I all viraken og flytterotet var det noen som ble litt borte og glemt. To små vesener ble båret inn sammen med andre mindre ting og satt ved siden av hverandre ved en tilfeldighet. For alle som ikke er like bevandret i kampfiskens liv og leven vil det hastig legges til at Flokkens minste medlemmer er av typene som IKKE liker å se så mye som snurten av noen som ligner dem selv, på noe vis. Deres likhet spilte ingen rolle for dem, de hadde tross alt forskjellige farger.
Det gikk en stund før noen så dem, der de sto så vakkert bak flyttelass nr. 2 eller var det nr. 3.
Etter mye rydding og plassering stakk det plutselig fram en rød og en blå skapning. Den urolige moren hadde fått øye på dem og mirakeler hadde skjedd; de hadde sluttet å blåse seg opp for det minste lille uvesen fra den andre siden av glasset og gått til det drastiske skrittet og blitt venner.
Hun kunne ikke se annen moral i dette enn at om man er skikkelig uvenner og ikke tåler å se snurten av noen som ligner seg selv på noe vis, så er det bare å tvinges til å være naboer en stund til man deler en hverdag.
- Om man lever nær sin fiende er det større sjanse for å se at en er likere enn man tror, og det ukjente blir kjent, funderte Den urolige moren. Dette skal jeg tenke mer på siden, først skal jeg tørke litt støv av våre to helter. Snakk om å oppdage at storm i et vannglass blir fred i et fiskepalass om en venter lenge nok!
Illustrert av Hoppegutt.
