Den urolige moren er usikker på vektenheten på det man skal legge bak seg og hvor mye av den som skal sorteres og taes med videre. Om hun ser over livet sitt er det mye hun vil gjøre noe med, og hun bretter opp ermene med sterke hender.
Hun kaster en utslitt frase og et gammelt mønster ut av vinduet med stor kraft, svetten renner og ansiktet blusser. Hva skal i "dette-er-det-ingen-vits-i-å-drasse-på"-kurven, og hvor skal "dette-må-løftes-og-farges-opp-igjen-som-en-gammel-tatovering" legges?
Det henger noe fast til kroppen hennes, det er noe gammelt som hyler og ber om tilholdssted. Hun blir rasende og lynet slår ned der og da.
- Jeg bestemmer, brøler Den urolige moren med mening og magefølelse i samme toneart.
Hun ligger i etterdønningene og tenker på Høstsonaten av Ingmar Bergman. På Ask og Embla. På evighet og arvesynd, på vekst, veier og på vemodet når noe er over for aldri å komme tilbake. Hun drar forsiktig teppet av gamle historier for å pleie dem med med myk klut og varmt kinn. Og nå er det over. Hun er voksen og sleper barndommen etter seg som en litt tung sovepose. Inni der er den. Der er hennes begynnelse og alle de første gangene for alt.
Hun husker små føtter, små bøtter og dompapp i trærne. En ransel med penal, en sykkel med kurv. Og gjett om hun husker de små søte dyra som var med i kurven foran på tur. Bak små søte minner bor risen i berget, men trøsten er alltid i hjertet et sted. Og når hun må gjennom de mørklagte haller der risen bestemmer, er små barndomshelter i lomma som regel med. De bor også i hyller og mellom to bøker, de finner en plass i Den urolige moren sin seng. De lever om natten og valser med katten og tripper med smil og har sløyfe og penskoene på.
Det er ikke alltid så lett å gi slipp. Og spørsmålet er om man i det hele tatt skal?
Veien videre velges hver dag og hun har funnet sin flokk og sin havn for lenge siden.
Men hennes viktigste venn om dagen heter Aksept og han bor i Magen. Å finne sitt eget alternativ mellom alle opplagte veier og nedtråkkede stier er ikke alltid like lett, og innimellom må det da være lov å lette litt og bare fly over alt sammen? Fly inn i den nye verden som virker skummel på avstand og heter Framtid til fornavn.
Det vil nok alltids bli en rå, tenker hun og lar kurv være kurv for en stund. Da var da og nå er nå.
Jeg ville aldri ha byttet med noen, det var og er mitt liv og livet formet hver dag til det den ble.
Hun bestemte seg forresten for at dagens vektenhet var Tilstedeværelse og hun bestilte noen kilo.
God dag, velkommen!
