Morgenreveljen

Hva slags lyd Den urolige moren våknet av i dag skal ikke forsøkes og beskrives, men at Mumlis sin katt ikke skal få oksekjøtt med pepper på noen gang igjen, er helt sikkert. Maken til trudelutt!
Først trodde hun at det var Hoppegutt som lekte med en nesten-tom ketshupflaske, det var rett før hun ropte ut at dette ikke var noen tid på døgnet å koke seg pølser på, men innen ulydene var over skjønte hun at den slags flaskelyder ikke var så sammenhengende som denne.

Stillheten etter morgenreveljen var til å ta og føle på og til slutt klarte hun ikke lenger.

- Eh...unger? Var det.......driver du med ketshupen, Hoppegutt?
- Nei, det var ikke meg!

Den urolige moren kjente fniset bygge seg opp.

- Eh....Mumlis....?
- Nei, det var ikke meg, men noen fikk biffkjøtt med pepper på i går og det var ikke så lurt!

Hahahaha! Den urolige moren lo og lo. Hvordan kunne det komme så mye lyd ut av en liten katt? Hun ble litt fortvila for at ingen hadde tatt opp lyden så hun kunne få brukt den som alarm hver eneste morgen, for maken til artig start på dagen hadde hun ikke hørt om siden Flokken ga bort en vekkeklokke med hyl og skrik på for noen år siden.

Resten av dagen gikk med til å snakke om det hele og fnise sammen med ungdommene. Det gikk også en short message service til utlandet om insidenten og det ble latter i Italia også.

Det er vel ikke meningen at katter skal få peppermat og at morgener skal starte på denne måten, men jajamenssann så moro det var.

Har du blitt vekket av noe utrolig uventet og morsomt?

Diktet

Det er god fyr på peisen og lysene er tent. Den urolige moren er rolig. Hun trodde ikke det ville sies noen gang, men hun er det. For et liten stund. Eller for en lenger. Lista må ligge akkurat så lavt at hun kan åle seg over den.

I dag har et dikt hun leste som 18-åring løpt og spasert gjennom hodet hennes. Hastigheten har variert for hver gang det kom på besøk og hun finner fremdeles mening i det, nå som den gang. Diktet forandret hennes liv, det forandret hennes innstilling og målene fikk andre valører.
Kanskje det kan si noe til flere enn henne? Her er det:


DU SKAL VÆRE TRO


Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?
Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!

Diktet er tenkt ut og skrevet av Andre Bjerke.

Har du møtt på ord som forandret noe i deg?

Et Hippla! til Den urolige moren og ørkenvennen

Fredag igjen. Og hopp og sprett og fallerallera!

Nå er selv reklamene på tv hyggelige å se på. Det er litt av et tegn. Hva det helt betyr er ikke Den urolige moren sikker på, men noe er det.
I dag har hun har vært flink til å måke snø og hatt ei god venninne på besøk. Kaffetrakteren var rødglødende og som vanlig var det kjempetrivelig å skravle og le. Og felle en tåre over hvor godt det er med Vemod. Vennen Vemod.
I akseptet over alt som ikke ble som drømmen krevde i en alder av kanskje 8 år, bor en deilig ro. Det er greit det. Det er greit at hun og venninnen ikke bor i slott med spir og at de ikke har lange fletter til å kaste utfor balkongkanten til drømmeprinsen. De har hver sin drømmeprins uansett. Og hvert sitt slott også, for den saks skyld.
De har mer også. De har fått gaven over å se seg selv som to tørstende i en het ørken. Det er virkelig noe. De ser at de sleper seg framover på bare knokene med bena slepende etter seg, de ser at vannet er midlertidig utenfor rekkevidde og at de er svært usexige i den stillingen. De ler høyt av egne offerroller og ler høyt av hvor slanke og spreke ben de skal ha når de elegant skal bykse over alle haugene med sand i den dumme ørkenen de selv har satt seg i. Men først må de gi seg selv vann til å gro i.
Og hvordan gjør man det?

De har tullet med å sende ungene på feriekoloni og seg selv på spa. Hver måned. De har bestemt seg for at det muligens er for lite vin og for mye sofasitting. Og at de lever bare en gang så vidt de vet. Thelma og Louise har fått konkurrenter.
Vel, de skal ikke stikke av noe sted, men de vet at energibomber trenges på hvite vinterdager med gjøremålene skrikende langt oppetter ørene. Den urolige moren vet hva hun vil i hvertfall.
Hun skal lese! Hun skal snuse på appelsiner og tilbringe mer tid  med Aksept og Vemod. Kanskje hun inviterer flere med også. Gjestelisten er lang og det trenges om man skal komme seg ut av en ørken med sand av  hverdager.

Hun har hørt at det enkleste ofte er det beste, så hun starter i dag med å bestemme seg for en bok og med å lete fram vinopptrekkeren.
Det kommer tross alt gjester allerede i kveld. Tjo-bing!

Har du også noen du kan dele kaffe og kjøkkenbordstid med? Håper det.
God helg!

