Den urolige moren bruker nattkrem om dagen og håndkrem på beina. Hun har en kokosnøtt til pynt på bordet og en kjole og en t-skjorte til gardin på soverommet, men det er stort sett det.
Før var det morsommere rundt henne og Flokken synes hun. Da var det rosa og lilla maling på veggene. Og på do hang det en settekasse med minner og Barbafamilien i, til og med en liten kaninbæsj hadde de tatt vare på i kassa etter at et høyt elsket Flokkemedlem hadde pakket snippsekken fordi han helst ville bo i skogen og ikke i bur. Forståelig nok.
Minnekasse, skulle det vel egentlig hett. Minnekasse på ettertankerommet.
Det pleide å henge en kjempeboksesekk midt i stua og en gang hadde de 12 katter. Riktignok var det to av Pusefruene som hadde fått unger på likt, så en tre-måneders-tid var det herlig livat og Flokken hadde hatt mye å studere på.
Den urolige moren lærte ungene sine å smelle med dører og de måtte male med hendene på lerret om de trengte å få ut innestengte følelser, hvilket hun var overbevist var roten til alt ondt. De hadde kaniner som gravde opp hagen og de lo høyt midt på natta. Og det var mye vanligere med vin og stjernekikking.
Av en eller annen grunn er det ikke sånn lenger.
Moroa var mistenkelig forsvunnet.
Den urolige moren lette i kista. Der var den overhodet ikke. I hatten? Absolutt ikke. Var den i magen til Blindemann eller kanskje den var flydd opp i et tre? Nei og nei.
Den urolige moren visste sannelig ikke hvor den ble av, men en ting var sikkert, om den hørte til det å være psyk så vil hun jammen holde en tå eller kanskje et helt fotblad i den såkalte sykdommens verden. Kanskje mer også, når det ble for tamt rundt i krokene.
I dag var hun og hilste på sin gamle venn i malingsbutikken. De hadde snakket mange ganger over fargekartene og han hadde ofte smilt over hennes valg. Da hun skulle betale i dag tok han en kikk under lokket på malingsbøtta hennes og smilte overrasket over at fargen var så dus og rolig. Hun smilte også fordi den var jo lilla selv om den var litt lysere enn den hun pleide å stryke utover veggene i det forrige hjemmet.
Jo, ting er forandret. Men hun skjønte noe av sitt fargevalg i dag. Jakten på skatten handlet også om jakten på moroa. Og det å bli frisk betyr ikke at man skal le mindre.
Framover skulle hun jakte på latteren, nå skulle den bli venn igjen. To tanker til skulle hun ha med seg. Aksept for forandringer og retten til bare å flyte med. Hun takket den lille sommerfuglen for å ha minnet henne på det i rett øyeblikk.
