Hun har kjent på dette en stund. Men disse bevegelsene i kroppen, de er man jo så vant med. De kommer og så holder man de ut til de forsvinner. Pytt sann! Kroppen bare gjør ting, det er ikke noe å bry seg om.
Før en helt vanlig dag opprant, en dag med helt vanlige gjøremål og plikter på agendaen. Disse miraklene, altså. De oppstår liksom oftere på en tirsdag eller onsdag med ubetydelige klokkeslett enn på søndag klokka elleve. Det virker som de bare møter opp uten forvarsel og banker på i håp om at noen åpner.
Hun kjente at noen banket på inni henne. Hun satte seg rett ned. Inni seg. Utenpå foretok kroppen den handling den var begynt på. Kan hende var hun midt i en setning, kan hende hun ikke var det. Uansett ville hun lett kunne ende den uten å la seg forstyrre av den indre høytidsstund som nå var i ferd med å utfoldes, hun var jo vant med at kroppen sendte signaler i hytt og pine uten hennes tilstedeværelse. En liten vondt, en liten prikk av en følelse som ikke skulle fødes helt fram fordi hun lot verden utenfor overdøve den indre.
Bank, bank, bank!
Den urolige moren så seg omkring inni seg. Hvem kunne dette være? Hun var ikke redd. Ikke så veldig hvertfall.
-Hallo?
-Hei.
-Hvem er du?
- Jeg er din sjel.
-Oi, har jeg en slik, det var hyggelig! Hva kan jeg gjøre for deg?
- Det er nok mer andre veien, jeg er her for å gjøre noe for deg.
-Oi, igjen! Jeg føler egentlig at det går rimelig greit om dagen, jeg er et opptatt menneske som iler og piler omkring. Jasså, sjel? Hva skal man med sjel i ilepiledager?
- Mm. Jeg spør deg tross din tvil om min nødvendighet: Hvordan ser din grunnmur ut, på hva bygger du ditt hus?
Den urolige moren syntes virkelig at spørsmålet var utidig nå som hun var midt i sommergleder og treklemming, blomsterplukking og kjolesnurring. Hun ristet litt på hodet og bestemte seg for å snakke litt med Blindemann om det. I morgen skulle hun det. I dag måtte hun ilepile.
- Takk for besøket, Fru Sjel. Jeg skal tenke på det der med bygging og sånt. Er man ikke vant med å sjele seg, så er man ikke. Ttt, som man sier her i jordeverden.
- Ja, ting tar tid. Men ikke ta for lang tid, da. Tiden har det med å sluke gode forsetter. Vi snakkes!
- Javel, sukket Den urolige moren. Vi gjør jo det. Nå vet jeg jo at du finnes.
Blindemann smattet og strakk seg høylydt fra sofakanten. Små blinde katter vet når urolige mødre trenger en godlyd. Han var klar når hun ble det samme.