Litt i det blå

Dette er en svevedag. Den urolige moren svever fordi det er nye tider, fordi hun har med seg så mye verdifullt fra gamle tider, fordi hun er sammen med Den ekte mannen opp i flyet hans og svever litt sammen med han selv om beina og kroppen hennes er trygt på bakken. Heldigvis.
Hun svever også fordi Hoppegutt var så fin da han dro på ball og for at de lo hele veien fram dit av at han muligens hadde en fisk i den ene skoen. Ikke Sverd da, de forsikret seg om at han var i den skitne bollen sin før de dro, men en slags fisk måtte det være som lå nede i der og tok opp plass. De var helt sikre. For det er litt rart at en sko plutselig bare blir for liten mens den andre passer fremdeles?

Den urolige moren svever også fordi Mumlejenta har fått så fint rom og fordi alt alltid ordner seg til det beste. Et lite svalestupsvev ekstra for akkurat det. Mammas lille Mumlis er så søt der hun vandrer omkring i sin dagspysj eller hva de nå skal kalle teletubbyplagget som passer perfekt til godjenta. Lilla og mykt omgir hun seg med katter og kreativitet, nesten som en liten miniheks. Det er så fint.

Det er mer å sveve for også. Snart er det helg og snart er det venninnebesøk og vin og nattevåk og moro for voksne jenter. Sånt har hun ikke gjort på lenge og da er det på tide.

At ting svever i det blå er bare fint. Det er spennende og det er helt sikkert sunt. Det finnes nok skikkelser eller tidsskrifter som er enige i det.
I dag har hun et forsont øyeblikk med all sin myehet og kan gå med på at det kan være sunt også, til sine tider.

Hun skal sveve seg inn på kjøkkenet og rydde litt der før hun henter hjem de i Flokken som fremdeles befinner seg i samme land.
Til kvelds blir det kakao og historier fra et ball.

Synes du det er en fin ting å kunne sveve i det blå av og til?

Hjertesmerteundringsbertevondansjosoggrønnsaksterte

Alle disse kontrastene. Blæh!

Yin og yang. Liv og død. Sint og glad. Smart og dum. Sitte i sofaen og løpe energisk rundt i naturen. Åååååå!
Det er hardt å leve i ytterpunktene. Hvorfor får hun ikke øye på mellomtingene? De ligger der som mørk materie, man vet det finnes bare fordi det ligger mellom noe man vet finnes. Grr! Den urolige moren vil se det! Gjøre det håndfast og tydelig som en pepperkakeform eller et cruiseskip.

Sånn passe, er det noe som heter. En liten filosof fortalte henne om det en gang da han var 7 år og ville ikke være for mye av noe.

- Passe! gjallet det gjennom huset.

Den urolige moren skjønte at det var noe hun ikke visste hva var. Men interessant var det, dette ordet Passe. Hun brukte tid på å forstå det.
Det skal skytes inn her at hun vet hva ordet inneholder, som eksempel vil hun nevne at hun har passe med mel i pizzadeigen, passe med vann på kluten og passe med kaffe i filteret i trakteren. Passe går bra så lenge det følger med måleskje eller at hun kan føle det med hendene. Det er noe å tenke over.

Nå har det gått adskillig med tid siden den gang ordet ble introduert for henne, hvertfall med tanke på hvor mange timer og tanker det er gått med til studier på Passe-feltet.
Det nytter ikke, hun vrir seg i smerte og har rastløse legger over en lav sko. Hun er ikke passe, hun er mye! Og hun er lite.
Hun skjerper seg og holder inne, hun skriker i puta og smiler behersket når hun ser opp fra den igjen. For en scene! Hahaha, hun må le. 

- Gi meg en peanøtt med superkrefter så det blir lettere å slippe på alle mine ytterpunkter! Pokkern tute meg langt inn i granskauen med lyn på toppen!

Det som er litt kjedelig, ja la oss for all del nevne kontrasten, er at hun ofte ligger igjen som en våt vaffel og ikke vet om hun skal tørre gå ut døra om hun har tatt ut noen av spilloppene sine.
Det Den urolige moren har lært (og erfart) om saken er....trommevirvel.... å ligge som en våt klut eller vaffel og gremmes over at sitt alter ego har vært på ferde med mens hun selv var i blomsterenga og lekte oksen Ferdinand, er kjedelige, dumme, triste, energistoppende greier. Det er ingen vits i å gruble, folk er rare i hver sin sofa uansett.

Den ekte mannen sier at han skal mure en forskaling rundt henne så hun står. Godt. Det trenges.

-Du! Den urolige moren! Er du gal eller?

Nei. Hun er ikke det. Men disse filterne folk liksom er utstyrt med kom visst ikke i samme fasong som hun ser andre har. Tilsynelatende i allefall. Det kan jo hende at flere enn henne skriker i puta og rister i leggene over innestengte ønsker og lyster som ikke finner en vei?

Kanskje du vet litt, bittelitemikrolitt om det?

