikk eller blomsten han egentlig fikk selv.
Man kan bli dekadent av mindre.
Å elske. Det er et så stort ord at hun egentlig ikke tør ta det i sin munn. Langt mindre skrive om det. Derfor gjør hun det.
- Fankern heller! Kom til meg alle hjerter i verden! Kom og gjør dagen min god, så skal jeg sende så mange jeg kan tilbake. Elskeelskeelske.
Det er mye lettere å si faen eller plastikkgaffel. Eller andre ubrukeligheter. Men så dypt vil hun ikke synke i dag. I dag skal hun stige til værs som en klisjefyllt ballong.
Noen kaller det en klisje og hun har sikkert gjort det selv også. Hun har sagt det meste om det kunne skjule hennes sårbarhet. Og hun tror ikke at hun er den eneste. Hun elsker å kjenne lettelsen av gode følelser bølge igjennom seg som et varmt badegulv mot kalde morgenføtter.
Det blir dessverre sjelden stor kunst av det, men det blir i alle fall et smil. En skal ikke kimse av det heller.
Hun vil smile mer. Hun bestiller flere av disse magesmilene, de som kommer av seg selv. De er fine. Og sjeldne som den store kunsten.
I dag slo det henne da hun så på januarhimmelen at ingen himmel er vel finere enn den? Jo, det slo henne også at hun var glad for å være her. Som en liten bisetning kom følelsen snikende bakfra. Fort inn, fort ut igjen. Som en forbipasserende.
Hun kjente at hun elsket livet.
I dag ville hun egentlig bare fortelle det. At hun hadde hilst på Kjærlighet personlig. Og at det da gikk opp for henne at hun visste hva det var.
For henne var det bare så enkelt at kjærlighet skulle være enkelt. Det skulle ikke være vanskelig å forstå seg på, da var det jo ikke kjærlighet da. En selvmotsigelse for henne.
Hun kunne med letthet gjøre det vanskelig, komplisere det på alle mulig måter med ord og handlinger. Det hadde hun da gjort til en livsstil for lengst. Men da handlet om noe annet. Og ikke om kjærligheten selv.
Den urolige moren bestemte seg for å gjøre kjærligheten om til brukskunst, hvorfor spare så inderlig på noe som er godt? Hun gjør da ikke det med marsipanen eller med varmtvannet i dusjen. De får begge bein å gå på rundt henne.
Så takk. Takk til Himmel for å ha spilt en markant rolle i kjærlighetskommersen som hun har basket med i uminnelig tid.
For det er jo så forbasket lett å bare si det, bare la ordene hoppe ut som frosker i veien en våt høstdag. Jeg elsker deg.
Det er noe helt annet å bestemme seg for å la den være en aktiv del av hennes liv.
Nei, nok er nok med å komplisere det fine og godta alt det vanskelige.
Elskeelskeelske!
Elsker du litt i dag?
