Nå har han kommet på langvarig besøk. Herr Høst banket på for litt siden og den ble sluppet inn som en velkommen gjest hos Den urolige moren.
Hun ser for seg tekopper og peisvarme mens hun skuer over naturens kostymebytte der ute i villværet. Og hun varmes av forventning over den store avslutningen på senhøsten: Lysfestfeiringen i desember. Etter den er det strenge Kong Vinters ankomst, men det orker hun ikke tenke på i dag.
Hun har hørt at mørket er vanskelig for noen, men det har alltid vært hennes venn. Da hun var mindre lekte hun seg inn i busker og kratt hvor hun fantaserte om at hun satt i et lite hi. Der koste hun seg, og lydene utenfor hiet minnet henne om de hun hørte utenfor teltet som ferierende sommerbarn. Verden var der og var full av isspisende, glade mennesker og hun kunne vite om det mens hun var trygt skjult i hiet sitt. Noen ganger var hiet en kjempesopp med fargerik hatt, det var også koselig.
Som eldre fulgte denne koselige drømmen henne. Forskjellen nå var at hun kunne gjøre noe for å skape hiet på ordentlig. Hun kunne koke kakao, hun kunne lukke døra og si:
- Huff, så kaldt!
Og hun kunne fylle hiet sitt med tepper og levende lys, med bøker i hauger og kake i ovnen, mens regnet sto vannrett utenfor vinduene.
Høsten var som en trygg stor bamse og hun var en liten trollkjerring som var dens beste venn. Hun kjente at hun ville anbefale alle høstmislikere å lage seg et hi i varme farger.
-Om ikke kontrasten blåser hatten av oss der ute er det ikke så koselig å komme inn heller, tenkte Den urolige moren. Den godeste herr Bjørnstjerne kan velge seg april så mye han vil, jeg velger meg høsten for der blir fargene til!
