Allerede første kvelden på reisen hadde hun innsett at hun trengte et kart, så hun rotet rundt i sitt eget sinn for å finne fram et før hun sovnet.
Neste dag var hun klar for å arbeide og frokosten ble inntatt sammen med en god porsjon tanker om at hun hadde arbeidet hardt med seg selv i det siste. Kanskje hun egentlig ikke ville trenge denne Reisen, når alt kom til alt? Kanskje hun egentlig bare kunne reise hjem, arbeide kunne hun jo derfra, også? For det var en arbeidsreise hun hadde begitt seg ut på. Hun hadde vært på en i fjor også og den reisen hadde gitt henne nok bagasje med hjem til å rydde i helt fram til nå.
Hun tok med tvilen og kaffekoppen og gikk til kurs og fellesskap med blandede følelser.
Da kvelden og regnet kom la hun seg i sengen med en forståelse av at hun mest sannsynelig ville komme hjem nok en gang med innholdsrik koffert og at Valg ville bli et av morgendagens stikkord.
Neste dag sto sol og sommer på frokostmenyen. Men varmen og lyset fulgte dessverre ikke med inn i arbeidsrommet. Der inne sto nye innsikter og smertefulle livsløgner i kø. De reiste seg som troll og truet med å trampe henne ned om hun forsøkte å utfordre dem. Som hun gjorde. Og kampen ble mørk og opprivende, troll har det ikke med å gi opp så lenge de får bo i mørket. Men Den urolige moren kjempet.
Hun hadde vakre våpen: Landsbyen rundt henne hadde manifistert seg tydeligere og tydeligere siden hun kom fram og beboerne i den sto utenfor i et hav av tente lys og ventet tålmodig.
Den nye lærdommen handlet så altfor vel om å bli venn med seg selv, om å velge bort den store klumpen og Den urolige moren syntes alt var veldig, veldig skummelt. Hvem var hun om ikke trollene skulle bo i henne mer?
Den urolige moren hadde alle aldre og syntes oppgaven med å kaste troll i sola var håpløs. De var tunge og lite håndterbare. Akkurat som hun selv var. Første store oppgave handlet visstnok om å strekke ut en hånd, et kinn i lyset. Det virket umulig.
Men etter timer i kamp kom endelig vendepunktet. Engler ville ikke la henne være alene og hvisket henne fra mange kanter at det ikke var den andre siden som var skummel, det var portalen ut til lyset som måtte utfordres. De må ha drysset tryllestøv over henne, for på magisk vis ble Tillit tent i hjertet hennes og trollene rullet hodeløse ut gjennom portalen og i lyset der de sprakk langsomt og stille.
Om kvelden kunne Den urolige moren tusle ut til stjerne, og hun fikk hilsner fra sine lysende venner fra svunnen tid. Hun takket for alle gode sjeler og gledet seg til å lyssette tomrommet hun nå eide selv.
Av alle ting man kan lære seg er gleden over at man eier seg selv i et varmt fellesskap den aller største for Den urolige moren. Hun pakket bagasjen, takket for seg og reiste hjem med en ny stappfull og glad koffert.
Det var godt å komme hjem.
For nå skulle hun ut til framtiden. Og forbi.
