Ulltanker

Det der å tilhøre en familie er ganske flott. Finere enn flott, tenkte Den urolige moren da hun entret dusjen med en høysåte på hodet.

Veien til den konklusjonen gikk gjennom en tankerekke som begynte da hun undret seg på hvor hårbørsten kunne ha gjort av seg. Etter en kort inspeksjon av skap og kurver kom hun på at den hadde hun jo sendt med den Italiafarende som dro med snytefilla i den ene hånda og bagen med hårbørsten i den andre for å spille for mennesker som likte å løpe fort på ski og som helt sikkert likte høre fin musikk etter krafttaket.

Stakkar, han var akkurat så elendig at Den urolige moren ønsket han mange gode tanker om deilige sommerkvelder i håp om at tanken på sjø og måkeskrik, grillbein og kaffe på trampolina ville hjelpe i kroppens hans.
Tankerekken gikk videre til at hun var så glad for at han hadde hårbørsten, han ble så fin da han gredde håret sitt bakover og slikt trengte man verktøy til. Dessuten hadde pakkingen gått litt fort for seg som vanlig og da ble de begge så hyggelige mot den andre i tilfelle de tok med seg noe den andre trengte. Det lød kanskje som:

- Skal du ha tannkremen?
- Neida, jeg kjøper en ny.
- Men jeg kan kjøpe ny!
- Ja, det kan jeg, og!
- Deodoranten da? Og den og den og den?
- Bare ta det med, nå må vi løpe!

Det å dele alt mulig var i grunnen veldig koselig. Hun delte sminkesaksted med Mumlis og teatertid med Hoppeungdom, sofasliteri med Blindemann og Fjolla og nysgjerrighet med Tormod Fisk. Og mange andre ting. Hun delte latter og diskusjoner, en kaffekopp, dyne og ferier. Og alle delte sokker siden det alltid var tomt.

Men hva delte hun med Agnete? Hun hadde tenkt endel på det de siste dagene. Og hun hadde fått litt svar. Det var ikke hårbørste, selv om det sikkert hadde vært lurt. Det var, av naturlige grunner, ikke plassen i blomsterkurven.
Et uventet svar kom svevende fra en tryllestav og inn i hodet hennes. Det var gleden over strikkede plagg! Det hadde hun plutselig kommet på. Agnete likte det, det visste Den urolige moren. Det var noe av det første Agnete hadde gitt uttrykk for.

- Hurra, sa Den urolige moren. Jeg liker strikkegensere, strikkekjoler, strikkesokker, leggvarmere og vanter. Til og med strikkede eggevarmere var herlig.

Blindemann som hadde pels var ikke det minste forundret. Han mjauet et lite Gratulerer og stusset litt over frisyren til matmor før han sovnet litt igjen.

Så fint at jeg sendte med den hårbørsten. Ellers hadde jeg aldri kommet på tanken på ull, tenkte Den urolige moren og håpet det ble mandag fort.

Agnete Utenmunn

Den urolige moren har fått seg en liten følgesvenn. Hun aner ikke hva hun skal gjøre med den såkalte vennen, hun vet faktisk ikke om hun vil se på den heller, langt mindre vet hun hva hun skal si. Men den er nå der. Skapt av henne selv.

Agnete heter vennen som sitter i vinduet i stua og ser ut i luften. Hun sitter blandt grønne planter og i skinnet av alt som skjer i stua. Og hun har god utsikt. Hun venter. Venter i vei på at Den urolige moren skal komme å snakke sannheter med henne.
Agnete er tålmodig. Det er visst ikke mye valg, siden Den urolige moren tar sin tid.
Og dette vites, derfor har det begynt å prikke og stikke ubehagelig i brystet til dukkens skaper. Eller. Når sant skal sies, og det skal det jo, er det ikke helt avgjort hvem som har skapt hvem, men det er i Den urolige moren det vrir seg hver gang hun ser mot vinduet der Agnete troner i en stor blomsterkurv, dinglende med beina, stille ventende på at noen skal snakke sannheter med henne.

- Snakk da, sier Blindemann.
- Jeg vet ikke hva jeg skal si, svarer Den urolige moren. Du skjønner, det må være helt sant ellers forstår hun ikke hva som blir sagt.
- Er det så vanskelig å snakke helt sant da, undrer Blindemann fra sin vante plass oppe på sofaryggen der han har ligget seg til en liten grop med tyngden sin. Han gjesper og skjønner ikke hva som kan være så vanskelig med det. Man er den man er, kan det være noe rart eller dumt med det? Han trodde ikke det.

- Det var jo du som lagde henne og nå har hun bodd her i snart to måneder, det bør være nok tid til å finne noe sant å si?

Den urolige moren liker ikke at Blindmann sier slikt, da høres hun så uærlig ut og det er ikke noe fint. Den urolige moren har ment hun liker ærlighet, det er jo trygghet på mange måter. Men den type sannhet som Agnete vil høre er vanskelig. Agnete vil nemlig vite hvem hun er. Og det kan bare Den urolige moren svare på. Slikt bør man ikke lyve om.

-  Jeg synes du skal begynne å øve litt, sier Blindemann.

Han er lykksalig over at han bare er en enkel katt som ikke trenger annet enn god mat, en tur ut om han føler for det og en klem fordi han er som han er.

