Og da hun endelig var klar med alt som syntes viktig, tok hun en snartur innom Hytta i Hagen hvor Den ekte mannen drev med sine ting innendørs, vel fornøyd med det.
De ga hverandre klem, utvekslet flere beskjeder og sa På gjensyn i kveld!
Da så hun det.
En liten Blindemann lå helt stille i rosebedet med maur og bille på nesa. Det var det som var så feil. Han liker ikke maur og bille på nesa si. Da tar han de bort. Men ikke nå. Den urolige moren skjønte med en gang at det var noe veldig galt og tok det lille hodet i hendene og børstet forsiktig vekk alle uvedkommende. Han lå så stille og lot det skje. Han som alltid insisterte på å være selvstendig på slikt.
Den ekte mannen kom. Han skjønte også fort at husets lille mester ikke hadde det bra, så sammen forsøkte de å få han i bevegelse for å få litt oversikt over hva som hadde skjedd. Heldigvis begynte Blindemannen å røre litt på hodet, bevege litt på halen, gi en liten lyd. Det var bra. Da var han i allefall her! Men han ville ikke sitte. Eller si noe. Han ville ingenting.
Da ble de veldig urolige. Hoppegutt kom også. Han fikk alvor i ansiktet og strøk sin lille venn forsiktig på hodet. Sammen bestemte de seg for å ringe til Dyrlegen, selvom Dyrlegen ofte hadde bedt de vente å se alt ann, når de ringte. Rådet hadde alltid vist seg å være det rette, men igjen falt de på at det beste var å ringe likevel. Og finne tepper. Og lykke-ting som bringer hell og sunnhet.
Dyrlegen var heller ikke denne gangen enig i at Blindemann trengte ambulanse. Han hørte på det de fortalte og sa at de kunne vente til morgendagen med å komme. Blindemann som nå hadde karret seg over på teppene virket litt mer våken, men han viste tydelig at han ville være i fred.
Litt etter da Mumlis kom hjem ble de enige om at han hadde ligget lenge nok i sola, nå måtte han inn. Det hadde begynt å kveldes, ingen ante hva slags skummelheter som kunne være på ferde rundt en vergeløs katt? Mumlis bar den lille bylten inn som en gullkrone på fløyelspute og alle var enige om at det var vakkert båret.
Den urolige moren undret seg på om de ville finne alvorlighetsgraden om hun åpnet en boks tunfisk? Hun åpnet kjøkkenskuffet og fant boksåpneren, det er jo deres lille hemmelige matsignal i hverdagen. Hun satte seg for å lage matlyder i håp om at livsgleden ville våkne i sin lille venn.
Og der kom han! På tre labber, haltende og slapp. Halen subbet i gulvet og helhetsinntrykket var heller labert. Men retningen var klar. Mot tunfisken med en helts verdighet og innsats. Og det gikk unna. Nesten hele boksen havnet på rett sted. Da visste de at han ville holde ut til morgendagen rant.
Morgenen kom og Dyrlegen ble på ny oppringt. De hadde nye utfordringer. Blindemann liker jo ikke å kjøre bil! Han blir så lei seg av det at han skader seg selv, vill og fælen kaster han både opp og ned og hyler som den siste time er kommet. Nei, det måtte bli til at Den ekte mannen måtte hente bli-veldig-rolig-sprøyte og sette den selv på sin yngste kattesønn. Så da gjorde han det.
Og Blindemann vet enda ikke hvordan han ble kvitt en tykk stripe med pels på armen. Han vasker og vasker, det er så rart der. Smerten er heldigvis til å håndtere nå etter hjelpen kom, det er alle glade for. For Dyrlegen fant ut at noen har vært veldig slem mot en uskyldig liten blind katt. Eller. Dyrlegen sa at Blindemann er en røslig og sterk kar som kommer til å leve lenge, og det er akkurat slikt en urolig mor med Flokk vil høre, men hun fant at et stort dyr, kanskje en hund eller en rev hadde bitt helten veldig flere steder og at det var gått infeksjon i det. Fy til store tenner i liten arm!
Så nå vanker det reker og fisk, bacon og kylling til alle måltider. Og alle i Flokken tror at Blindmann kommer til å ha vondt i armen litt lenger enn han trenger. For heldigvis går det ann. Å ha det godt litt lenger enn man egentlig trenger.
