Det var dette da, å ta et skritt tilbake for å få et skikkelig overblikk. Men Den urolige moren liker ikke å ta skritt bakover lenger, og dermed må nye løsninger letes og lages fram.
Hun har lenge trodd at det ofte handler om perspektivet på ting. Det er ikke svaret, men mer hvor du står når du ser på problemet, eller utfordringen det så fint heter på positivsk, som kan hjelpe når man står fast i noe.
Om hun myser på det med å ha angst for eksempel. Fra undersiden er det en grusom ting å oppleve. Lidelsen gir usann informasjon til eieren av forbannelsen, og hele poenget er at man tror på det. Og fra baksiden kan man se at angst er et resultat av traumer eller kreativ fantasi blandet opp med følelser. Fra midten er det ikke mye annet å se enn at man er i grusomhetenes vold. Det man er redd for, finnes. Enkelt og greit.
Angsten kan sees som en diagnose, som en reaksjon, som en opplevelse, som et ord i kryssord med overvekt av konsonanter, som hjelp i farlige situasjoner, som livsstil eller som motiv i malerier.
Uansett så finnes den, og Den urolige moren leter med det berømte lyset og lykten for å finne et perspektiv å se faenskapet fra så det ikke blir for altomfattende.
Lenge hadde hun sett et bilde inni seg. Det var bildet av en drage som vaiet i luften høyt over alt og alle. Den så snill og fargerik ut, den ble et bilde hun stadig tok fram om uvennen Angst kom på besøk. Plutselig skjønte hun dagens perspektiv. Om hun skuet over uvennen med drageblikk med langt snøre ble den så liten og uviktig der nede. Den løp fra sted til sted og forsøkte å finne hus til seg selv. Men siden den var så ubetydelig var det ingen som enset den i det hele tatt.
- Vi skal nok se hvem som ler sist av oss to, jeg har nemlig en perspektivfin drage på laget som kan jage flere av det slaget, ropte Den urolige moren.
Angsten ble redd og dro sin kappe tettere om seg, denne gangen hadde den ikke funnet hus. Den urolige moren kokte seg kakao og var fornøyd.
