Den urolige moren hadde fått en invitasjon til Den norske Opera av sin kjære søster Øster. Det ble høytid i brystet hennes og hun takket ja veldig fort til henne å være, for dette var noe som hørte til i skattekista, det var hun viss på!
Søster Øster møtte henne i døra med sitt sedvanlige smil som begynte ved den ene øreflippen og rakk helt til den andre. Den urolig moren måtte le, og de lo seg inn i den store operasalen der orkesteret gjorde seg i stand til kveldens forestilling. Hun så seg omkring og det var ikke fritt før at hun følte seg litt liten mellom de store veggene og det høye taket.
Musikken startet og de tjekkiske tonene vandret rett inn i hjertet hennes. Plutselig sto Rusalka der, en kvinneskikkelse som hørte hjemme i eventyret, i vannverdens spennende rike. Søstrene ble usedvanlig stille til dem å være, og det var som om de selv var med i kulisser, i kostymer og i den trolske musikken som var et eventyr i seg selv. Nøkken og hans alver danset rundt Rusalka og hennes ønsker om å få føle lidenskap som et levende menneske gjør.
Den urolige moren kjente en liten streng dirre i seg selv. Det koster å leve, det koster å være med, tenkte hun, og følte med Rusalka i hennes prøvelser for å finne kjærligheten. Heldigvis slipper jeg å lete, for den sitter hjemme og venter på meg. I kveld har jeg funnet et lite spor til. Opera er den andre formen for toner jeg forstår og kjærligheten er en som sover i sofaen fordi han ikke vil bre dyna over bare en.
Takk til søstre og musikk som kommer med gaver til meg, smilte hun for seg selv. Kjærlighet har mange ansikter for en som leter.
