Å, disse herlige venninnene!
Når verden går opp ler de med deg, når verden går ned holder de hånda. De har med vannbakkels fordi de vet at du ikke alltid husker å ha noe i skapet, og de har med gode blikk når de vet at du trenger akkurat det. De drikker kaffe og te og har med gaver som Den urolige moren får tårer i øynene av. Og heldigvis er de er avslappende trygge i kjøkkenskapene hennes. Ååå! Det er høytid!
Hun har kjent akkurat disse humørfylte, sterke og hjertevarme påfulgene siden småskoledagene og de har vært på berg-og-dalbanereise i alle år siden. Antallet kaffe og tekopper er umulig å telle, vinglassene likeså. Men en ting er sikkert, flere vil det bli.
En del av det å bli voksen, har Den urolige moren forstått, er å knytte bånd til mennesker utenfor familien. Det blir en slags utvidet søskenflokk hvor takhøyden er av det formatet at ekkoet forsvinner om man roper for høyt og dumt, og hvor en kan lufte alt fra gammelt skittentøy til suksesser på ventede og uventede hold. Og om noen har fått lov til å kjenne på ungdommen påny, er Venneflokken der med 80-tallets stemninger for å understreke det hele, som et soundtrack til en film der venninnen har hovedrollen.
Den urolige moren kjenner på kjærligheten til disse vakre kvinnene som hennes ekte mann er veldig glad for at hun har. Avlasting, sier han med glimt i sitt ene øye, han som kommer snikende og setter seg sammen med latterdamene om han er i nærheten.
Hverdagen kan by på så mangt, den byr også på et eget tivoli rundt kjøkkenbordet og Den urolige moren er evig takknemlig.
