søndag 13. september 2009
Politikk, politakk, polispekesild og salt
Noen ganger, når verden føles ekstra rar, tar Den urolige moren på seg vingene sine og drar til værs. Der oppe blir alt litt mindre, og alle meningene litt svakere. For jammen er det mange meninger for tiden!
Noen spør store spørsmål om å ta vare på alle som trenger det, og andre spør om omsorgen kun skal omfatte seg selv og sine. Og noen lurer på hva som er til middag. Andre igjen undres over pengespørsmål og framtid. Men felles for mange i disse tider er at det menes tungt og alvorlig. Den urolige moren er glad for det. Men hun blir litt tummelumsk.
Hun tror det handler om at vi er trygg på det vi kjenner, det vi kjenner er vi trygg på. Kloden går rundt og vi sitter på med alle våre opplevelser og erfaringer som former hva vi står for og hva vi mener. En dynamisk affære det der, synes uromor.
Og hun har spørsmål og tanker selv, også. Hun er litt opptatt av tall og regnestykker for tiden og hun undres på, siden de fleste av oss kan enkel matematikk, hva skjer om vi ganger vår egen lidelse med to, eller tre? Ikke alle lider, godvilje er også ting å oppleve, men hva om vi bare gjorde det for et øyeblikk? Hva skjer da?
Og hvorfor er det så utenkelig å være med på at vi alle tilhører samme adresse, at vi sammen deler tittelen Menneske og dermed har like rettigheter?
Nei, Den urolige moren blir så sint og lei seg av alle disse spørsmålene. Hun liker ikke at hun blir tafatt og sliten av dem. For i den følelsen kommer fort nabo-følelsen til tafatt, nemlig apati-følelsen. Og siden hun selv kjører i berg og dalbanen, ”Jeg-mener-masse-og-er-engasjert,-men-det-er-jo-ikke-noe-å-få-gjort,-derfor-sitter-jeg-her-litt-i-stedet”, hvordan i all verden kan hun dømme andre for det samme?
Den urolige moren har lært om skråsikker uvitenhet og hun har lært om ulike meninger. Og det er greit. Men at vi alle ikke skal fortjene fred i hjertet, mat i magen og tro i sjela, er verre.
Hun holder godt i labben til sin medpassasjer og ser på jordkloden der den svever så mildt for seg selv.
- Hva skal vi tenke om oss der nede, Blindemann? Er det håp for mennesket? Vi må vel begynne med oss selv, men det er så slitsomt! Å rote litt i våre egne skattekister er moro når man finner fine ting, men ikke når man må se på støvet og rotet som ligger innimellom. Hun visste hva Blindemann mente. Han var alltid ambassadør for kjærligheten og fellesskapet. Dessuten var han en god talsmann for å tilgi seg selv for sine egne svakheter. Han likte å gjøre det, for da ble det så godt å være venner med seg selv etterpå.
Den urolige moren skulle nok hørt mer på Blindemann der hun strevde med alle tankene sine.
Det er mer ferie innabords om vennskapet er hjemme. Vennskapet byr på kaffe og varme hveteboller. Å være sint for krav og uforløste ønsker, er piggtråd.
Piggtråd er ut.
Så hva velger man?