Det surret i hodet til Den urolige moren som vanlig. Det var så mye nytt om dagen at øynene gikk i kryss og munnen i sikksakk. Hun undret seg over alt og syntes ingenting var som før. Hverdagen var så ny at hun tilbrakte ganske mye tid under teppet sitt når tiden tillot det. Forresten så tillot ikke tiden noe som helt, det hadde hun skjønt forrige uke. Det var hun selv som måtte tillate. Virkelighet, het det visstnok.
Mellom trygging i teppet og andre mer eller mindre skrekkfylte opplevelser, hadde Flokken bestemt seg for å finne seg et nytt Hjem. Det var ikke noe galt med det hjemmet de hadde, bortsett fra at det ikke var Hjem. Alle de tobente flokkemedlemmene hadde visst det en stund, og nå var tiden kommet. De hadde funnet sitt sted og de hadde funnet sitt hus. Om det ble Hjem ville tiden vise og Flokken vite.
Den urolige moren surret seg videre inn i tankespinnet og undret seg på Blindemann og flyttelass, og særlig på at det var en ny vei til Hjem og hvordan alt ville bli.
-Vel, sa hun til Blindemann, skal du rote rundt i en ny verden som ikke ser den engang, så får jeg bli med deg og rote litt i verden jeg, også. Tør vi dette da?
Blindemann som syntes verden var helt grei fra før, bare gjespet. Han ville nok få til dette også, om han fikk bestemme skrittlengde og fart selv.
