Når dagen gir sitt siste vink
og natten er tilstede,
da ligger moren stille ned
og hviler i sitt rede.
Da våkner alle tanker opp
som ikke kom i lyset.
De vil holde hodet varmt
men føttene vil fryse.
Tanker om at alt er stort.
Er hennes lys for lite?
Tanken piner redets ro
Hvordan kan hun vite?
Hun undrer på om det er sant
at vi ble født alene.
Ble det ikke født noe mer
på nettopp samme scene?
Sammen til vår lille jord
møtte alle stemmer ,
de som bor i morens kropp
og gir av pryl og klemmer.
Men natten tar det siste stikk
og gullstøvet det tømmer
i hodet til en sliten mor
og tanker blir til drømmer.
Drømmene gir ro og fred
Og englene de flyr
De skal vokte hennes liv
før dagen atter gryr.
