Jeg sitter i solen på en racerbane. Jeg kunne i hvertfall nesten banne på det. Hekkene mine blomstrer med rykende ferske potentillagule blomster, som betyr at det er mye igjen av sommeren og takk for det! Gjennom vinter og vår har jeg ventet på slike stunder av velbehag under blå himmel og varmende sol.
Jeg sitter i min egen hage. Og racerbilene er ikke raske biler som kjører runde på runde. Neida, det er humler. Mange humler. Og bier. Og jeg blir glad. Her er de, runde og høylydte og arbeidssomme. Og ikke helt trygge for oss menneskers trang til å temme naturen.
Dette ligner følelsen den gang da alle de skitne og fiskeløse vannene rundt omkring ble rene, pene, passelig gjennomsiktige og fiskefulle igjen. Det var en vidunderlig oppdagelse.
Når naturen går litt eller mye i stykker for egen hånd, når vi mennesker har skadet Moder Jord, så er det vondt. Ingen vil ha en ødelagt natur. Følelser som skyld og skam over at man har sparket til den fineste gaven, et vakkert og sunt sted å være, er enorm og verkefull å identifisere seg med. En vanlig handling er da å late som det ikke er sant, se en annen vei, skylde på andre. Noen av oss gjør i alle fall det. Dette-blir-jammen-for-stort-for-meg-å-reparere-igjen-tanker. Veldig vondt.
Derfor var det en veldig glede og lettelse å oppdage at ting plutselig var i orden igjen. Jøsses, hvem ryddet i vannet, innsjøene, elvene mens jeg snudde meg vekk? Var ikke Akerselva, et nesten verdenskjent vassdrag, kjent for å være gråbrun og full av tomme ølflasker og gamle sykler?
Dette er en stund siden nå. Jeg var ungdom og ga beng, hvem brydde seg om elver når man hadde en navle å beskue? I mellomtiden reddet altså noen vannene omkring. Innsjøer, bekker, pytter. Fulle av nytt liv igjen. Amen. Noen mennesker hadde tro nok.
Tilbake til de små bzz'erne. Vi er ikke der at humler og bier er reddet og alt er i skjønneste orden bare fordi jeg hører godlyder i sommerdagen, jeg skjønner det. Men jeg liker å tenke at vi er på vei. På tur nærmest. Mot en friskere verden.
I farta! Jeg vil ha troen! Som en unge på vei utfor fem-meteren med fingrene godt klemt rundt nesa og beina krummet under seg. En bombe av friskhet og sunnhet på vei mot et superplask i et rent badevann. Eller, litt mer passende for min aldersgruppe, men likevel nesten i samme stemning: Hånden legges flat og høytidsstemt mot pannen. Giv akt! I liggende positur på solid sommermadrass for min del. Jeg strammer blikket mot godværsskyene så jeg virkelig kjenner overbevisningen. Engasjement gjør godt. Og jeg er klar for å gjøre min skjerv. Uten tro blir jeg bare en som kaster kaffekrus ut av bilvinduet. Jeg må tro at mitt bidrag hjelper. Jeg tror!
Racerbilhumlene liker de rosa høye blomstene som stikker opp innimellom i potentillaen, jeg formelig hører de sikler oppi kronbladene, de er enige med meg, de ønsker at jeg har troen. For har jeg ikke det vil de dø ut. Disse selvstendige og hjelpsomme små krabatene som gjør både deres og vår verden til et sunnere og mer levende, fargerikt og velduftende sted. Det er min fordømte plikt å gjøre mitt denne gangen! Jeg fikk rene elver, nå er det min tur til å la min neste plutselig komme på at biene fremdeles er her om en 20 års tid.
Så her ligger jeg, klar som et nystekt egg med fingre og tær i forpliktende modus.
Så jeg klipper ikke gresset. Jeg ser gressklipperen stå rolig på plassen sin der borte ved den varme husveggen med spindelvev på gassen og jeg eier ikke spor av dårlig samvittighet. Intenst deilig. Jeg nærmest hører både hvit og rød kløver sprute opp mellom alle de fine saftige grønne gresstråene som vi har forsøkt holde grønn uten plett av andre uvekster, ja bortsett fra løvetannens iherdige mas og oppvekst da, den kan jo ingen verge seg for, men jo, jeg ser og hører at det gror her jeg ligger. Livet er skjønt og biene summer i kløveren, pollen og farger. Freden og engasjementet brer seg gjennom hele dagen til solen sakte går ned over oss alle.
I alle bier og humler, isbjørner og i solens navn: I love naturvern!
