Å, den som bare kunne svinge staven og få det man ønsket seg uten å løfte en finger eller en tå. Bare ligge i roden og freden og vips så var drømmen oppfylt! Det hadde vært saker. Hun visste at kloke visdomsord banket på hjernebarken hennes og hvisket gammelmodig at det som ikke fortjenes, ikke smaker og så videre. Men det visste hun da.
Alle som hadde overlevd en barndom, visste det. Bok med stjerne i om man var grei, hadde satt sine spor i mangt et lite hjerte. Hva var kontrasten om du ikke hadde fått stjerne en dag man selv syntes man fortjente akkurat det?
I dag var Den urolige moren i opposisjon til det å fortjene. Fortjente man ikke å få drømmene sine oppfylt uansett? Hvem bestemte hvor grensene og reglene gikk for den slags bokholderi? Hun mistenkte at det var individene selv som likte/mislikte og gjorde akkurat det ut fra egen bakgrunn og selvopplevd ikkefortjeneri, som avgjorde hele saken. Det kunne altså her være snakk om at det hele var opp til de såkalte Tilfeldige Omstendighetene. Hvilket forræderi! Dette betydde at hun måtte tenke over det en gang til for å få det tydeligere.
Her fantes nemlig store muligheter for at man selv kunne avgjøre hva man fortjente. Sandemoses Jante kunne utfordres på det groveste og verden kunne sees med nye øyne.
- Om jeg selv avgjør hva jeg fortjener, Blindemann, så bestemmer jeg at jeg skal oppfylle drømmene mine så langt det er opp til meg. Jeg forstår at jeg er en del av et samspill og at så lenge jeg er avhengig av hjelp og støtte så vil jeg også finne det motsatte. Men jeg trenger ikke lenger tro at jeg ikke fortjener. Jeg lover meg selv å sette stjerne i min egen bok hver eneste dag resten av mitt liv. Det fortjener jeg. Jeg setter en i din og, lille venn.
Purr, sang det fra Blindemanns kropp, han var fornøyd med det.
