Agnete heter vennen som sitter i vinduet i stua og ser ut i luften. Hun sitter blandt grønne planter og i skinnet av alt som skjer i stua. Og hun har god utsikt. Hun venter. Venter i vei på at Den urolige moren skal komme å snakke sannheter med henne.
Agnete er tålmodig. Det er visst ikke mye valg, siden Den urolige moren tar sin tid.
Og dette vites, derfor har det begynt å prikke og stikke ubehagelig i brystet til dukkens skaper. Eller. Når sant skal sies, og det skal det jo, er det ikke helt avgjort hvem som har skapt hvem, men det er i Den urolige moren det vrir seg hver gang hun ser mot vinduet der Agnete troner i en stor blomsterkurv, dinglende med beina, stille ventende på at noen skal snakke sannheter med henne.
- Snakk da, sier Blindemann.
- Jeg vet ikke hva jeg skal si, svarer Den urolige moren. Du skjønner, det må være helt sant ellers forstår hun ikke hva som blir sagt.
- Er det så vanskelig å snakke helt sant da, undrer Blindemann fra sin vante plass oppe på sofaryggen der han har ligget seg til en liten grop med tyngden sin. Han gjesper og skjønner ikke hva som kan være så vanskelig med det. Man er den man er, kan det være noe rart eller dumt med det? Han trodde ikke det.
- Det var jo du som lagde henne og nå har hun bodd her i snart to måneder, det bør være nok tid til å finne noe sant å si?
Den urolige moren liker ikke at Blindmann sier slikt, da høres hun så uærlig ut og det er ikke noe fint. Den urolige moren har ment hun liker ærlighet, det er jo trygghet på mange måter. Men den type sannhet som Agnete vil høre er vanskelig. Agnete vil nemlig vite hvem hun er. Og det kan bare Den urolige moren svare på. Slikt bør man ikke lyve om.
- Jeg synes du skal begynne å øve litt, sier Blindemann.
Han er lykksalig over at han bare er en enkel katt som ikke trenger annet enn god mat, en tur ut om han føler for det og en klem fordi han er som han er.
- Kanskje jeg kan begynne å tenke på det, hviske litt i smug? Jeg kan i allefall fortelle om skogen, det tror jeg hun vil like. Alt i skogen er jo sant.
- Gjør det, sa Blindmann, fortell om trærne og jorda, om vannet og sola, det ville jeg ha likt om jeg måtte vente. Fint at du er i gang forresten.
- Jo takk, holder du meg litt i hånda innimellom?
- Alltid, sa Blindemann og la seg godt inntil henne. Det alltid ordner seg nok til slutt for både dukker og damer, det er jeg sikker på.
Det ble en god klem tilbake. Bare fordi han var han.
