Men nå vil hun. Hun vet ikke hva hun skal gjøre med all snøen som insisterer så inderlig på sin tilstedeværelse. Det er liksom bare å måke den unna. Se den dale. Fargeløs og kald.
Fram til nå har hun oppført seg vennlig og respektfullt. Hilst når hun har kommet ut, men ikke mer. De har vært klar over hvor de skal være begge to. Blindemann er av samme oppfatning. Han fnyser når han må ut og er lite snakkesalig for tiden. Han venter på våren, på at Den urolige moren skal henge opp klær ute og ta en kaffekopp i sola. For ikke å snakke om grilltider. Dette har han visst nevnt på før.
Den urolige moren har sagt til Blindemann at hun egentlig ikke er klar for våren, ikke egentlig, selv om hun savner seg gal etter den. For hun vil jo gjerne ta den innover seg når den først kommer. Og at dette er læretid. Som vanlig. Men Blindemann bryr seg ikke nevneverdig om alle gode argumenter. Han ber henne konsultere Agnete som ikke har opplevd noen vår før. Hun henter Agnete og viser henne hvor ille det er der ute siden sist.
Men Agnete synes det er vakkert. Hun synes det ser moro ut og har lyst til å gjøre noe med alt det hvite som daler ned og kan formes til de fineste ting. Leke. Har ikke Den urolige moren hørt om snølykt? Og at hvitt inneholder alle farger?
Akkurat det synes Den urolige moren må være umulig, men hun hører hva Agnete mener.
Og jo, kanskje det er moro, kanskje det er alt mulig. Hun er ikke klar for det. Hun er klar for Vår.
- Bare vent du, Agnete, jeg skal vise deg hva som er fint jeg, bare vent litt til.
Og akkurat det var jo Agnete flink til. Nå ville hun vente på våren hun, også. Men de kunne kanskje leke litt først?
Den urolige moren himlet med øynene. Hun visste hva hun måtte.
- Blindemann, finn lua. Vi skal ut.
