Hun bryr seg ikke så veldig om det er ligge-å-sole-seg-vær eller ikke. Det det er grønt på trærne, det er liv i skogen og hun har funnet fram kjolene sine. Det holder.
Blindemann er forøvrig mer enn fornøyd der han tasser med høye kneløft over hageslangen og over alle sandalene som ligger strødd i gangen. Sandalene er forresten et glimrende hint over hvem som er hjemme til enhver tid, en enkel måte å holde telling på. Hun kunne nesten tenke at de ble strødd utover gulvet for å hjelpe en mor med å holde styr på hvor mange det blir til middag, men egentlig tror hun mest at sommerføttene i huset er litt vel travle.
Forsommertider er i tillegg til travle tider, også melankoliens tid. Særlig i år. Hoppegutt har vært konfirmant, hvilket er veldig rart og koselig og høytidelig for moren hans. Og Mumlejenta var iført rød russedress i en ganske lang måned. Det var virkelig moro for en urolig mor å følge med på, hun gledet seg med ungdommenes feiringer og det fikk virkelig sving på melankolske og varme tanker både underveis og i etterkant.
Og nå er det over. Den urolige moren må nesten ta en kaffekopp på terrassetrappa over akkurat det faktum. Det er over. Og selv er hun blitt førti år. Førti. Tilogmed snart førti og et halvt. Jammen godt hun har fått litt sølvstriper i håret ellers hadde hun knapt trodd det. Var hun ikke akkurat et barn med ørsmå blikk mot livet?
Tiden flyr. Og Tiden kommer.
Det er det som er det fine. Tiden kommer nå.
Og nå. Og nå. Den bare kommer og kommer med mer Tid og Den urolige moren har så lyst til å fylle den opp med noe. Fylle den med ting hun liker spesielt godt. Hun roper på Tiden mens hun utsetter å henge opp dagens klesvask og hun ber den om å få så mye som mulig av Gyllen Tid i sitt liv. Tiden svarer selvsagt ikke. Den er opptatt med å fortsette. Hvilket, konstaterer hun for seg selv, må være et godt tegn.
Den urolige moren ser mot tretopper og himmel. Hun har fått selskap av en sommerdoven katt som maler ut en spådom om at det nok alltids vil bli en råd med alt.
Hun tror sin venn. Hun tror også at alt vil finne sin Tid.
- Men du Blindemann. Nå er nå. Og nå går vi og henter oss litt is. Det er jo også en tid for is med jordbær på!
Han snubler lykkelig etter henne inn, sklir på noen sandaler og er så enig, så enig.
