Det er helg, men likevel ville uhumskhetene komme på besøk i så stor fart at Den urolige moren denne gangen måtte holde senga. Hun lå ganske så stille og så på en film da det banket på døra.
Det var pappaen til Den urolige moren. Han skulle være sjåfør for Mumlis og møtte opp med pynt i håret og smil i ansiktet.
Han tittet inn til sin eldste Dulldæsj og fikk raskt konstatert at tårene fremdeles renner så fort han kommer med godhånda på pannen hennes. På et sekund var hun et lite barn igjen og gråt over at verden er dum, mens faren strøk henne med den samme hånda, på den samme pannen som for veldig lenge siden.
Han satte seg på sengekanten og hørte på alle klagene, han bidro med små innspill og tanker og enda flere smil før han ga henne en klem og reiste videre på et lite Mumlis og Offa-eventyr. De var dagens vakreste tospann, syntes Den urolige moren og la seg ned igjen. Hun kjente på at det skulle bli godt å bli frisk igjen snart og tittet videre på filmen sin.
Da det hadde gått en stund hørte hun igjen et hallo ute i gangen. Inn på rommet kom det en stor pose togende med en pappa på skinner rett bak.
- Se her, sa han, her har vi urtemedisiner i alle farger og varianter, med egen flaske til å blande i. Nå skal du bli frisk!
Den syke og urolige moren ble så glad at hun registrerte enda flere tårer på vei, men hun lot de vente for nå ble det håp i henne om å slippe få dette ubehaget så ofte framover. Hun takket og klemte, og han spurtet videre på egne oppdrag. Hun blandet urter og andre deilige ingredienser som skulle rense henne og hun følte seg straks litt bedre.
Den urolige moren syntes det var godt å få være liten for en stund. Da ble det til slutt en god ting å være syk, en varm hånd på pannen var verdt alt sammen.
Det kommer som regel noe godt ut av ting til slutt og hun sluttet aldri å være takknemlig for det.
