Mommo har tre barnebarn. Hoppegutt, Mumlesøster og Boppen. Og det synes Boppen er fint. Han er like glad i hele Storflokken og kan ikke få uttrykt sin glede mer enn det han allerede gjør ved velkomster. Og han sier gjerne velkommen midt i selskaper også sånn for sikkerhets skyld.
Boppen er en lykkelig hund som også er lykkelig uvitende om sin størrelse. Særlig på Mommo sitt kjøkken er han spesielt uvitende om det. Det lukter alltid så godt på kjøkkenet hennes og da er det ekstra stas å sitte helt inntil komfyren som en kjempebjørn, som venter på sin ferske honning, å bare snuse inn alle de deilige duftene med den store nesa si.
Mommo selv er kjempeglad i rene, pene kjøkken uten et eneste Boppehår i verken skål eller suppe, så i helgas selskap måtte hun bruke trollstemmen og foreslå at han kunne ta seg en rundtur i stua der barnebarn vanligvis satt mens de ventet på Mommo-mat. Boppen så på henne, men tuslet ut fra kjøkkenet og satte seg med et sukk på finteppet, når skulle det egentlig bli lov for en Boppegutt å få seg en stolplass ved det bordet?
Det var servert og alle rundt bordet var enige om at mat og selskap var helt topp. De snakket i munnen på hverandre og kappet om å fortelle artige og rare ting med store smil og munner breddfulle av mat. Etter mat og prat la de raskeste seg på sofaen og resten av Storflokken strødde seg rundt i ledige stoler.
Ingen la merke til en stor, bjørnelignende skikkelse som luntet stille inn på kjøkkenet igjen. Han satte seg rolig ned ved bordet og hentet seg en kjøttbit. Boppen kunne ikke skjønne annet enn at når de spiste, skulle han ligge i stua. Det måtte bety at når de lå i stua, så var det hans tur til å spise litt.
Kvelden kom og det var tid for avreise. Oppvasken var tatt og var alle enige om at det hadde vært en fin aften.
Boppen fant båndet sitt, hilste litt velkommen og var helt enig.