- Kanskje jeg kan begynne å tenke på det, hviske litt i smug? Jeg kan i allefall fortelle om skogen, det tror jeg hun vil like. Alt i skogen er jo sant.

- Gjør det, sa Blindmann, fortell om trærne og jorda, om vannet og sola, det ville jeg ha likt om jeg måtte vente. Fint at du er i gang forresten.

- Jo takk, holder du meg litt i hånda innimellom?

- Alltid, sa Blindemann og la seg godt inntil henne. Det alltid ordner seg nok til slutt for både dukker og damer, det er jeg sikker på.

Det ble en god klem tilbake. Bare fordi han var han.

Savne, savne!

Den urolige moren savner seg selv
Hun savner seg særlig når dag blir til kveld
Dagen skal leves og våkes og stris
Den venter på storm som skal roes til bris
Den urolige moren savner liv og magi
Som Det Virkelige ikke får taket i

Verden som snakker har regler for alt
For oppskrift på kjoler og på rett og galt
En pluss en er bestemt alltid to
Som den gang de sammen bygde sitt bo
Men, da frøet kom så skjedde det
en pluss en ble ikke to, men sannelig tre!

En og en ble plutselig tre
Hvordan forklarer Verdens logikk henne det?
Hvordan forklarer man fantasi?
Lyst til lek og naturtrylleri?
Hvor løper drømmer og hvor hviler ro?
Er det bare bak do som lykken kan gro?

Hun forstår ikke at jern i luften kan fly
At stjerner kan tennes og morgenen gry
Likevel tror hun i det villeste sinn
At trøsten og håpet gjerne vil inn
De styres ikke av regler og tall
eller av trekantens graderte og beregnede fall

Den urolige moren åpner på kisten
Der ligger jo både Gleden og Gnisten!
Nisser og hekser og flaggermus
og hjerter og latter og Soppehus

Hun gir sin hånd en liten klem
Og håper magien vil finne hjem til henne igjen.

En liten beskjed

Om å utfordre i vitners nærvær

I sommer fikk Den urolige moren en utfordring. Er underveis, en medbloggerinne, ønsket at Den urolige moren skulle skrive og dele av seg seks fine ting om sin egen person.
Og det klarer hun. Særlig om hun kan skrive at hun er flink til å rote og rydde det opp igjen, sette over kaffen og oppvaskmaskinen, det blir fire ting. Mate Blindemann og Tormod Fisk, er også to ting. Altså seks fine ting.

Men det skal ikke gå sport i å ikke klare å være hyggelig mot seg selv på en skikkelig måte. Det er noe oppbrukt og litt fiskeaktig (ikke vondt ment, Tormod) ved det, etter hennes mening. Derfor skal hun gjøre det på en måte som hun blir glad for etterpå:

1. Hun er flink til å lage middag av det hun finner. Det er på kanten til å være moro og får fram en annen kreativitet enn å lage kjøttkaker i brun saus. Om det blir godt er en annen sak, men hun håper i det lengste at smaken skal stå til ideen om hva det skulle bli.

2. Hun er flink til å sette seg på trappa for å nyte sola. Det er hun stolt av. Det er ikke så lett å bare sette seg om pliktene hyler i skyggen. Men det klarer hun riktig så godt.

3. Hun er flink til å holde oversikten, særlig å se konsekvenser av andres handlinger. Sine egne og, men det er liksom ikke alltid så interessant.

4. Hun er relativt ærlig. Det er ikke brennsikkert at alle elsker henne for den egenskapen, men selv synes hun det er fint. Og trygt.

5. Den urolige moren er stolt av at hun som regel ser det positive i de mest håpløse tilstander, oppgaver og opplevelser. Alt handler om perspektivet og hun vandrer rundt til hun finner en brukbar posisjon.

6. Litt lik den forrige, kanskje, men en fin ting kan ikke sies for ofte og så videre: Tilslutt er hun stolt av at hun klarer å vaske fram tanker som gjør livet til et lettere sted å være. Ikke alltid så klart, kanskje ikke med engang heller. Men innen en viss tid så har hun funnet en løsning som er tilpasset henne selv og kanskje også for de rundt henne, så det ikke blir så verst likevel. Det er hun veldig glad for.

Ferdig!

Den urolige moren sender stafettpinnen videre til den godeste Unge Gangsøy as, som tror på et liv føre døden.
Imponerende holdning, synes Den urolige moren. Lykke til!

Midtsommernatt

Midtsommer og lyse netter

skummel hatt og rotefletter

blomsterkrans og sopelime

flaggermussus og heksetime

Vil du leve, vil du med

dit hvor heksene får fred

dit hvor dansen virvler vilt

og hvor lengslene blir stilt

Nå er sommertimen slagen

her er natten, der er dagen

La din vakre vilje skje.

 La deg selv få følge med

La ditt eget liv få gynge
La din kropp få gledessynge
Finn din hatt og følg så med
med smilehyl vi flyr avsted.

Sommerfuglens ønske

Noen ganger

er det som om

noe klebrig

legger seg som tykk isolasjon

utenpå.

Vil det si

at

om beskyttelsen får bein

eller vinger

til å forsvinne med

så forsvinner det

klebrige

også?