Tun og Sverd

I all viraken og flytterotet var det noen som ble litt borte og glemt. To små vesener ble båret inn sammen med andre mindre ting og satt ved siden av hverandre ved en tilfeldighet. For alle som ikke er like bevandret i kampfiskens liv og leven vil det hastig legges til at Flokkens minste medlemmer er av typene som IKKE liker å se så mye som snurten av noen som ligner dem selv, på noe vis. Deres likhet spilte ingen rolle for dem, de hadde tross alt forskjellige farger.

Det gikk en stund før noen så dem, der de sto så vakkert bak flyttelass nr. 2 eller var det nr. 3.

Etter mye rydding og plassering stakk det plutselig fram en rød og en blå skapning. Den urolige moren hadde fått øye på dem og mirakeler hadde skjedd; de hadde sluttet å blåse seg opp for det minste lille uvesen fra den andre siden av glasset og gått til det drastiske skrittet og blitt venner.

Hun kunne ikke se annen moral i dette enn at om man er skikkelig uvenner og ikke tåler å se snurten av noen som ligner seg selv på noe vis, så er det bare å tvinges til å være naboer en stund til man deler en hverdag.

- Om man lever nær sin fiende er det større sjanse for å se at en er likere enn man tror, og det ukjente blir kjent, funderte Den urolige moren. Dette skal jeg tenke mer på siden, først skal jeg tørke litt støv av våre to helter. Snakk om å oppdage at storm i et vannglass blir fred i et fiskepalass om en venter lenge nok!

Illustrert av Hoppegutt.

Flyttelass

Flokken er på flyttefot og pappeskene står litt her og der, fulle av Flokketing. Alle synes det er rart at mennesker, dyr og gjenstander skal få nye omgivelser, selv Tun og Sverd Fisk ser litt oppskjørtede ut. De har levd et særdeles stillestående liv og vil nok ha godt av en kjøretur før de påny vil bosette seg i bokhylla og gjenoppta sitt velordnede liv.
Det er forøvrig først nå at alle ser hvor mange ting de har. Litt fornuftige ting og mest tullball.
De voksne er litt uenige om hvordan flyttingen skal gjennomføres. En foreslår å bare slenge alt i poser og rydde en annen dag etter at de er på plass i det nye Hjemmet. Den andre mener at det er greit å rydde nå, tenk bare på så greit det blir å bare ha alt i orden med engang. Men begge vet hvordan det ender.

Tiden er inne for avslutninger, og det er samtidig nye begynnelser. Livet er litt som et eventyr og herfra er alt mulig.

Kjæreste Brum

Noen ganger må Den urolige moren tenke litt over hvor heldig hun er med sin følgesvenn og livspartner. Han er den beste.
Nesten samme hva hun finner på har han et lunt blikk eller en lyd å svare henne med.
- Brum, sier han. Det betyr ja og nei, sulten og mett, glad og vred. Det gjelder bare å tyde det riktig. Og det er Den urolige moren flink til.
- Har du det bra, spør hun.
- Brum, svarer han og da vet hun at det slett ikke er så verst stelt.
- Skal du ha noe godt på butikken eller ikke?
- Brum.
Da er det bare å ta med litt melkesjokolade.

Jo, han er en skatt i seg selv. Og midt i blinken for Den urolige moren. Han satt som en førstepremie på den øverste hyllen den gangen hun hørte han der nede i veien. Latteren hans runget og hun lærte at latter er den kvikkeste veien inn i hjertet hennes.
En dag skal hun nok klare å få fortalt han hvor kostbar han er for henne. Og hun vet hva han vil svare henne da.

- Brum!

Kistetid igjen

Den urolige moren rydder litt omkring om dagen. De skal jo videre og trenger å gå igjennom ting som kanskje ikke skal være med på ferden videre. Flytte-tid er det samme som rydde-tid, og gammelt støv kan blåses av enkelte gjenstander og få nytt liv. Andre saker er helt avleggs og får ikke prøve å sitte i en eske engang.

For ikke så lenge siden fant Den urolige moren kisten sin under støv og andre gamle rariteter. Og den skal selvsagt være med på flyttelasset.
Hun titter forsiktig oppi og ser at den er litt annerledes siden sist. Hun kan ikke helt se hva det er og krabber oppi den igjen for å ta en nærmere kikk.