Den stygge dagen

I går ble det en rar ettermiddag og kveld. Den startet jo grønn og fin med sommerfugler og vårlengt, men endte ikke fullt så poetisk.
Den urolige moren hadde vært med Hoppegutt til hårklippingssenteret og hadde ant fred og ingen fare der de satt og snakket om dette og hint i bilen. Vel framme spaserte de inn til frisøren og mens hun ventet på at sitt vakre avkom skulle bli ferdig gjorde hun det man gjør på et slikt sted. Hun så seg selvopptatt i speilen. Ikke helt uvanlig, det tør hun påstå siden det er ufattelig mange speiler der.
Det var ikke det at hun fløy og tittet inn i slike innretninger til stadighet, kanskje hun til og med så mindre i dem enn andre. Men det er ikke poenget. Selv om det kanskje skulle vært det.
For der inne, i det blanke og reflekterende speilet fant hun seg selv så uomtvistelig stygg! Det var ingen annen måte å si det på. Utenpå og inni. Overalt var hun kjempestygg. Fytterakkern.

Det skjer jo i mange av venninnene hennes sitt liv også, de har dager de føler seg litt under mitt på treet. Hun visste hva det var for dager, dager da håret var flatt og munnen svømte rundt i ansiktet. Eller posene hang som tang og tare under øynene. Men dette var verre.

Hun unnlot mer blikkontakt med seg selv, smilte som om verden fremdeles hang sammen og så dro de hjem.

Utover kvelden tok hun små stikkprøver. Var hun fremdeles helt heslig? Javisst var hun det! Det begynte nesten å bli interessant.
Så tok giften over sinnet hennes. Plutselig var hun Sharon Osbourne som ikke hadde som mening å fortelle og avdramatisere det å være litt i ubalanse (mye da, ok), men heller hylte i vilden sky om at her er jeg og tramp tramp!
Tilslutt, når hun var helt sikker på at verden ville le av henne for hennes dumheter og påfunn og kinnene også var blitt til tang og tare måtte hun si noe til Den ekte mannen.

- Er det sant, ba hun, er det sant alt jeg ser? Han ristet på hodet, muligens blitt litt vant til lumske påfunn etterhvert.
- Du ser ut som du alltid gjør, svarte han med hjerter og blomster i snakkebobla.

Herregud! Dette ble helt håpløst, hun måtte bare legge seg og håpe på at det ville soves bort. Han satt jo med kjærlighetsbrillene på nesen, ikke et ord kunne stoles på.
Hun sendte en melding til sin ærligste venn og fikk som svar tilbake at hun fremdeles var en katt og ingenting var annerledes. Og at nå fikk hun se å kvitte seg med svineriet.
Puh!

Da hun våknet i dag var alt som før. Styggedommen og Sharon hadde reist videre og takk og pris for det.

Om det er deg som får besøk neste gang så si at du ikke tror på det og at de kan herje vilt bak en husvegg eller i ei grøft i stedet.
Det blir ingen spørsmål om du har følt det slik noen gang, men om du har det så sender Den urolige moren deg en klem og håper du er på beina igjen.
Klem!

Ny dag

Det er noe søtt som virrer i luften. Som en liten fargerik sommerfugl flakser det hit og dit, noen ganger helt under brystet til Den urolige moren. Da er det som om hun må trekke pusten enten hun vil eller ikke. Enten i spenning eller i et lettelsens sukk. Eller av andre grunner som hun ikke kjenner og dermed ikke vet navnet på.

Hun har slavet og levd for en sterk følelse før. Da het den angst. Den kommer fremdeles på besøk med håndjern og tvang, men hun bøyer ikke nakken lenger. Og den var i den andre enden av skalaen. Der har hun vært nok nå, synes hun. Hun er godt kjent i angsteland og er den som angste voldsomt kan.
For henne har veien til smulere farvann vært en rå reise. Opp og ned på bølger mens sjøsyken har skreket og ydmykelsen grått.
Men nok om det. Så fryktelig nok om det. Det var bare det at det seilte et øyeblikks fryd gjennom stua over at det var sant det som EC fortalte henne en gang. Hun ville ha muligheten til å kjenne tilsvarende godt som hun hadde kjent smerte. Hurra!

Sommerfuglene ja. De flagrer foran nesa på både henne og Blindemann for tiden. Viser vei mot vår og sommer. De gleder seg begge til å bli kjent med ny hage og til å kjenne varmen i sommerkveldene. Blindemann er glad i årstiden der alle er ute, utpreget sosial som han er. Da går snakketøyet i et kjør om det ikke skal grilles snart eller slappes litt av i gresset sammen. For det er hans spesialitet. Ingen er så sterk og tøff som Flokkens løve når han ligger i sola på tredje timen og smatter fornøyd over at alle er på plass.

Det er litt godtvondt å vente. Men mest godt.

Noen dager er fremdeles som en skitur uten å løfte hæla fra skiene og noen er fulle av flagrende vinger. Det får være greit nok enda.

Har du begynt å lengte etter en ny vår?