Hun pakket ned en boks med mat, en liten termos med kaffe, en appelsin og en skrivebok. Og noe å sitte på. I tillegg hadde hun pågangsmot og sprut i føttene, så dette lovet bra.
Ved døra sto Blindemann for å ønske henne god tur. Han ba henne hilse trærne og det lovet Den urolige moren at hun skulle gjøre.
Porten til skogen sto der akkurat som sist i høst da de sa farvel og på gjensyn. Hun gikk igjennom og trasket i vei mens sekken slo mot ryggen. Akkurat i samme takt som føttene. Etter en stund som ikke var så veldig lang egentlig, bestemte hun seg for at hun snart var framme. Sola varmet og hun begynte å tenke på termosen som sikkert ville opp og fram. Snart, tenkte hun, snart finner jeg et fint sted.
Men nei. Snøen lå tett inntil skogkanten og ville ikke slippe henne inn til alle trærne. Hun satte en prøvende fot på brøytekanten, men den viste seg å være like råtten som formen hennes, så hun fortsatte videre på veien.
- Snart finner jeg Stedet, jeg vet det, sa hun til seg selv.
Føttene var nok ikke like fulle av sprut, og klokken nærmet seg Lenge. Hun gikk og gikk. Plutselig dukket det fram et veikryss, rett rundt den siste svingen. Veikrysset hadde mange skilt. Hit og Dit, sto det. Den urolige moren var ikke opptatt av det, hun var bare opptatt av at hun var Her og Framme.
På den ene siden av krysset lå det store trestammer, det sikreste tegnet på at hun var framme. De strakte seg over den råtne snøen og inn til et lite smug. Gresset var tørt og trærne sto tett inntil henne.
- Hei, sa hun sjenert. Skal hilse fra Blindemann.
Trærne sa ingenting. De bare sto. Hun så seg omkring i sin skjermede lille verden. Her ser ingen meg fra veien. Og det er fint, jeg liker ikke å bli sett mens jeg spiser appelsin og skriver om ting.
Hun la ned underlaget og viftet bort noen små fluer. Jasså, flere enn henne likte seg her? Hun tok fram termosen og så at det var flere som hadde hatt ærender der inne. Sikre tegn lå slengt overalt, søppel og ubehageligheter gjorde henne utrygg, hun kjente at hun ikke likte seg så godt som først antatt. Dette var rart, skogen hadde jo vist henne med tømmerbro og alle ting? Ubehaget ble overveldene og hun kastet termosen i sekken og dro med seg underlaget, løp over gresstuster og over broen. Ut i sola igjen. Nå merket hun at det var en stund siden sist hun hadde trukket pusten.
Mens hun fyllte lungene og lot sola skinne bort småfluer og søpleenergier, så hun at det var en liten skråning midt i krysset som var pyntet med røsslyng og blåbærris. Stedet var tørt og om hun satte seg ville hun bli garantert sol i ansiktet, lenge. Gleden over at Skogen ikke hadde sviktet, som jo egentlig er utenkelig, var stor og hun slang seg ned i farger og dufter mens hun smilte med hele seg.
Mens termosen kom opp igjen begynte hun å tenke på det som hadde skjedd.
Hun hadde kommet, hun hadde sett første mulighet til å gjemme seg, hun fant grunner til hvorfor det var fint, og så satt hun der i ubehaget.
Dette var verdt en tanke til.
Hun hadde funnet ut at hun skulle høre på hva kroppen sa, hun gjorde det hun hørte og så fant hun det riktige stedet.
En liten refs fra familien må jeg tåle, når enden blir så god, men jammen var det rart at Skogen ville vise meg noe allerede første turen. Hun hadde fortsatt og smile, nå var appelsinen borte og noen forbipasserende hadde sett at hun åt den uten at hun engang hadde tenkt på det. Dette er spennende, tenkte hun. Lurer på hva jeg skal oppleve neste gang jeg kommer?
Dette gleder jeg meg til å si til Blindemann. Av en eller annen grunn tror jeg ikke han blir forundret.
Den urolige moren fortsatte å prise skogens ro og uro en stund til, så gikk hun hjem igjen. Med nye ting i sekken.
