- Nå er det rett før du drukner meg i all selvmedlidenheten din, jeg synes du skal ta det litt mer med ro der oppe! Du vil jo helst ikke knuse noe, det er jeg sikker på!
Blindemann fulgte nøye med på alle bevegelser, jammen var det fres i matmor i dag.
- Men jeg synes ikke at det er noe moro å ta oppvasken, svarte hun. Jeg synes ikke det er noe morsomt å vente, heller.
- Hva venter du på da?
Blindemann visste jo så mye om det å vente, det var faktisk en del av livet slik han så det. Han ventet for eksempel på mat, på at noen skulle åpne døra om morgenen og på at noen skulle komme hjem å synes at han var den flotteste skapningen på fire ben. Ja, slike ting. Hver dag måtte det som regel ventes. Så hva var problemet?
Den urolige moren satte seg på en stol og så ned. Det var kanskje slik? Kanskje var venting en del av livet. Men akkurat nå synes hun seks uker var lenge.
- Visste du at det er seks uker til at du skal sitte og være i veien når Mumlis skal kle på seg sokkene sine? Visste du at det er seks uker til at du får en ekstra varm kos og at det er like lenge til vi får se det vakre ansiktet hennes? Ikke skal Fredrik Bil kjøre inn på grusen og ikke skal vennene hennes parkere sko i gangen. Ikke på seks uker! Og har du tenkt på hvor langt unna hun er?!
Nei, Blindemann hadde ikke tenkt på det, ikke i det hele tatt. Han levde i det berømte nuet og fant det spennende nok.
- Er det ikke slik at man har barna sine til låns, spurte han. At de er her for en stund. Da kan vi lære de ting og uting, vi kan se på dem og gi de mange klemmer. Etter en stund vil de ha livet mer for seg selv og da reiser de til det de selv har valgt, til sitt eget liv. Som kanskje er en morsom skole, akkurat som Mumlis valgte seg. Jeg vet jo ikke, jeg ble aldri far selv, men jeg har jo vært onkel for utallige små som reiste da de ble passelig klare. Livets gang, er det noe som heter. Dessuten er jo jeg her med nesten frisk labb og med matlysten på topp og alle ting. Det er absolutt nok å ta seg av, vil jeg mene.
Jo. Den urolige moren skjønte det. Men hun tenkte og savnet likevel. Snart skulle hun ikke savnevente på høstferie og Mumlis mer, da ville hun godvente i stedet. Men først måtte hun bli ferdig med å søle oppvaskvann overalt.
