Det er ikke så fryktelig lenge siden Den urolige moren ble venner med toget. Det er dessverre lenge nok til at hun ikke tør hilse først lenger. Men om toget skulle komme til å være vennlig snart igjen, så ville hun være snar til å smile og vinke slik at toget skulle være sikker på at hun er glad for å se det, at hun ikke mener å avvise på noen som helst slags måte. Det er bare det at sårbarheten gjør henne sjenert. Og sjenerthet har det med å balle på seg å bli til usikkerhet når den først er i gang. Det er vondt å tenke på.
Dusjen er et sted hvor slike tanker ofte kommer på besøk, Den urolige moren tror det kan komme av at man er så naken og klar for rensing, på en måte.
Hun hører at toget tuter i det fjerne, og hun vet at det er hyggelig. Likevel holder hun litt ekstra hardt i såpa og kluten når hun tenker på det.
- Den som er redd, har muligheten til å bli tilsvarende trygg, roper hun til Blindemann.
- Den som er trist, har muligheten til å bli tilsvarende glad!
Blindemann er enig som alltid og Den urolige moren er glad for at hun har venner som forstår.
