Flokken har begynt å våkne litt opp av flyttedvalen sin nå. Den har vart noen uker, verden ble jo ny på mange måter etter de skiftet adresse. Den som taklet denne nye tilværelsen aller best, ble den godeste Herr Blindemann. Han ble satt i en bil, fraktet en liten stund og sluppet ned i en ny verden han aldri hadde hverken sett eller hørt om noen gang. Men han satte bare den ene poten foran den andre og begynte sitt nye liv, uten ytterligere dikkedarier.
Jojo, de første dagene var det veldig trygt å sove under dyna på Den rolige faren sin side.
- Snork, hørte de under nattedekket. Nattesøvnen var heldigvis ikke skadelidende.
Men det å ikke vite hva som er foran deg kan jo være vanskelig nok med både syn og falkeblikk i orden. Hva da med en som ikke ser sin egen nyvaskede skulder engang?
Den urolige moren mistenker tøffen i pels for å ha fordeler ved dette handikappet. Ikke trenger han å se hva slags ansiktsuttrykk motparten måtte vise fram til enhver tid og kroppsspråk er totalt uinteressant for hele Blindemannen. Så skulle det løftes et skeptisk øyebryn eller lyse av andre ufinheter, så ser ikke han det. Han slipper rett og slett å forholde seg annet enn sine egne lyster og forgodtbefinnenheter. O salige puseliv!
Vi tobente ser ofte ikke skogen for bare trær. Vår helt slipper det. Han ser dessverre ikke trærne heller, men det kan noen ganger være en fordel, det tror Den urolige moren når hun ser at han navigerer etter styremekanismer hun aldri vil forstå. Men tankene gir spørsmål om hun selv også kan være utstyrt med noe lignende? Om hun lukker øynene ser jo verden litt annerledes ut? Da blir hun veldig opptatt av sine egne sanser og det er jo litt spennende.
En dag når hun er skikkelig i farta skal hun surre et bind foran øynene og se hva som skjer. Det blir en annerledes skattejaktdag, det er hun sikker på!
