Den urolige moren har ikke lyst til å være på bakken med alle maskene på. Hun vil sveve fritt blandt skyene med rolig ansikt og myk nakke. Gjerne sammen med noen.
Det er bare det at det er så vanskelig. Føttene har en lei tendens til å ville være på bakken, og naturlovene gjelder som aldri før. Men det er i den fysiske verden.
Hodet huser et pressluftbor og gamle, seige gruvearbeidere jobber overtid i nakken.
Heldigvis står hun i leddtog med fantasier og våkne drømmer, de er venner og kompanjonger når hun trenger det.
Den hvite hesten! Nå hadde den vært kjekk. Hun skulle rast i vei til grønne åser hvor epletrærne vokste evig og den ville, vakre Huldra skulle voktet over både sine epler og Den urolige moren med sitt skarpe blikk. Det hadde vært fint! Sammen skulle ha sittet på den hvite hesten og jaget hverdag og forgiftede kropper på fjorden for rensing og nye dager.
Men det er ingen Hulder her, og ingen hvit hest heller.
Jaja, det må finnes noe her på jorda, hun er helt sikker, som gir og gnistrer like mye som i fantasien.
Lete, lete!