Hun synes det er lysere der denne gangen og forter seg å si hei til sitt fine gjemmested. Hun legger hodet bakover og kjenner at hun hviler.
- I morgen skal jeg være modig, tenker hun. Da er det mulig jeg må benytte både kiste og teppe en stund framover. Men det gjør jo ingenting, jeg kan jo bestemme selv når jeg hopper ut igjen! Hun var glad for det, men samtidig var hun redd for morgendagen.
- Du får hjelpe meg du, Blindemann, kom med labben om jeg glemmer meg bort og blir for lenge inni her.
Blindemann bare purret. Han visste at det helst ville gå bra.

Ja!

Joda, det er tøft og alt det der. Men det er så bra også! Så suverent! Så spennende og pirrende. Så lunt og mykt.

Da hopper Den urolige moren som et troll i eske ut av teppet og danser en deilig indianerdans mens hun ruger på godheter inni seg. Hun henger seg på framtiden der den fyker forbi og blir til nåtid.
Suverent er det!

Hjem

Det surret i hodet til Den urolige moren som vanlig. Det var så mye nytt om dagen at øynene gikk i kryss og munnen i sikksakk. Hun undret seg over alt og syntes ingenting var som før. Hverdagen var så ny at hun tilbrakte ganske mye tid under teppet sitt når tiden tillot det. Forresten så tillot ikke tiden noe som helt, det hadde hun skjønt forrige uke. Det var hun selv som måtte tillate. Virkelighet, het det visstnok.

Mellom trygging i teppet og andre mer eller mindre skrekkfylte opplevelser, hadde Flokken bestemt seg for å finne seg et nytt Hjem. Det var ikke noe galt med det hjemmet de hadde, bortsett fra at det ikke var Hjem. Alle de tobente flokkemedlemmene hadde visst det en stund, og nå var tiden kommet. De hadde funnet sitt sted og de hadde funnet sitt hus. Om det ble Hjem ville tiden vise og Flokken vite.

Den urolige moren surret seg videre inn i tankespinnet og undret seg på Blindemann og flyttelass, og særlig på at det var en ny vei til Hjem og hvordan alt ville bli.

-Vel, sa hun til Blindemann, skal du rote rundt i en ny verden som ikke ser den engang, så får jeg bli med deg og rote litt i verden jeg, også. Tør vi dette da?

Blindemann som syntes verden var helt grei fra før, bare gjespet. Han ville nok få til dette også, om han fikk bestemme skrittlengde og fart selv.

Hvile

Noen ganger går livet så fort at hatten blåser av ved den minste bevegelse. I slike stunder ligger ordet "Hvile" i verktøykassa, klart til bruk. Men så var det det da. Hvordan hviles det riktig?
Lenge hadde Den urolige moren trodd at å se på fjernsyn eller kanskje sove var å hvile, men siden ingen av delene hjalp noe særlig hadde hun egentlig lagt de nederst i forslagskassa si.
Så da sto hun igjen med et ord uten mening.

Hun konsulterte både venner og dyr, men alle hadde forskjellige svar. Noen sa at de hvilte når de leste en bok, og noen hvilte når de kjørte bil. Andre igjen hvilte i sola med kaffen og kanskje også med en fiskestang i hånda. Kaninene sa de hvilte best med mat i munnen, men den metoden hadde ikke Den urolige moren lyst til å bruke lenger. Kattene mente at de hvilte da alltid, og fiskene sa blopp.

Den urolige moren klatret opp i yndlingstreet sitt og la seg til å tenke. Etter en stund skjønte hun at hun hadde latt tankene fly og ellers ikke gjort noen ting. Hun fikk virketrang og ropte på sin livspartner for å be han komme og sitte sammen med henne. Det var noe hun måtte dele.

-Du, sa hun.
-Jaa, sa han.
-Er det å hvile når man har latt tankene fly og ellers ikke gjort noe?
-Jeg tror det, er du sliten da?
-Nei, jeg er glad.
-Da tror jeg du har hvilt.
-Det tror jeg også.
De holdt litt ekstra i hånda. -Snart blir det ikke så mye hvile på en stund, men etter det kan vi vel møtes her igjen, spurte Den urolige moren. Den snille mannen blunket med øyet sitt. -Klart det, sa han. Klart det!