En venn sa for en stund siden at hun burde velge det som føles rett i magen. Den urolige moren har begynt å lære at det som føles riktig for henne, kanskje slett ikke er rett for andre. Det kan til og med være riv ruskende galt.
Som Morer flest har hun har forsøkt det der med å gjøre alle til lags, noen får is og andre får kake. Selvfølgelig. Tilpasning og justeringer er lærdom en får øvd på ofte i en familie. Og man blir litt god på det. Men hva når det er hun selv som må tilpasses seg selv?
Tilgivelse, det har hun lest om i media. Ukeblader og tv har fortalt henne at det er viktig for sjelefreden. Tilgi.
Men hva betyr det egentlig?
Blindemann mener at det betyr å legge ting bak seg, ha fred i hjertet. Og det synes Den urolige moren høres så fint ut. Men hun klarer ikke det alltid. Svært sjeldent, faktisk. Ikke før hun har såkalt tilgitt, så er hun sint eller lei seg igjen. Hun klatrer opp i sin indre mast og hytter med neven mot Gud og Hvermann.
Blindemann foreslår at hun kanskje ikke har gått dypt nok i det? Da blir hun sint igjen, hvorfor skal hun gå så dypt i ting at hun ikke forstår de lenger? Hvorfor kan ikke tilgivelse komme like lett som sult og juleglede? Hvorfor må det være så vanskelig å føle noe fint og opphøyet, var det ikke alle forunt kanskje? Var det bare de flinkeste som klarte å tilgi på ordentlig slik at hjertet ble rent som gull etterpå?
Det er klart at det kommer an på hva det gjelder. Det er lett å tilgi Blindemann når han har knust alle de nye lysestakene hennes, selv om de var de fineste hun noengang har hatt. Han er jo blind, den lille vennen og kan ikke se hvor han går.
Men så lett er det ikke i alle saker nei. Kanskje hun ikke har forståelse nok for den andre parten. Noen ganger vil hun ikke, enda det pleier å være hennes spesialitet. Særlig på andres vegne.
Hun skjønner at hun må jobbe veldig med å kunne tilgi, om hun samtidig skal kunne beholde seg selv. Det er der utfordringen ligger.
Hvordan gjør mennesker dette? Hun bestemmer seg for å være sint helt til hun er klar. En ny famlende forståelse av at en ikke alltid kan tilfredsstille alle og samtidig ha orden i egne sysaker, er født.
Blindemann sier at det er greit. Han sier at hun må få fred med sin egen rolle i vanskene først. Hun er veldig glad hun har en katt som er så storsinnet på hennes vegne. Han er tilgitt så lett som en plett for alle fremtidige ødelagte lysestaker. Så klart!
