Den urolige moren var nesten overbevist. Nei, det sto ikke på innsatsen fra musikkverden. Beskjeden var såre enkel og grei: Gleden er der om du åpner øynene og ser den.
Altså, hun skjønte at den ikke manifisterte seg sånn ut av det blå som et stort hjerte med vinkende armer eller som en fe med fugler i håret og med trylleglitteret som ei støvsky rundt hodet. Nei, hun skjønte at det handlet om noe litt mer gjettelek-aktig, noe litt mer abstrakt.
Det var forskjellige type Gleder. Eller, det var forskjellige måter å ta den i mot på. Noen gleder var mer opplagt. Å vinne noe eller få noe man trenger uten å ha spurt etter det, den gleden er klar som en sommerdag. Andre gleder er litt mer trofaste. Her ville hun framheve gleden over ting som skjedde om og om igjen. Ja, for eksempel en sommerdag her, også. Hun ble aldri lei om hun opplevde sommerdagene veldig mange ganger på rad.
Så var det de som Den urolige moren møtte innimellom; de litt mer sjenerte gledene.
Gledene som kom fra mennesker som ville Den urolige moren godt. Da ble hun sjenert og forsøkte, uten hell, og skjule den litt. Den voksne masken ble hentet fram, gjerne sammen med et solid Takk i enden. Men inni! Saltoer og glad løping med dertilhørende latter, flagg og musikkorps og hjertedryss.
Andre gleder kom fra følelsen av en samhørighet med et tre eller en katt og fra alle de små tingene som enkelt bare skjedde i livet hennes og som hun oppfattet som, ja Gledeligheter. For eksempel hadde hun ikke fått bot på bilen selv om hun hadde utfordret klokkeslettet betydelig opp til flere ganger. Hun hadde funnet neglelakken hun likte best på tilbud mang en gang og hun hadde blitt hørt på da hun leste diktet sitt høyt. Det var en glede som gjorde henne så sjenert at hun nesten måtte ta det fram i enerom. Og så glad at hun nesten ropte inn i stjernekikkerten til Hoppeungdom for å nå ut til hele verden med det.
Hun bestemte seg for å kjenne på minst tre gleder hver morgen og skrev det på en lapp for å huske hvor godt det er å glede seg, sjenert eller ei.
