- Hurraaa, roper det i isdisken, Den urolige moren hører det. Hun kikker nedi og kan konstatere at disken er fyllt opp med fargeglade små og kalde raringer. Mange er igjenkjennelige fra i fjor, de fleste faktisk. Som gamle bekjente smiler de mot henne, de er like sikre vårtegn som hvitveis og motorsykler.
- Hurraaa ja, svarer hun. Jeg tåler dessverre ikke sånne som dere, men ligg pent og vent på et lykkelig barn eller en glad russ, de vil nok spise dere tidsnok.
- Men vi vil være med deg i vogna diiiii, roper de så søtt tilbake og Den urolige moren blir sjarmert av de små skøyerne. De kan jo ikke vite hva de er laget av og at utseendet betyr mer enn det som finnes på innsiden.
Den urolige moren ser seg omkring. Ingen vil tenke over det eller vite om at hun er svaklig til sinns om det blir med en ut i posen. Det fargerike utenpå kan hun jo gjemme i søplekassen utenfor så slipper hun å bli minnet på sine svakheter siden. Slurp og slikk, bort vekk. Og nam!
Og anger.
Endelig er det mer vårsommer enn vårvinter og denne samtalen komme hun nok til å ha flere ganger i løpet av de neste månedene. Hun ønsker seg selv lykke til og er glad for at hun tross alt har tomater og salat i posen med hjem, også. Fine tomaten. De er litt mer ekte venner, tross alt. For de er laget av like vakre ting inni som utenpå.
Akkurat som en hun kjenner som kjører motorsykkel og skal dele litt vin med henne i kveld.
Goood fredag!
