Det er på denne tiden av året, akkurat når det gule begynner å skimtes mellom det grønne som Den urolige moren tar fram høstkjolen. Kveldene er mørkere og det er akkurat som om alle forbereder seg på å gå i hi. Hver stråle med sol som fremdeles varmer er en kjær venn som Den urolige moren er glad i, og som hun ikke vil skal bli borte helt enda.
Dessverre er de ikke helt enige om akseptabel avreisedato og samarbeidsform, Sommeren og hun. Sommeren spikrer lemmer for vinduene, og hun roper og ber om at den skal vente litt til. Hun vet at den må reise men hun holder den fast i hånda så lenge hun kan.
Den reisen skal ikke jeg på, jeg skal være her å ønske Høsten velkommen og by på små lys og kaker, sier hun til fuglene.
Men enda kan hun sitte på steinen sin å spise en is i kveldssola. Og enda kan hun svirre rundt mellom skog og mose mens hun klemmer på trær og dikter en strofe eller to.
Vi sees jo til neste år igjen, trøster hun seg selv, mens hun finner fram oppskriften til eplekake og løper ut for å dra lemmene av vinduene igjen. Sommeren smiler og lager kjølige skygger mens den varmer opp nyvaskede klær, den vil visst møtes på halvveien.
Greit det, roper Den urolige moren og smiler av uenighetene, jeg gir meg! Takk for debatten, jeg sitter på steinen litt til. Sommeren nikker, sitt litt til du så kan jeg varme små pytter og kaniner før jeg drar. Vi snakkes i noen dager til før du må hilse på gamle venn Høst.
Den urolige moren føler seg alltid bedre etter å ha fått snakket ut, jo høsten skal taes i mot på skikkelig vis i år igjen.
Vi snakkes da, Sommer!
