I dag er det jubileum i det nye Flokkehuset! Mumlejenta har pustet og vært i verden i 17 år, moren hennes har vært mamma nøyaktig like lenge. Det siste har hun gjemt inni seg, det er hennes egen lille høytid. I dag er det Mumlis som gjelder!
Dagen startet med sangtog og faste bursdagsrutiner. Og tankene til Den urolige moren gikk som vanlig til den dagen de så hverandre for første gang.
Den urolige moren hadde forberedt seg på et mindre vakkert barn, i flere uker hadde hun visst at den lille jenta i magen rett ut sagt var lite pen. En tur på sykehuset i forkant av begivenheten hadde avslørt utseendet på den lille sommerfuglen hennes, og det var dessverre lite oppløftende. Men Den urolige moren hadde vært ved godt mot, hun skulle nok bli glad i henne og hjelpe henne gjennom livets strabasiøse reise, uansett hvilken vei nesa pekte.
Dagen kom da Lillemumle hadde bestemt seg for å møte verden utenfor. Og de hadde samarbeidet veldig for å få til en god velkomst. En liten bylt ble lagt opp til moren som hadde syntes det var greit at det hele var over, og der og da fikk hun et sjokk som hun enda ikke er kommet helt over. Det lå et vakkert barn der!
Det var ikke et litt vakkert barn. Det var en ekstremt nydelig liten villkvinne som brølte ut sin vrede over en kald verden, og hun lå der inntullet i rosa teppe og hadde både rasende og nysgjerrige øyne. Ikke alt har forandret seg på 17 år, med andre ord.
Den urolige moren visste ikke hvorfor dette mystiske hadde skjedd, men det var ikke så viktig lenger heller.
Siden har hun lært at små delfiner i mager slett ikke alltid har de riktige proporsjoner sett gjennom ultrafiolette stråler, og at ansikter klemt mot en vegg aldri har vært spesielt pent.
Slike tanker dro gjennom hodet og hjertet i dag, det var godt og vemodig på en gang.
Men i kveld blir det pølsefest og feiring med Storflokken, 17 år er en liten evighet, ja det er jo faktisk hele livet til Mumlejenta. Hurra!
