Den urolige moren og byen var venner for tiden. De delte den samme sola og de sang på den samme sangen. Sangen fra det evige veiarbeidet, fra biler og fra hæler mot tørr og kjølig asfalt. Hun likte det.
Da hun dukket fram fra bakken, opp fra sin ubestridte uvenn T-banen idag, som forresten oppførte seg noenlunde, ingen strømstans, ikke for full av folk, ikke noe tullball, gikk hun mot sitt mål med ganske lette skritt.
Hun passerte Teateret som sto der slik det pleide og i dag fikk hun indre bilder av kostymer, rød fløyel og fine stemninger. Det var så inspirerende å være avstandsvenner med et teater, ingen forpliktelser, bare morsomme tanker med seg selv i hovedrollen.
Det er ikke alltid slik, bare så det er sagt. Noen ganger blir hun mutt fordi hun ikke svinger og gestikulerer på gulvet der inne på ordentlig, iført tunge kjoler og parykker. Hun kan til og med finne hele bygget provoserende fordi det står der og minner om uoppfyllte drømmer og da nekter hun å svinge kroppen mer enn nødvendig fordi T-banen har gjort henne uvenner med alt.
Men ikke i dag. I dag hilser hun honnør mot høvdingene på forsiden, som også er hennes venner i solen, og hun gleder seg til at Flokken med venner skal dit på besøk om en stund.
Det tørre høstløvet spraket deilig under skoene og Den urolige moren hadde det akkurat passe fint. Det er det beste.
Høsten gjør henne så passelig og det er deilig å krype inn i alt som er koselig, mykt og varmt på kveldene. Tepper, sofakroker og skygger. Lysene hun tenner blir liksom så mye tydeligere derfra.
Jo, høsten er slett ikke verst. Blindemann har sagt noe om at julen ligger i enden av høsten og derfor synes hun den er verdt å få med seg. Han er enig, julen betyr mange Flokkemedlemmer i sofaen og mye godt i skåla.
Men enda lenge skal Den urolige moren og hennes trofaste kumpan fortsette å kose seg i høstløv, i skrått regn og i lav sol. Vel, kanskje ikke så mye i regnet, men heller da enda mer i lav sol.
